Hør Håkons favorittmusikk

Memento mori. Husk at du skal dø. Hodeskallen har fått egen hylle i verkstedet til Håkon Daniel Nystedt (34), ved siden av orkesterpartitur, korverk og fagbøker. Flygelet til farfar Knut står midt i rommet, men foruten skatollet som også er arvet etter ham, er uthuset sparsomt møblert. Håkon tilbyr vennlig en spiker til å henge jakken på og et par tøfler mot det kalde gulvet.

Nordstrandgutten har bosatt seg på Nesodden, så landlig at nærbutikken har musegift på salg.

Her ute bor han med kona Bogumila Dowlasz, fiolinist i Oslo-filharmonien, og sønnen Benjamin (1). Og lykken er å gå noen skritt i dyp snø til verkstedet hver dag. Utenfor er det vedstabler og vid utsikt mot skog, og hvis han er heldig dukker det opp et rådyr ved vinduet mens han sitter fordypet i partitur-analysene eller ordner med strøk.

– Når man jobber så mye med noter, er det en felle å begynne å tro at notene er musikken, eller musikken notene. Det er det jo ikke, sier Håkon mildt.

– Musikken er et helt annet sted.

Han ser mot hylla. Hodeskallen gjør det lettere å se hva som skal til for å gi musikken liv.

– Det er fint for meg å bli minnet på at jeg skal dø. Hvis jeg er nervøs, har mye å lære, er usikker på hva jeg skal ta tak i, hvordan frasen skal gå og i hvilket tempo, da ser jeg litt større på det, når jeg tenker på hva jeg ville gjort om verket er det siste jeg gjør før jeg dør. Da blir det lettere å se hva som egentlig er viktig.

De siste tider

Dette er året da farfaren, kirkemusikeren, komponisten og dirigenten Knut Nystedt ville fylt 100 år. Han døde på tampen av fjoråret, men musikken hans feires i år, blant annet av Solistkoret som han stiftet og dirigerte i 40 år. Under Oslo internasjonale kirkemusikkfestival har det vært jubileumskonsert for Knut Nystedt, der Håkon dirigerte Oslo kammerkor og Oslo strykekvartett. Og til høsten samler Håkon de beste av Oslos kor og Kork og dirigerer symfonien Apocalypsis Joannis, med tekster fra Johannes åpenbaring. Farfaren skrev den oppunder tusenårsskiftet, og Håkon var tilstede på begge oppføringene i Trefoldighetskirken med Oslo-filharmonien. Nå er det hans tur til å gi sin tolkning.

– Farfar var veldig opptatt av de siste tider. Stykket er spesielt for meg nå, sier han.

Håkon er den eneste i Nystedt-slekten som er profesjonell musiker innen den klassiske tradisjonen, og da han begynte på Musikkhøgskolen var folk veldig opptatt av at han var barnebarnet. Ennå får han stadig høre at han går i sin bestefars fotspor.

– Jeg er ikke glad i det uttrykket. Jeg vil jo sette mine egne fotspor, ikke gå en opptråkket løype. Farfar sa «Håkon fører arven videre». Det syns jeg er en finere formulering, det er noe som går videre, med annen farge og temperatur. Jeg er ikke den nye Nystedt.

Håkon visste at det ville bli mye oppmerksomhet om ham når han skulle fremføre farfarens musikk. Kanskje er det derfor han har ventet med det.

– Jeg har vært bevisst på ikke å gjøre så mye av hans musikk. Jeg ville etablere meg som dirigent, og i en modningsprosess var det viktig for meg å gjøre andre ting. Det handler også om at jeg vil gjøre musikken hans bra.

– Har slektskapet vært tyngende på noe vis?

– Nei, det er noe jeg er stolt av og glad for. Det var først da han var ganske gammel at jeg begynte å gå inn musikken for alvor, og jeg har aldri følt på en forpliktelse til å være tradisjonsbærer. Farfar var alltid veldig støttende, også når jeg drev med musikkformer i ungdommen som han ikke var så begeistret for, sier Håkon.

Håp for barnebarnet?

Da Håkon var i slutten av tenårene, ringte farfaren til sin organistkollega Harald Herresthal. Han spurte om han trodde det var noe håp for at barnebarnet kunne bli musiker. Herresthal sa seg villig til å gi ham orgeltimer, og fem måneder senere ble han tatt opp på kirkemusikk-studiet ved Musikkhøgskolen.

– Jeg synes det var veldig fint at farfar tok initiativ og at jeg fikk et dytt i en retning. Det var en veldig spesiell tid for meg, forteller Håkon.

Det skjedde nokså brått, at han tok valget å studere klassisk musikk. Som liten gutt spilte han fiolin og piano, men hele ungdomstiden hadde han drevet med jazzgitar, band og improvisasjon. Men så ble broren alvorlig syk. Prognosene var mørke.

– Da opplevde jeg veldig sterkt at rommet for det alvoret fant jeg bare i den klassiske tradisjonen. Jeg bestemte meg for at det var klassisk musikk jeg måtte drive med, men jeg visste ikke hva eller hvordan.

Håkon lærte orgel på fem måneder, og det var stort for ham å komme inn på studiet.

– Orgel var likevel ikke ditt instrument?

– Jeg har et veldig ambivalent forhold til det. Det er et instrument jeg er glad i og samtidig har hatfølelse til. Jeg syntes det var veldig frustrerende å ikke kunne forandre på klangen dynamisk. Det at ting beveger seg organisk er veldig sentralt for meg, for å få liv i musikken.

Han fikk bytte til det frie kandidatstudiet etter tre år, og kor og orkesterdireksjon ble hans vei. Etter master i direksjon på Musikkhøgskolen, fikk han plass på soliststudiet i orkesterdirigering i København. Her ble han tildelt et ekstra studieår, forbeholdt særlig talentfulle studenter. Etter fire år debuterte han i 2013, og siden har han vært frilans orkesterdirigent. Han har dirigert nesten alle de profesjonelle symfoniorkestrene i Norge allerede, og flere i Danmark. I snart ti år har han dessuten dirigert Oslo kammerkor.

– Det koret altså! Jeg er nok mer glad i kor enn det som er vanlig for en orkesterdirigent! Men det er en drøm å jobbe med dem. Noen resultater er utrolige, jeg skjønner nesten ikke at det går an. Det er virkelig en sjel i ensemblet som jeg har prøvd å ta vare på etter Grete Pedersen.

Mark av fin korklang

Mens han var student på Musikkhøgskolen ble han spurt om å overta koret etter henne. Hun hadde brakt kveding inn i koret, og folketoner var noe Håkon ønsket å jobbe med. I koret kan han finne på å la sangerne synge en folketone oppå et klassisk verk, og han utforsker spenningene i en streng korsats ved å improvisere klanger.

– Når vi gjør det, er det som om noe slipper taket, sier han.

17 år gammel opplevde han pianisten, komponisten, improvisatoren Misha Alperin under Molde jazzfestival. Han er blitt en av Håkons viktigste musikalske veiledere.

– Jeg ringte ham etterpå og vi ble kjent. Han har betydd veldig mye. Hjemme hos ham i Asker har jeg hatt noen av mine største musikalske opplevelser når han har vist meg ideene sine. Han har en villhet og frihet i uttrykket, det er noe i musikken hans som gir gjenklang i noe jeg ikke visste fantes, et rom inni meg jeg ikke visste om, før jeg merker at noe vibrerer der når musikken spiller. Han har en evne som er så spesiell. Han blander ting sammen så det blir til noe mye større. Det har inspirert meg i hvordan jeg arbeider med koret, sier Håkon.

Han stiller sjelden opp sangerne på samme måte, de sprer seg i konsertlokalet, og Håkon kan bytte plassering på dem seks ganger før han er tilfreds. Når stemmegruppene blandes, blir det dessuten lettere for sangerne å finne den personlige klangen.

– Den glassklare nordiske korklangen har aldri vært idealet. Jeg får mark av fin korklang, og jeg har allergi mot at folk synger og spiller uten at det er noe personlighet i det. Hele vitsen er å formidle noe som mennesker!

Av og til øves det til fem minutter før konsertene starter, og det gir resultater som verden legger merke til. I fjor var koret på symposiet i Korea og senere i år synger de i Carnegie hall.

– Kollegaer i andre land blir virkelig sjokkerte når de hører at sangerne ikke er profesjonelle og ikke får betalt. I Sør-Korea er det 60 profesjonelle kor, 30 av dem er på fulltid, sier Håkon. Han har nettopp vært hovedforeleser på det årlige koreanske korsymposiet.

I Norge beskriver sangere og komponister ham som en som er på innsiden av klangene.

– I tilfellet Håkon har jeg en sterk følelse av å ha ham som medskaper. Han kommuniserer klangene som om det var ham som skrev dem. Det handler om en grunnleggende lytting i ham, en nådeløs vilje til å komme i dybden av stoffet, slik at han blir et redskap for musikken. Han er i musikken og har ingen annen agenda enn å tjene den, sier komponist Marcus Paus.

Vennskapet mellom de to begynte på musikklinja på Manglerud videregående skole. Marcus med langt krøllete hår, Håkon med streitere hår. I friminuttene satt de ute og vekslet på å finne klanger og møttes i en usagt erkjennelse av at ingen av dem kom til å bli gitarister.

– Det er veldig fint å ha tatt opp igjen vennskapet nå når begge har funnet sin riktige vei. Jeg har samarbeidet mye med Marcus og gjort mye musikk av ham, forteller Håkon.

Lite tro på mennesket

Han kan oppleve store utfordringer med nye komposisjoner, det er opp og ned med kvaliteten.

– Jeg har jobbet med komposisjoner som ikke er verdig et profesjonelt orkester, og så er det likevel min oppgave å få det til å leve. Det kan bli lange samtaler med komponistene. Jeg pleier å være nøye når jeg leser partiturene og passer på hvordan ting er notert.

Håkon håper det skal bli en større visjon over det som skrives framover, at en ny tid er på vei.

– Det er litt vanskelig å snakke om, men jeg savner at komponister har tro på noe større, det er ikke så veldig ofte man ser i nyere komposisjoner. Det er litt lite tro på hvor stort et menneske er, hvor mye som kan bo i oss. Jeg skulle ønske at motivasjonen for å skrive musikk ikke er opprøret, men at musikken skal åpne opp rom. Men i tiden nå er mennesket redusert til gener og atomer, og det er kanskje ikke det beste utgangspunktet for å skape musikk, sier Håkon.

Under Kirkemusikkfestivalen nå i mars dirigerte han blant annet Jerusalem-motetten fra Apocalypse-symfonien, Nystedts Ave Maria med fiolinsolo, og O Crux.

– Farfar snakket ofte om at når han skrev musikk, så bare kom den til ham, og han skrev det ned. Det er en holdning til det å drive med musikk, som jeg kjenner meg beslektet med. Vi er forskjellige typer, farfar og jeg, ikke minst er det å være mann ganske forskjellig fra hans tid til min. Men alvoret i musikken deler jeg med ham. Det er vanskelig å se for seg å jobbe ordentlig med musikk uten en åndelig horisont. Det handler om noe større, om å la musikken få leve selv. Som utøver er det en fin innstilling å ha, og som dirigent er det så viktig at man ikke skal vise seg selv, sier Håkon og fortsetter:

– Som dirigent opplever jeg pressede situasjoner. Kort prøvetid, agentur som følger med, og alltid er det musikere som er misfornøyd. Da er det så lett å bli opptatt av seg selv. Men det er enormt viktig at dirigenten har fokus kun på musikken, og ikke begynner å showe og tenke på egen karriere. Dirigenter kan så lett ødelegge for musikken. Jeg har også gjort det, sier Håkon.

Han mener det klinger så utrolig mye bedre med dirigentene som vet hvor lite de kan gjøre.

– Mine beste opplevelser er virkelig når jeg føler at jeg ikke dirigerer i det hele tatt! Da merker jeg at jeg kan slippe til musikken så den bli levende. Noen ganger får jeg det ikke til, det blir stivt, og det er tilsvarende frustrerende. Men når jeg slipper til noe som gjør at musikken åpner opp noe, det, det er jeg stolt av faktisk.

Et av forbildene hans er Wilhelm Furtwängler. Han var sjefsdirigent i Berlinerfilharmonien før Herbert von Karajan og valgte å bli i Tyskland under krigen – og led under det.

– Han var i sterk opposisjon til nazistene, aldri medlem av nazipartiet, og en virkelig pain in the ass for Hitler. Han reddet jøder og sannsynligvis hele Wienerfilharmonien, men etter krigen gav de amerikanske besetningsmyndighetene ham forbud mot å dirigere. Han gjorde ikke kompromisser med nazistene, men prøvde å redde tysk musikkliv, jeg synes han fortjener en skikkelig renvasking. Jeg leser på komposisjonene hans nå, de er virkelig flotte. De håper jeg å få gjort. Som dirigent hadde han i seg storheten i musikken, og det dreide seg aldri om ham, men om linjene i musikken, mener Håkon.

– Hva er visjonen for din egen musikergjerning?

– Jeg er i startgropa med orkesterdirigering og har fått agentur i Danmark. Jo. Det er litt av noen greier man utsetter seg for når stiller seg opp foran et symfoniorkester. Men det er det jeg vil drive med. Jeg må bare være veldig godt forberedt og holde meg til musikken.

Komponerer hver dag

Håkon setter av tjue minutter om dagen til å komponere.

– Jeg har begynt med det i år. Det gjør at jeg leser partitur på en annen måte, det blir lettere å se visjonen i verket. Ah, er det derfor det er marcato! Ikke fordi det er notert, men fordi musikken trenger det! Å analysere partitur er en baklengs komposisjonsprosess, sier han.

I uthuset på Nesodden har han et eget rom med vinduer mot skogen. Her liker han å sitte i ensomhet og studere verkene. Akkurat nå er det Apocalypsis-symfonien til farfaren.

– Det er sterk tekst med et fantastisk håp. Johannes sitter på Patmos, forvist, med en visjon om at engang skal alt bli bra. Det er sterkt å gå inn i dette, nå når farfar er død.

Håkon forteller at farfaren var glad i gå på hans konserter.

– Første gang jeg jobbet med kor og orkester, var med Vivaldis Gloria. Jeg visste at farfar ville synes tempo i første satsen var for fort. Han var vâr på det. Hvis ting gikk for fort, ble det vondt for ham. Jeg kan også reagere kraftig hvis tempo ikke gir plass til storheten i musikken Ja, jeg kan bli rasende. Hvis jeg kjenner på hvor viktig musikken er, og så kommer noen og peiser over den, det er ille. Forholdet mitt til musikk er nok ganske andektig. Jeg kan ikke ta en telefonsamtale midt i en Bruckner-sats!

Han skulle så gjerne tilbrakt enda mer tid i det kjølige uthuset, som er del av naboens garasje.

– Jeg føler ikke jeg får gjort nok, og det er ikke alltid så lett å legge ting fra seg. Jeg er glad i å la musikken få leve inni meg. Men, det er bra for meg å ha en sønn som gir meg noen andre blikk ut i livet, sier Håkon og smiler.

Han sitter ved farfarens flygel, lar blikket gli rundt i rommet.

– Jeg har så fin utsikt her, sier han og vi tror han mener skogen og de snødekte trærne.

Håkon mener bokhylla. Partiturrekkene med Haydn og Mozart, Beethoven og Brahms. Og Håkon forklarer hvordan han har systematisert komponistene i «logisk rekkefølge».

– Bruckner har egen hylle. Han er et helt eget prosjekt. Det han driver med er egentlig ikke musikk. Han har en annen plan. Det er ikke ekspressivt på den vanlige måten. Og jeg elsker det. Bruckner rommer evigheten jeg håper på.

På vei ut i den dype snøen igjen, mens han lukker etter oss:

– Hodeskallen, hvem er det egentlig?

– Hm. Nei. Den må nok forbli et mysterium.