Eigil Berg var der da rocken traff Norge – nå forteller han historien i bokform

Nettopp «I musikkens tjeneste» er tittelen på boken, som utkommer neste uke etter å ha blitt folkefinansiert gjennom Christer Falcks forlag.

For Falck, som allerede har gjenutgitt hele New Jordal Swingers-katalogen på CD, nølte ikke da Eigil Berg kom med bokplanene. Det eneste han undret seg over, var hvorfor ikke de store forlagene kastet seg over ideen om en musikalsk selvbiografi fra New Jordal Swingers-sjefens penn.

– Han er en vandrende legende. Å få dette fortalt av en som faktisk var der da det smalt, og som har opplevd virkelig alt, er svært viktig. Mange artister vil ofte ikke snakke, og det er synd, for det å forklare kontekst og hvorfor ting skjedde da det skjedde, er del av musikkhistorien. Derfor er det så flott at Eigil Berg byr på sin historie over 350 sider, sier Christer Falck.

NRK-musikkprofilen Bård Ose, som 2. februar skal bokbade Berg på Røverstaden i Oslo, har karakterisert utgivelsen som «intet mindre enn en begivenhet», og uttaler:

– Han har gjort omtrent alt som er mulig å gjøre for en norsk artist, og opplevd det aller meste.

Korgutt og beatband

– Jeg startet på bokmanuset «I musikkens tjeneste» da koronaen kom med avlysninger og utsettelser på det som var av konsertoppdrag, forteller forfatteren selv.

Rocken er ikke uventet et stadig tilbakevendende tema i boken, men samtidig har hans musikalske vei ført Eigil Berg innom de aller fleste musikksjangre. Helt fra rockelegenden sang i kirkekor mens klassekameratene spilte i korps.

– Fire år i Olavsguttene inviterte til bred musikkforståelse, vi var gjennom latinske og gammelrussiske tekster og 8-stemt Bach-motett. Det var viktig lærdom å kunne ta med seg videre.

Derfra bar det videre til beatbandet Morgans, New Jordal Swingers, som ble norske rock’n’roll-ambassadører, og senere en solokarriere som er like vital. Boken tar for seg tiår for tiår, og er breddfull av historie, anekdoter, betraktninger og tankespinn.

– Boken handler ikke bare om meg, den handler også om 1.300 andre – som er antallet i navneregisteret bakerst i boken. Jeg synes musikkens mange møter er viktige, sier Eigil Berg.

Det påpeker Levi Henriksen i bokens forord: At Berg ikke bare opplevde en hærskare legendariske artister i real time – han spilte i mange tilfeller også med dem. For eksempel firhendig piano med Chuck Berry.

«Vellykka kveld!»

Hvordan i all verden klarer han å erindre alle disse historiene? Eigil Berg forteller at han først skrev fra hukommelsen, og så kryssjekket fakta. Han røper at han helt fra tenåringstiden i sitt første band noterte ned spillejobbene, hva som ble spilt, hvordan det gikk.

– I Morgans-perioden kunne det være kaotiske tilstander, da var det nemlig populært å storme scenen. I notatene mine står det: «Scenen ble
storma, Løvlien (bassisten) besvimte, arrangøren måtte avlyse – Vellykka kveld!». Det var rart å gjenoppfriske, det skjer ikke lenger, smiler han.

Utrolig nok hadde ikke Eigil Berg tenkt seg noen karriere som musiker. Han så ikke for seg timevis med øving.

– Jeg tenkte jeg fikk vente og se hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Men jeg syntes det var morsomt å spille. Først gitar, så piano. Det var morsomt å spille i band, oppdaget jeg. Jeg dristet meg ut på en scene, folk likte det, og vi fikk spille inn plate. Jeg skrev flere egne låter, lærte låtskriving som disiplin. Så var vi heldige som hadde et publikum der ute. Brått var det 200 spillejobber i året. Det var absolutt tilfeldig, dette hadde jeg ikke regnet med å – å kunne leve av musikken, sier han mange tiår senere, og er takknemlig overfor sitt trofaste publikum.

Flere bein

Likevel skjønte han tidlig at det var viktig å ha flere bein å stå på innen musikken, for å kunne overleve i bransjen.

– Jeg har vært innom de fleste sider i musikkbransjen som utøver og låtskriver, og har god kjennskap til platebransje og konsertvirksomhet, som bakmann og med verv i de forskjellige musikkorganisasjonene, sier Berg.

Det tror han kan være interessant for musikkinteresserte som leser boken hans. Allerede har tilbakemeldinger kommet fra dem som forhåndsbestilte boken og har rukket å lese den.

– Mange får de reneste a-ha opplevelser: «Er det slik det foregår i bransjen?». «Hvorfor blir den artisten spilt og ikke den artisten?». «Er det noen mekanismer her ikke alle kjenner til?». Ja, det er det! Og hvorfor får noen større utbytte og fetere avregning for å gjøre det samme? Det kan ha sine grunner som ikke alle er klar over, fastslår Berg.

Brevkurs med Dr. John

Musikerveteranen gjør seg noen refleksjoner om det å være selvlært. Han har booket spillejobber selv, og utgitt egne plater, senest «Skygge og sol» – som kom i fjor og nå i februar dukker opp på vinyl.

– Sigurd Køhn sa til meg at vi nok tilhørte den siste generasjonen musikere som var autodidakte, der vi lærte av det vi hørte på radio og hørte på plater. Operasangeren Ragnar Ulfung, som også sang i Olavsguttene, uttalte: «Et år på scenen er bedre enn ti års studier». I dag starter mange i platestudioene, uten å ha stått på scenen, sier Berg og legger til:

– Jeg må nok kalle meg autodidakt, selv etter å ha tatt brevkurs med noter og kassetter fra Dr. John! Jeg hadde også et par års studier hos Einar «Pastor’n» Iversen. Jeg ville ikke bli jazzpianist, han likte ikke rock’n’roll, men vi møttes på mange andre plan – som Chopin og impresjonistene og mye annet.