Hovedscenen på Nationaltheatret i Oslo har aldri vært større enn den maidagen i 1996. På klakkende bunadsko inntar hun flomlyset sammen med storesøster Ragnhild på åtte. Bak seg aner hun konturene av det tunge sceneteppet og av moren som viser dem riktig neieteknikk. Foran dem venter et bekmørkt folkehav. Hun vet at kongefamilien sitter der ute. Og Wenche Foss som hun møtte i stad. Snart er de framme ved scenekanten. Da skal de løfte opp felene til haka og spille Briskjehauga slik de pleier. Bare en meter igjen nå.

Internasjonalt gjennombrudd

– Nervøs? Nei, jeg husker det ikke sånn. Det jeg husker er den voldsomme energien fra salen. At det var moro å spille på en scene for første gang. Og at vi møtte Wenche Foss og Toralv Maurstad. Det var stort for en seksåring.

21 år er gått, og Eldbjørg er tilbake i Oslo på lynvisitt for å spille julekonsert med Sølvguttene i domkirken. Hjemme-adressen har vært Berlin det siste året, og müslien til frokost vitner om en hotellvant gjest. Hun reiser mer og mer, og er i ferd med å etablere seg som en ettertraktet solist blant ledende orkestre verden over. Mye tyder på at den internasjonale anerkjennelsen vil skyte ytterligere fart i 2018. Hun er filmaktuell som en av tre kunstnere i dokumentaristen David Donnellys Forte, som lanseres senere i år. Hun er invitert til å tale for det prestisjetunge, transnasjonale kvinnenettverket W20 i Berlin. Og hun har landet en platekontrakt på fire utgivelser med det anerkjente plateselskapet BIS. Eldbjørgs internasjonale karriere er rett og slett i ferd med å ta av. Platedebuten i mars er med ingen ringere enn Wiener Symfonikerne, ledet av dirigenten Olari Elts. Og repertoaret? Først Sjostakovitsj’ monumentale fiolinkonsert og deretter – hold deg fast – norske Hjalmar Borgström. Hjalmar hvem, sier du?

– Ja, stakkars Borgström. Han var uheldig med timingen og falt stilmessig mellom to epoker. Tenk at en så vakker fiolinkonsert kunne bli glemt i hundre år, sier Eldbjørg.

Eller var det kanskje ikke så underlig? Borgström var en sann senromantiker med sans for det smektende melodiøse og storslått orkestrale. Noen tiår tidligere ville denne fiolinkonserten slått an, men i 1914, med modernismens oppblomstring, Schönberg, Berg og Webern, traff han ikke tidsånden. Og senere samme år brøt første verdenskrig ut, og den gamle verden forsvant for godt. Borgströms praktverk ble utelatt fra historiebøker og repertoar. Helt til det dukket opp hjemme hos Eldbjørg.

Den glemte fiolinkonserten

Historien om Eldbjørg og den glemte fiolinkonserten startet i 2014, da dirigenten Terje Boye Hansen, en svoren Borgström-entusiast, sendte henne en bunke med glemte noter. Bunken rakk å støve ned en stund, men en dag tok Eldbjørg en kikk.

– Da jeg begynte å bla, oppdaget jeg til min store overraskelse en fiolinkonsert jeg aldri hadde hørt om. Attpåtil en norsk en. Det var spennende. Jeg så fort at det var et skikkelig verk, og jeg syntes det låt utrolig fint da jeg prøvde å spille det. Konserten har typiske trekk fra nordisk romantikk og samtidig en internasjonal følelse ved seg. Første linje i solostemmen har eksempelvis en tersformasjon som minner meg om siste sats i Bruch, et standardverk som alle spiller. Jeg ble nysgjerrig. Og begeistret, sier Eldbjørg.

Det første hun gjorde var å sjekke hva som fantes av opptak av konserten. Det viste seg at den bare har vært spilt i Norge to ganger, og det med 50 års mellomrom. Denne frekvensen har Eldbjørg allerede doblet, i sine framføringer av verket med orkester i et spenn fra verdenselite til ungdomsorkester her hjemme. I 2018 er det også planlagt flere framføringer av fiolinkonserten, blant annet med NOSO.

– Jeg har måttet kjempe litt for å få den programmert i noen tilfeller, det er ikke så lett dersom folk ikke vet hva verket er. Men når jeg ser responsen til orkestermusikere og publikummere i møte med fiolinkonserten, tenker jeg at dette må jeg fortsette med.

En av disse opplevelsene var under første innspillingsdag med Borgström i Wien.

– Det var interessant å se musikerne i orkesteret gå fra å virke småskeptiske til å stramme seg opp i stolene og utstråle positivitet og nysgjerrighet da de oppdaget hvor utrolig fin musikk dette var – til tross for at de aldri hadde hørt om den. Det fikk meg til å tenke. Hva med de som aldri har hørt på klassisk musikk overhodet? Hvordan kan jeg videreføre min lidenskap for musikk til dem som aldri har vært i en konsertsal? Kan dette verket være et startpunkt?

Musikk fra smokk til scene

Eldbjørg har et hjerte for dem som ikke slipper til. Enten det er glemte komponister, ikke-brukere av kulturtilbud eller sårbare grupper. Hun har startet festival hjemme i Aurdal sammen med søsteren Ragnhild, for å synliggjøre bygda og utfordre bildet av hva som kan skape arenaer for musikkopplevelser. Og hun er ambassadør for et prosjekt i Berlin der vanskeligstilte barnehagebarn introduseres for orkestermusikk og -instrumenter.

– Det er et flott prosjekt, og fascinerende å se den utrolige konsentrasjonen og gleden de viser ved å lytte til musikk og å holde et instrument. Samtidig er kanskje det viktigste de lærer at alle er likestilte i møte med musikk.

I hennes egen oppvekst skortet det verken på musikalsk føde eller tilgang på instrumenter. Hjemme i Aurdal henger det et bilde av Eldbjørg med fiolin i hånda – og smokk i munnen. Hun var rundt to år da bildet ble tatt.

– Vi var ofte med mamma, som var distriktsmusiker, på oppdrag i stedet for å ha barnevakt når pappa var på jobb. Så konsertsituasjonen ble tidlig naturlig for meg. Og hjemme var det alltid noen som spilte musikk. Veien fra smokk til scene skjedde sånn sett gradvis og naturlig. I tillegg har jeg vært heldig og fått mange muligheter til spille.

– Tok du et aktivt valg om å bli musiker eller ble det bare sånn?

– Det ble sånn. Et liv uten musikk var helt utenkelig for meg. Etter hvert som jeg ble eldre ble jeg mer bevisst på at dette er en livsstil man velger å gå inn i. Du skal like å øve i seks til åtte timer hver dag og konstant være på reise. Hvis ikke blir det vanskelig å trives.

Måtte lære å spille på nytt

Eldbjørg har stort sett trivdes med tilværelsen som solist helt siden hun debuterte med Bergen Filharmoniske Orkester som 11-åring.

– Dirigent Kjell Seim ga meg en veldig trygg og naturlig start. Jeg husker at jeg var så avslappet at jeg leste Donald-blad bak scenen rett før konserten. Easy peasy og ikke no stress, liksom. He he. Senere har jeg fått bryne meg på utfordringer, jeg som alle andre.

En slik utfordring dukket opp mens Eldbjørg var 18 år og travelt opptatt med å vinne konkurranser og fremføre virtuose konserter. En ny spillelærer i Wien ga henne konsertforbud i ett år, og krevde at hun lærte seg å spille helt på nytt.

– Det var en brutal beskjed å få, nærmest det verste noen kunne si til meg på et tidspunkt da jeg opplevde å seile i medvind. Samtidig innså jeg at dette var et fornuftig råd, for jeg merket begrensninger jeg ikke var komfortabel med ved eget spill. Men å gå helt tilbake til å terpe på hvordan jeg skulle holde buen var ekstremt tøft. I dag er jeg glad for at jeg gikk gjennom det, for det skapte et grunnlag som er veldig stødig. Det er en god følelse å alltid vite hva man skal gjøre dersom et teknisk problem dukker opp.

En annen god følelse var å oppleve at motivasjonen holdt gjennom den tøffe perioden. Den viktigste drivkraften hennes mener hun er nysgjerrigheten.

– Jeg er veldig nysgjerrig på å utforske alt fra klanger og teknikker til uttrykk og verk. Hvor langt kan jeg forme noe? Og hvor langt jeg kan presse meg selv? At noe er bra nok er aldri godkjent i min bok, og noen ting kan jeg bare aldri inngå kompromisser på – som kvalitet. Dét er også en sterk drivkraft. I tillegg er det selvsagt inspirerende å få spille med musikere som jeg ser opp til og beundrer sterkt.

– Kvinner må ta føringa

Det siste utsagnet treffer en aktuell streng, i kjølvannet av siste tids avdekking av skjeve maktforhold i musikkfeltet. Eldbjørg understreker at hun som ung, kvinnelig solist aldri har opplevd annet enn å bli respektfullt behandlet hvor enn hun har jobbet. Hun ble dypt sjokkert av å høre om kvinnelige kollegers opplevelser i #nårmusikkenstilner.

– Hvordan det er mulig? Greit nok at musikk- og teaterfeltet ikke representerer et A4-liv. Og jeg ser at vi jobber med noe som er personlig, nært og følelsesmessig, og knytter bånd på en annen måte. Men vis folkeskikk! Det er utrolig at noen kan sette respekten for andre mennesker og deres grenser til side. En positiv side ved #metoo er det presset som nå er lagt på alle som har oppført seg dårlig, og det rommet som er åpnet for solidaritet, åpenhet og varsling for dem som har vært utsatt for noe ubehagelig. Et viktig neste steg er å ikke akseptere at varslere settes i en offerrolle, men at kvinner tar føringa og viser styrke.

– Er dette en del av budskapet ditt på kvinnekonferansen W20?

– Det kan hende. Jeg synes i hvert fall det er viktig å få fram at alle skal få velge selv hva slags liv de vil leve. Ingen skal legge press på andres valg gjennom hemninger eller holdninger. Det du står for er den du er, uavhengig av kjønn og forhåpentligvis av posisjon.

Fryktet plateinnspillinger

Det er kanskje ikke tilfeldig at en som drives av hvor langt hun kan forbedre sine egne prestasjoner ikke utgir en plate før 16 år etter solistdebuten. En plateinnspilling har et punktum. På et tidspunkt må man helt enkelt si seg ferdig og gå hjem. Eldbjørg stønner.

– Det var en prosess å gå gjennom. Én ting er å gjøre en konsert. Der kan jeg fokusere på helhet, få fram det jeg vil formidle og gi det energi. I en innspillingssituasjon derimot, handler det om å perfeksjonere, og sluttresultatet blir stående for all tid. Da er det viktig med riktig repertoar og riktig setting. Et studio er en veldig klinisk setting sammenlignet med temperaturen du opplever i et fullsatt hus. Samtidig var det lærerikt for meg.

– Hva lærte du?

– Å ikke være så redd. Det var en aha-opplevelse. Jeg lærte å vri på den mentale holdningen min og tenke på en innspilling som et fotavtrykk av noe som skjer der og da. Nå spiller jeg Borgström ganske annerledes enn i Wien. Man utvikler seg hele tiden og hver dag er ulik. Jeg velger å se det i et modningsperspektiv – dette er noe jeg gjorde da jeg var 24, dette da jeg var 25. Slik kan jeg dokumentere egen utvikling og sette nye mål.

– Hva er målet ditt nå?

– Jeg er først og fremst spent på hva 2018 vil bringe. Det er så mange planer som er lagt og så mye spennende som skjer. To plateutgivelser, en verdenspremiere og flere ting jeg har fått streng beskjed om å ikke si noe om ennå. Og så… er vel bare målet å fortsette. Fortsette i samme retning.