Trondheim Jazzfest, Klubben Blæst, søndag kveld: Det damper fra lyskasterne i taket. Iallfall er det sånn det ser ut. Det damper her nede på gulvet også. Iallfall er det sånn det føles. Snart har hele Trondheims jazzelite klemt seg inn på det lille arealet foran scenen. Bandet sniker seg gjennom mengden. Starter forsiktig. Et mykt teppe, en sober fiolintone, og så tar toget av fra stasjonen. Steamdome. Urframføring. Tre trommesett. En bass. En organist og en gitarist i maskinrommet. Lokfører Ola i førersetet. Varme kropper i jevnt gyng over gulvet. I kveld lar også eliten seg begeistre.

– Tusen takk, sier Ola fra scenen mens han spiller på et orgel.

– Jeg har øvd meg på å snakke og spille samtidig. Det kalles valgfag på jazzlinja, legger han humrende til.

En time seinere er alt over. Ola har rukket å spille theremin, gitar, orgel, bratsj og fele, og det dampende lokomotivet har drevet oss utrettelig langs skinnegangen uten stopp.

– Jeg følte noe i går som jeg ikke har følt før, sier han tidlig om morgenen dagen derpå i studioet sitt på Svartlamoen.

– Etter å ha spilt en overgang, kom bandet inn, og da tenkte jeg at nå kan jeg egentlig bare ta pause i tre minutter, for det er så fett det de holder på med. Da har man klart å reise opp frankensteinen og så labber den av gårde av seg sjøl. Det er en kul følelse!

Et lavterskeltilbud

I juli er Ola «Artist in residence» på Moldejazz. Steamdome, bestilt av nettopp Moldejazz og Trondheim Jazzfest, er en av mange programposter under festivalen. Sjøl om verket reint musikalsk representerer noe ganske annet enn buskspill og gammaldans, kan holdninga til prosjektet spores tilbake til oppveksten i folkemusikkmiljøet på Fræna.

– Ja, den kan egentlig det. Dette er et slags lavterskeltilbud som ikke handler om å justere på slipsknuta, dra for gardinene og presentere en konsert. Jeg har savna det litt upretensiøse forholdet til musikk, at det å spille er mer en tilstand, en fortsettelse av den du er, sier Ola.

Den første spede ideen kom da han var på en konsert på Dokkhuset i hjembyen Trondheim for rundt to år siden.

– Jeg så for meg en trommesolo, sprang ut av lokalet og sang inn en beat på telefonen som jeg tenkte at tre trommiser skulle gjøre, og så sendte jeg en melding til Erik (Nylander, red.anm.): «Her er det vi må gjøre neste gang!»

De tre trommesettene har vært hovedpulsåra i prosjektet fra dag én, sammen med dogmet om at musikken skal være dansbar, appellere til kroppen, ikke hodet, og at den aldri skal stoppe.

– Dette er det første bandet jeg har lagd hvor det siste jeg har tenkt på er hva jeg sjøl skal gjøre. Jeg har produsert bandet først, og når det har gått av seg sjøl har jeg sett på hva som har mangla. Det er derfor det blir litt vekselbruk med instrumenter. Jeg er ikke like opptatt av at jeg skal spille fele nå som før.

– Her skal det faen meg jobbes

Ola og fela har et livslangt forhold. I oppveksten var den hans fristed og hans hemmelighet, hans frustrasjon og hans stemme. Men en leken og uhøytidelig holdning til instrumentet blei brått og brutalt devaluert da en fiolinpedagog fra Beograd flytta inn i lokalene på Fræna kulturskole.

I flyttelasset til Jasminka Penjin lå østeuropeisk disiplin og arbeidsmoral, klassiske idealer og krav om fullstendig dedikasjon. Inn på undervisningsrommet kom Ola, en spellemann med slurvete teknikk og et lemfeldig forhold til øving.

– Hun dreit i om jeg var ni år. Her skulle det faen meg jobbes!

Ola får hundre kroner av faren for å gå på timene, for å holde ut i et år. Jasminka dekonstruerer ham. Alt plukkes fra hverandre.

– For å være ærlig var det en ganske knusende dom på første time. Hun kunne ikke norsk, så mannen hennes var tolk. Hun kom fra en ambisiøs mesterkultur, og hun hadde en stjerneelev på 20 år som reiste rundt i verden og gjorde braksuksess, Maarcoo, sier Ola med tilgjort aksent.

– Han var som et spøkelse som lå der over meg.

Men Jasminka ser potensial i Ola. Potensial og en del fundamentale hull. I ett år blir han drilla i det han sjøl kaller Karate Kid-øvelser.

– Wax on, wax off. Klatre opp og ned på buen med fingrene, bare stå foran speilet med fela under haka, bare stå der og se på seg sjøl, ha fela under haka mens man gjør andre ting, lære å holde den uten å anstrenge seg, spille på løse strenger, og kun det.

Endelig er Ola klar. Fra han er ti år begynner Jasminka å fôre ham med stykker. Læringskurven er bratt.

– Arbeidet jeg hadde gjort betalte seg enormt. Vibrato og alle de tinga falt helt naturlig.

14 år gammel blir han sendt på en konkurranse i Italia. Jasminka kommer hjem til ham hver dag i oppkjøringsfasen, øver med ham i flere timer.

– Hun strekte seg jævlig langt, sto hjemme i stua vår og øvde sammen med meg uten å få en krone i betaling.

Ola kommer på tredjeplass i konkurransen, mottar stipend og får bilde i lokalavisa. Den hemmelige tilværelsen som fiolinist er plutselig ikke så hemmelig lenger. Kameratene klapper ham anerkjennende på skuldra:

– «Steike! Avisa vøttø. Fole bra. Vinne pris og greier!» Gjennom oppveksten var musikken noe som hørte familien og de eksterne musikkmiljøene til, ikke kompisene eller skolen. Jeg holdt egentlig en veldig lav profil med fela, fikk Ng i musikk på ungdomsskolen. Det var litt «worlds collide» de ungdomsgreiene og musikken. Jeg var i skapet, sier Ola.

En rødmusset, storvokst guttunge

Han følger aldri sin opprinnelige ambisjon om å bli klassisk fiolinist. Det setter en jazzplate med fiolinistene Svend Asmussen og Stephane Grappelli en effektiv stopper for. 17 år gammel kjøper han billett til Djangofestivalen, slenger fela på ryggen, og setter seg på et fly til Oslo sammen med to kamerater.

– Det var et ganske framfusent opplegg, sier Ola om det som så skal skje.

I foajeen på Cosmopolite står festivalleder og gitarist Jon Larsen, smilende og raus i en stor blå frakk, hilser på festivaldeltakerne som kommer inn døra.

– Jon er en utrolig hjertelig og enormt nykkefri type, veldig sosial, veldig i musikkens tjeneste. Jeg presenterte meg, hadde felekassa på ryggen, og kompisene mine dreiv og solgte meg inn. Det endte med at Jon inviterte meg backstage, forteller Ola.

I forkant av Hot Club de Norvège sin konsert sitter 17-åringen og jammer med de erfarne musikerne. Stadig flere flokker seg rundt den unge gutten og Jon drar ham til slutt med seg ut på scenen. Publikum elsker en god Askeladden-historie og Dagbladets journalist er over seg av begeistring: «Så kom en rødmusset, storvokst guttunge inn på scenen i det gamle misjonshuset i Møllergata. Uten mikrofonprøver, uten noen gang å ha spilt med orkesteret, trakk Ola Kvernberg i gang Sweet Georgia Brown så gutane dansa og jentene græt.»

Gjennombruddet er et faktum. I de påfølgende åra gir Ola ut plate med Jimmy Rosenberg og Hot Club, og legger bak seg flere hundre turnédøgn før han kommer inn på jazzlinja. Der starter arbeidet med å vaske bort den klassiske dialekten. Det tar ti år før han kjenner at «det klassiske fundamentet ikke ligger inni der og lekker ut».

– Men det var også litt vemodig da jeg plutselig ikke hadde de ambisjonene lenger, et vemod at det ikke blei det Jasminka og jeg hadde tenkt, sier Ola.

Han har fortsatt kontakt med sin tidligere lærer.

– Jeg blei etter hvert enormt glad i Jasminka, hun har betydd utrolig mye for meg, ikke minst i forhold til arbeidsdisiplin. Og hvis vi skal smelte dette inn i musikkpolitikken for øvrig, så tenker jeg at det godt kunne vært mer av den måten å jobbe på. Jeg synes det er trist at én-til-én-undervisningen er i ferd med å fases ut en del steder. Å spille fele – det tar fem år før det ikke høres helt jævlig ut. Det er en viktig ballast å lære seg at det betaler seg å jobbe med noe. En diametral motsetning til Idol-mentaliteten. Det hadde vært fett om det iallfall ikke var uglesett med godt håndverk, at det kunne være noe ungene så opp til, at ikke alt må gi umiddelbare resultater.

Det motstandsfylte skrivearbeidet

Ola trekker beina opp i sofaen, klamrer seg til en kaffekopp, konstaterer at det blei litt seint i går. I studioet på Svartlamoen har han brukt mange timer foran datamaskiner og instrumenter.

– Jeg har måttet tvinge meg inn i komponistrollen. I utgangspunktet fant jeg det ganske unaturlig, men jeg har funnet en metode som funker, sier han.

I 2008 sendte han inn et anbud på å lage filmmusikken til Nord. En tre minutters sekvens til en avsluttende scene var nok til å overbevise regissøren. Seinere er det blitt flere filmer, og dessuten priser. Han mener at både metoden og tonespråket han bruker i filmmusikken har forma arbeidet med hans egne verk.

– Det er en veldig motstandsfylt prosess for meg å skrive. Det er ingen å projisere det på, du må ta dommerrollen sjøl, og så må du sitte og prøve å slakte dine egne ideer hele tida. Men ikke minst handler det om det som kanskje er min nemesis, tålmod. Å stole på at noe som høres helt livsfjernt og tynt ut klokka ni kan ligne på noe klokka to, hvis man ikke gir seg, hvis man skviser sitronen til det kommer en dråpe.

Han har lært seg å like det ensomme studioarbeidet. Det hender riktignok at behovet for en kollega blir prekært i lange skriveperioder. Da går han nedover korridoren, banker på døra til Kristoffer Lo og Petter Vågan, eller gutta i Motorpsycho. Den viktigste livbøyen er riktignok Stian Carstensen som han har spilt og samarbeida med i mange år.

– Men hva gjør du når du virkelig står fast?

– Jeg står ofte fast og jeg har ingen triks for å komme meg ut av det. Ha ha ha! Det å lage musikk er en veldig personlig øvelse og bør være det au, hvis ikke blir det ikke troverdig. Så når man står fast, går det ut over sjølfølelsen, man føler seg ganske dritt. Og står man fast lenge nok, kan det bli eksistensielt etter hvert: Kanskje jeg ikke skal holde på med dette i det hele tatt?

Det er riktignok ikke helt sant at Ola ikke har noen triks for å låse seg ut av en tilsynelatende fastlås situasjon:

– Jeg pleier å lage noe annet, tegne, eller bygge noe med ungene, prøver å lykkes i å skape noe, bare for å få tilbake sjøltilliten.

Stockholm-syndromet

Steamdome har fulgt et ganske annet forløp enn de fleste andre av Olas verk. Han har søkt seg tilbake til den gehørbaserte overleveringstradisjonen.

– Jeg har ikke skrevet det i tradisjonell forstand, men har spilt inn alt her. Jeg har lagd skisser mer enn masse intrikate harmoniske forløp. Jeg har brukt mange dager på å tenke ut hvor det er kult at en hi-hat kommer inn. Jeg har jobba på et rytmisk makronivå og med produksjonstekniske sider, og så har jeg sendt dette til bandet.

Besetninga han til slutt endte opp med var trommisene Erik Nylander, Børge Fjordheim og Hans Hulbækmo, bassist Nicolai Hængsle Eilertsen, gitarist Øyvind Blomstrøm og organist Daniel Buner Formo.

– Alle i det bandet er dritbra produsenter. Nicolai, Norges beste el-bassist liksom, kan godt stå å spille «bom-bom-pi-bom» i ti minutter, hvis det låter fett. Alle har et veldig voksent forhold til musikk. Trommisene kan gjerne sitte med en tamburin i lange strekk, hvis det er det som funker.

– Krever disse lange linjene en spesiell type musiker?

– Ja, jeg tror det kreves en tålmodig musiker. Bugge Wesseltoft sa en bra ting til meg. Han er riktignok ganske streng: «Musikk må ikke ta av. Hvis det tar av, er det ferdig, og da må vi begynne på nytt.» Det er litt som å si at adventstida er best og ikke julaften, men jeg liker julaften au e da, ha ha ha! Det er likevel noe med den motstanden. Det ligger en risiko der, en risiko for at ting stopper, står stille, går fra å gå framover til å bli en tilstand, men det er en risiko man må ta for å være fri nok. Hvis vi bestemmer at vi skal spille 16 takter her, vil vi bli prega av det. Det blir en mer narrativ og kalkulert form, og en dramaturgi som er bestemt på forhånd. I Steamdome har vi øyer, knagger, og med trommisene føles det nesten som at jeg bare kan skvette litt bensin bort på dem, og så flammer det opp i noe annet. Sånn musikk blir som et slags Stockholm-syndrom, man får helt juling av den, men til slutt elsker man det.