En påminnelse om hvor viktig kulturskolen kan være i et barns liv

Flere kulturskolelærere har fortalt meg at to år med pandemi og nettbasert individualundervisning, uten konserter, samspill og det morsomme som hører med, har tatt mye av piffen fra både lærer og elev. Kanskje er det på tide å minne kulturskolelærere på at de faktisk kan være svært viktige brikker i et barns liv?

Gjennom min egen oppvekst var Lillehammer kulturskole et nav i tilværelsen, og Kulturhuset Banken stamstedet mitt på ettermiddagstid. Jeg tok kontrabass- og pianoundervisning, akkompagnerte andre på deres spilletimer, og spilte i både band og orkester.

Når jeg mimrer tilbake til gode opplevelser fra barn- og ungdommen, vendes tankene ofte mot de ulike aktivitetene – spilletimene, øvingene, konsertene og turene – i kulturskolens regi. For meg var disse aktivitetene arnesteder for mestring, fellesskap, inspirasjon og identitet. Ikke minst la det grunnlaget for min egen dedikasjon til musikk, og senere en profesjonell karriere som musiker.

For øvrig var jeg så heldig at jeg hadde en trygg og god oppvekst – jeg trivdes, ifølge Bufdir i likhet med de fleste barn og unge i Norge. Riktignok var jeg en del plaget med stamming, men der hadde jeg et fristed nettopp i musikalsk utfoldelse. Stort sett befant jeg meg psykisk sett på «plussiden».

Ikke alle er like heldige. Mange barn befinner seg dessverre også på «minussiden». Og for øyeblikket ser den trenden ut til å gå i feil retning.

De siste årene har vi sett en markant økning i både antall henvendelser og alvorlighetsgrad til barne- og ungdomspsykiatrien. Én av tre elever på ungdomsskolen er nå plaget med søvnproblemer (et typisk symptom på at noe er «galt»), og i videregående skole rapporterer nesten tre av ti jenter om et høyt nivå av depressive symptomer. Fire av ti elever i alderen 13-18 år føler at «alt er et slit».

Årsakene til psykisk uhelse er sammensatte, et stort og viktig tema. Likevel, blant de viktigste bidragsyterne til om barn eller unge trives eller strever, er deres fortløpende relasjonelle erfaringer.

Tre grunnleggende relasjonsbehov

Kulturskolen kan representere noe genuint viktig og godt i en oppvekst, enten barnet befinner seg på minus- eller plussiden. Det gjelder selvsagt også korps, danseskolen, teaterlag og andre kulturopplæringsarenaer for unge.

Min overbevisning om dette er ikke bare basert på egenerfaring. Moderne psykoanalytisk teori tar for eksempel utgangspunkt i tre grunnleggende, relasjonelle behov som barn (og voksne) trenger å få dekket for å blomstre. På sitt beste tror jeg at kulturskolen (som representant for disse arenaene) kan være som et kinderegg som tilfredsstiller alle tre behov.

Det første av de tre relasjonelle behovene er trygghet.

Grunnleggende psykologisk trygghet skapes og opprettholdes i samspillet med primære omsorgsgivere. Likevel er det faktisk slik at spilletimen er blant de få arenaene der et barn kan ha regelmessig én-til-én-kontakt med en annen voksen enn de daglige omsorgspersonene. Selv om spilletimen er kort, kan kontakten i mange tilfeller vare over år.

Å knytte seg til, bli sett og bekreftet av en god kulturskolelærer kan gjøre en stor forskjell for et barn – og til og med være et ankerfeste gjennom oppveksten.

En arena for å «oppdage» seg selv

Det bringer oss over på det andre relasjonelle behovet som er selvbekreftelse – tilbakemeldinger fra andre som bekrefter følelsen at du er deg, og at det er greit.

I sin nyeste bok Ungdommens transformasjoner beskriver psykologen Per Are Løkkes ungdomsfasen gjennom en serie essays. Løkke beskriver ungdomstiden som et identitetsprosjekt og en utprøvingstid. Samtidig utsettes de unge også for et betydelig konformitetspress på i alle fall to fronter. For det første er skolehverdagen preget av prestasjonspress, testing og måling. For det andre er det helt essensielt for den enkelte å bli integrert i flokken – å bli som «alle andre».

«Om man strever med skoleprestasjonene, kan kunstnerisk aktivitet være en viktig, alternativ arena for mestring.»

Begge disse ytre kravene, på tross av deres fundamentalt ulike natur, kan skape insentiver mot det normative og instrumentelle, å tilpasse seg systemet: Gjør det som skal til for å få gode karakterer på skolen, og ikke skill deg ut, for enhver pris!

Jeg tror at kulturskolen kan ha funksjon av et puste- og frirom – der aktivitetene forhåpentligvis handler om noe annet enn på å gjøre det alle andre gjør, eller det «riktige».

I tråd med Løkkes budskap, kan man tenke seg at kunstnerisk utfoldelse kan være en plass der de «rare» sidene i en selv (som vi jo alle har) kan få en plass, et utløp og en aksept. I samarbeid med blant andre kulturskolelæreren kan de unge oppdage nye interesser og ressurser i seg selv; et sted der det er OK, og til og med positivt å være litt annerledes. Og strever man med skoleprestasjonene, kan kunstnerisk aktivitet være en viktig, alternativ arena for mestring.

En arena for deling av opplevelser

Det tredje relasjonelle behovet er fellesskap – kontakt, og å dele opplevelser.

Kulturskolen og beslektede arenaer er for de fleste barn et sted å møte likesinnede; kunst utøves sammen med andre i form av samspill, konserter og turer. Det som tilbys, er intet mindre enn en identitet, en følelse av fellesskap og å dele store øyeblikk sammen med andre.

Vi må selvsagt heller ikke glemme egenverdien av kunsten i seg selv. Kunst er potent «input», i positiv forstand, som kan sette dype og varige spor, og dessuten være et funksjonelt utløp for følelsestilstander som kan være vanskelig å uttrykke på annet måte.

For mange barn og unge kan opplæring i kunstutøvelse representere en kilde til glede og inspirasjon for resten av livet.