– Elitefestivalene styrer hele festival-Norge

– For bare fem år siden var det enklere å få store navn til mindre byer og festivaler. I dag er slike festivaler å anse som en bakevje sett fra de store festivaleiernes ståsted, sier Svein Bjørge, bookingsjef for Steinkjer kulturhus og Steinkjer festivalen.

Stadig flere norske festivaler blir kjøpt opp av utenlandske aktører som Live Nation, Sky Agency, Festival Republic, norske Momentium eller bookingfirmaet All Things Live.

Eksempler på oppkjøpte festivaler er Tons of Rock, Stavernfestivalen og Øyafestivalen. Sistnevnte er kjøpt av det amerikanske kapitalforvaltningsselskapet Providence.

– For en del år siden så oppdaget en del aktører ut at det er gode penger å hente på å eie festivaler. Når disse booker store navn, så krever de eksklusivitet for disse artistene. Det vil si at hvis et kjent navn spiller i eksempelvis Trondheim, så kan ikke de spille i Steinkjer.

«Hvis mindre byer ikke har tilgang til de store artistene, så må folk inn til storbyene for å oppleve dem»

Svein bjørge, bookingsjef steinkjerfestivalen

Disse aktørene krever i tillegg til eksklusivitet for hele regionen, også enerett for hele sommeren for headlinerartistene sine.

– Fra vårt ståsted, betyr det at vi sliter med å få de store navnene til festivalen vår. Skal vi «kjøpe ut» eksklusiviteten, betyr det honorar som er umulig for oss mellomstore og mindre festivaler å betale de honorarene som kreves.

– Et distriktspolitisk problem

Dette er også et problem som er større en festivalene i seg selv, mener Bjørge:

– Det er helt klart et distriktspolitisk problem. Hvis mindre og mellomstore byer ikke har tilgang til de store artistene, så må folk inn til storbyene for å oppleve dem. Vi er et land fullt av festivaler. Kultur er for alle!

Slik virkeligheten har blitt nå med disse «elitefestivalene», så styrer de egentlig festival-Norge, fortsetter han.

– Utviklingen viser en kultursentralisering til storbyene som et resultat av at publikum, og spesielt ungdommene, i stadig større grad lærer seg at man må inn til storbyene for å få oppleve de store artistene og kulturopplevelsene.

– Det rimer dårlig med målsettingen om: «Kultur i hele landet». Derfor er dette viktig distriktspolitikk. Og dette ble mye verre etter at disse elitefestivalene ble etablert som følge av konsolideringene.

Dette problemet ble adressert ved årets Trondheim Calling hvor Bjørge hadde et innspill til den kommende musikk-NOUen om dette temaet.

«Bør vi være bekymret for hva dette har å si for mangfold, for økonomisk vekst og for viktige kunstneriske og demokratiske prinsipper? Er det privat næringsliv som skal ta kostnaden for å opprettholde det kunstneriske mangfoldet, eller bør offentlige organer ta mer ansvar», var ordlyden som akkompagnerte paneldebatten.

Uenighet om eksklusivitet

– Vi har bare kjøpt én festival og det er Tons of Rock. De andre vi drifter har vi enten gått inn og reddet økonomisk før de gikk konkurs, eller startet opp fra bunnen med våre partnere. For oss er det viktig for oss å få fakta på bordet, sier daglig leder/sjefarrangør i Live Nation Norge, Martin Nielsen.

Findings Festival i Oslo og Neon i Trondheim er eksempler på festivaler som er bygget fra null av Live Nation med partnere.

«Tilbud og etterspørsel gjelder.»

Martin Nielsen, Live Nation Norge

– Det er viktig å påpeke at dette med eksklusivitet er det ikke kun vi som driver med. Alle store festivaler har klausuler på dette. Det er snakk om til sammen mange millioner kroner i budsjetter og da trenger man å beskytte seg. Man kan ikke risikere at samme artist spiller to timer unna dagen etter.

– Og det er heller ikke et nytt fenomen, sier han.

Nielsen påpeker at det ikke bare handler om festivalenes økonomi, men også om å bygge opp artistkarrierer.

– Hvis norske artister skal kunne konkurrere med de store utenlandske i det norske markedet, så må de rett og slett være eksklusive. Det er svært få som spiller overalt og samtidig lykkes med å etablere seg i toppsjiktet.

Dette sier Svein Bjørge seg uenig i.

– Jeg mener det er omvendt, sier Bjørge.

– I mer enn femti år har artister bygd opp en fanbase ved spille der fansen befinner seg. Jeg tror slik tankegang kan fungere mot sin hensikt i mange tilfeller. Det er rett og slett et konstruert argument for å opprettholde eksklusivitetspraksisen de har innført.

Live Nation: – Det handler om økonomi

– Hva kan de mellomstore festivalene, uten de helt store budsjettene, gjøre for å få tilgang til trekkplastre? Vil de for alltid spille i annen divisjon?

– Det er et bra spørsmål, svarer Live Nations Martin Nielsen.

– Det handler rett og slett om økonomi til syvende og sist. Mange artister koster det de koster. Festivalene som kalles «små» eller «mellomstore» blir kalt det for en grunn. Der har alle vært en eller annen gang. Men når festivalen lykkes med å bygge en sterkere fanskare og identitet, så skjer det normalt en forandring.

Den skjer automatisk i takt med at de får sterkere økonomi, og dermed høyere prioritet hos managere, artister og agenter, sier Nielsen.

– I tillegg trenger man kanskje å skille seg ut fra sine konkurrenter slik at man har en annen profil og tiltrekker en annen målgruppe.

Det er mange festivaler i Norge. Sett i forhold til befolkningen, er det få andre land som har like mange festivaler. Det gjør også noe med prisene.

– Tilbud og etterspørsel gjelder. Siden det er så mange festivaler i Norge og Europa, betyr det som oftest større etterspørsel enn tilbud, som igjen betyr økt konkurranse og press på prisene.

Bookingagenten: Det er en evig balanse

– Jeg har full forståelse for at festivalene på de dyreste bookingene sine ønsker å sikre markedet sitt og trygge god økonomi ved å ha eksklusivitetsklausuler i avtalene, sier Kim Nordbæk, bookingagent hos FKP Scorpio Norge.

Det opprinnelige tyske bookingfirmaet representerer blant annet artister som Alan Walker, Chris Holsten, Gabrielle, Daniel Kvammen og Julie Bergan.

– Klausulene kan selvsagt strekke seg litt for vidt ut rent geografisk noen ganger, for det er en evig balanse. Noen ganger funker det fint og andre ganger er det mer vanskelig. Man kan ikke alltid gjøre alle fornøyde.

«Hvis man booker så mange konserter at de overlapper hverandre i samme marked, så blir ingen fornøyde.»

Kim nordbæk, bookingagent

Nordbæk har samtidig forståelse for at de mindre festivalene som ikke har de samme ressursene, er mindre fornøyd med dette.

– For oss handler dette også om å bygge artister. Det er viktig å ikke spille seg helt ut. Hvis man booker så mange konserter at de overlapper hverandre i samme marked, så blir ingen fornøyde. Da blir markedet metta. Jeg tenker på det som en gartner: Man kan ikke høste hele tiden. Man må vanne, gjødsle og la det gro litt innimellom også.

– Men det må ha en økonomisk slagside for artisten som får færre steder å spille?

– Når sant skal sies, så er det nok ofte slik at eksklusivitet vil gi færre inntekter for artistene. I hvert fall i starten.

På kort sikt er det nok arrangøren som tjener mest på det, sier Nordbæk.

– Men dette er jo alltid gjenstand for forhandlinger. Og hvis artisten har voksende suksess, så tjener de på det i det lange løp ved høynet profil og økte honorarer. Forholdet mellom artist og arrangør er et avhengighetsforhold som går begge veier. Vi lever alle av arrangører som overlever i sitt marked.

– Hvor stor artist må man være for å ha utbytte av en slik avtale?

– Og hvordan måler man så det? Det er umulig å si, men det er nok mest aktuelt i headliner-sjiktet. De fleste festivaler ber om eksklusivitet i en eller annen grad, men jo bredere eksklusivitet, jo mer må det koste. Så må man fikle og pusse litt på den. Og hvis artisten står på plakaten, er vi blitt enige og alle er glade og fornøyde.