Hva kan en fiolinist lære av en økonom?
Et studietilbud knytter unge musikere med internasjonale teknologi- og økonomistudenter. – En kunstutdannelse i dag handler om mye mer enn å bare spille et instrument, sier professor.
– Siste spørsmål: Er det nå viktigere for studenter å tenke stort eller være realistiske?
– Vel, om du ikke klarer å tenke stort burde du ikke studere kunst. Fordi kunst handler om å ha en visjon, sier Johannes Meissl.
– Men samtidig, om du ønsker en sikker måte å tjene masse penger på, bør du heller ikke studere kunst. Ha-ha.
Meissl, professor og viserektor ved Universitat für Musik und Darstellende Kunst i Wien, er på Norges musikkhøgskole i Oslo. Ved siden av sitter NMHs rektor Astrid Kvalbein og foran dem står et enormt fat med Twist-sjokolade som ingen spiser.
Sammen har de i en halvtime riffet på Konteksts spørsmål om musikkstudentenes fremtid og kunnskapsgrunnlag.
Meissl er i Oslo som en del av European Creative Futures (ECF), et ukeprogram hvor musikkstudenter fra NMH settes sammen med business- og teknologistudenter fra høyere utdanningsinstitusjoner i Irland, Nederland, Spania og Finland. Sammen skal de knytte kontakter, utveksle erfaringer og gjøre gruppeoppgaver.
– Men vi trenger unge folk som kan tenke stort. Store tanker for å løse store problemer, sier Kvalbein som svar til Meissl.
Hun fortsetter:
– Og selv om det er studenter herfra som på et tidspunkt ikke kan leve av musikken, og heller tar en ny utdanning som sykepleier, doktor, pilot eller hva det skulle være, så har vi likevel matet samfunnet med personer som har kunnskap og tankesettet fra musikken og innstillingen til å tenke stort.
Meissl er enig:
– En kunstutdannelse i dag handler om mye mer enn å bare spille et instrument.
Han refererer til flere studenter som har blitt uteksaminert med toppkarakter, men som velger helt andre karrierer – og gjør det godt.
– Det er her kombinasjonen av å tenke stort og å ha den nødvendige disiplinen som kreves for å lære et instrument blir tydelig.
«Hver eneste krone som samfunnet investerer i disse studentene er verdifulle på sikt»
– Hver eneste krone som samfunnet investerer i disse studentene er verdifulle på sikt, for de blir verdifulle bidragsytere selv om de ikke holder konserter hver kveld.
En investering
– And this is the king and the queen of Norway …
Dagen i forveien, Oslo rådhus. I andre etasje fyller en pianist inn bakgrunnstoner mens solen strømmer igjennom vinduer med fjorden på den ene siden og bankettsalen med de store kongelige portrettene og marmorgulv på den andre.
Et par klynger med studenter er også her. En guide gestikulerer rundt.
– Do you like them? The artist Håkon Gullvåg created a bit of a storm with these paintings, sier guiden.
Klyngene summer lett, og mens hun snakker hviskes sedvanlige beklagelser fra utenlandsk ungdom som kommer til Norge.
– Oh my god it was soooo expensive, sier en spansk jente.
– It was really really icy, sier en annen.
Men NMH-professor Andreas Sønning er fornøyd. Han er på mange måter hovedansvarlig for denne uken.
– For NMH-studentene handler det om å bedre forstå hvem man kan bli som musiker og hvordan man utvikler seg som musiker utenom det rent musikalske.
– I tillegg så handler mye av denne uken om at studentene får samarbeidet med internasjonale studenter som kan ha veldig forskjellig oppfatning om hvordan deres karriere skal være. Noen kan være mer bevisste på entreprenørskap og forretningsvirksomhet, mens andre har større fokus på en kreativ tilnærming.
Prosjektarbeid
Mye av det intense ukeprogrammet handler altså om samarbeid i studentgruppene som er sammensatt på tvers av nasjonaliteter.
Gruppene skal brainstorme frem tyve problemer i samfunnet, finne tyve løsninger på dette, før disse kuttes ned til det gjenstår ett problem for hver av gruppene som skal løses med en idé til et nytt produkt eller tjeneste.
Når Kontekst stikker innom en sesjon på Norges musikkhøgskole, skal gruppene presentere disse prosjektene for resten av studentene, foredragsholdere og eksperter.
– Our CSR impact is felt by those who need it the most, sier talsperson for en av gruppene, for det som for Kontekst oppleves å være et noe diffust prosjekt hvor «artistically creative freelancers» skal via sine kunstneriske evner gi noe tilbake til samfunnet.
Akkurat hva, eller hva CSR er for noe, forblir ukjent – både for Kontekst og for eventuelle andre som snublet inn på akkurat denne sesjonen.
Professor Sønning er imidlertid behjelpelig, og forklarer i ettertid at CSR – Corporate Social Responsibility – handler om at bedrifter vil bruke sine ressurser til å styrke lokalsamfunn der de har sin virksomhet.
«Noen få, som innrømmet nattlige aktiviteter, synes dagene med arbeid var lange.»
Professor Andreas Sønning
En annen gruppe ønsker å gjøre noe med døden. Det vil si, tilby tjenester som kan hjelpe personer med å styre hva som finnes av digital kommunikasjon på nettet, etter deres død. De ønsker å dele ut brosjyrer til pårørende om hvordan denne kommunikasjonen skal foregå.
– Oh wow it’s been so intense, sier en av studentene til en annen etterpå.
Intenst? Absolutt, sier professor Sønning.
– Det er et intenst kurs med mye arbeid. Det vet de før de drar.
– Evalueringen som nå er kommet viser at studentene er svært positive til innhold og det tverrfaglige læringsutbytte i kurset. Noen få, som innrømmet nattlige aktiviteter, synes dagene med arbeid var lange. Det er helt naturlig. ECF er ikke en ferietur.
At prosjektarbeidet, i hvert fall det Kontekst overvar, fremstår å være nettopp dette, altså studenter-på-tur-arbeid, er også naturlig. Og disse prosjektideene fører også til konkrete tilbake, som vi kommer tilbake til om litt.
For samlinger som ECF handler om å bli dratt bort fra sitt vante studiested for å se og høre hvordan andre har det. For å kikke på hvem som er de andre bestanddelene av den europeiske, kreative fremtiden, og for å dele både oppgitthet og komplimenter om forelesere og medstudenter i andre grupper. Som eksempelvis de som Kontekst overhører i NMH-gangene i en pause:
«Herregud, hun så ikke engang opp fra notatene sine da hun snakket. Hvor var innlevelsen?» .
«Jeg lurer på hvem som kom på den ideen … sjokkerende dårlig.»
«Jeg så det visuelle til gruppe D, de har gjort mye, mye mer enn oss».
Ikke spesielt bekymret for fremtiden
Men hva slags fremtid har de, deltagerne på den kreative fremtidsuken?
En positiv en, ifølge Jón Arnar Einarsson, masterstudent ved NMH, deltager på ECF-kurset i 2021 og studentassistent i årets utgave.
Einarsson er fornøyd med ECFs fokus på markedsanalyse og finansieringsmuligheter. Han trekker frem den østerrikske festivalen Shirabe, som startet som en ECF-idé i 2021 og som ble avholdt året etter, som et eksempel på en mer konkret og gjennomførbar prosjektidé enn hva Kontekst overvar.
– Studentene som deltar er veldig engasjerte. De bryr seg mye om hvordan de samarbeider.
Einarsson sier at hans inntrykk er at i hvert fall musikkstudentene ikke er særskilt bekymret for karrierestarten.
– Det er en del lærere som sier at man skal være bekymret fordi faste stillinger innen orkestermusikk reduseres. Men jeg opplever ikke at den typen angst lever blant studentene.
Einarsson har selv frilanset som trombonist ved siden av studiene i to år. Han ser for seg å drive med egne produksjonsprosjekter ved siden av å spille også når han er ferdig med masterstudiet.
– For meg er det relativt uaktuelt å skulle leve av noe annet enn musikken. Jeg har klart meg som frilanser de siste årene, og ser ikke for meg at det kommer til å endre seg med det første.
– Men det kan bli aktuelt for meg å søke fast jobb i orkester også.
Det handler om et visst nivå
På kontoret til NMH-rektor Astrid Kvalbein står fatet med Twist fortsatt urørt.
ECF-programmet har som hensikt å bevisstgjøre unge scenekunstnere på hvilke roller de kan fylle som «tjenesteytere i markeder».
Men må alle som tar i et instrument ha BI i blodet? Være entreprenører mer enn kunstnere?
– Vi kan ikke forvente at hver eneste individuelle musiker med toppferdigheter på sitt instrument, også kan ta hånd om alle aspekter av sin karriere, sier Johannes Meissl.
– Men vi ser at flere tar større kontroll og har større kunnskap om alt det ikke-musikalske også. Og i det er det implisitt at vi som institusjoner for høyere musikkutdanning også kan hjelpe dem med å være bedre utstyrt for en karriere.
Han påpeker at, i motsetning til hva Einarsson sier, mange studenter er redde for overgangen til arbeidslivet, og Kvalbein skyter inn at en del av denne frykten har økt etter pandemien.
– Jeg er ikke så redd for dedikasjonen til unge instrumentalister – forleden snakket jeg med en 16-årig fiolinist som øver syv til ti timer om dagen. Men er de redde for å ikke være gode nok sammenlignet med sine jevnaldrende eller for å ikke gjøre det bedre enn sine forgjengere?
– Det kommer an på hva du mener med å ‘gjøre det bedre’. Men et ønske fra meg er at de utfordrer det musikalske repertoaret. At de åpner for nye stykker for et nytt publikum, mens de samtidig holder ved like tradisjonene, sier Kvalbein.
Meissl legger til:
– Jeg tror ikke at det er bærekraftig å stadig streve etter å gjøre det bedre enn en gammel virtuos gjorde for hundre år siden.
– Det handler mer om å ivareta et høyt nivå blant flere unge musikere, slik at de blir konkurransedyktige i alle typer markeder. Det er viktigere enn å skulle være verdens beste fiolinist, som krever enormt, enormt mye arbeid og andre faktorer også.
For Kvalbein er noe av det viktigste for fremtidens musikere, som ble nevnt innledningsvis, å kunne se hvordan deres musikalitet kan være samfunnsnyttig også på andre plan enn i konsertfremførelser.
– Som for eksempel lærere, eller musikkterapeuter, som er utøvere i det at de skaper relasjoner med pasienter. Jeg tror det kan være verdt for en del av våre studenter å sjekke om den typen arbeid er like meningsbærende for dem som det å skulle være den beste i sitt instrument.
