Endelig blir det trillekofferter på Platekompaniet
Jeg fikk ikke jobben. Og nå gjør ingen andre det heller.
Nå skal jeg skryte av meg selv: Jeg var best av alle på en veldig, veldig viktig prøve.
Det må ha vært i 2002 eller 2003. I et lokale i Oslo sentrum satt jeg, ganske nylig uteksaminert fra videregående, og kanskje 20–30 andre. Vi tok en skriftlig prøve.
Det var helt stille.
Det skulle være flere slike kull den dagen. Og jeg var best av absolutt alle hele den dagen, blant de som søkte på jobb som butikkmedarbeider i Platekompaniet.
Prøven var om musikk. Popmusikk i bred forstand. At jeg var best, var noe jeg ble fortalt av gründeren Rolf Kristian Presthus da jeg ble kalt inn til personlig intervju en uke eller så senere.
Jeg var så stolt av meg selv med det at jeg nesten ikke brydde meg om at jeg ikke fikk jobben.
«Jeg er jo egentlig ikke en selgertype», sa jeg både til meg selv og foreldrene mine. «Nei, det er du ikke», sa moren min og lo litt høyere enn jeg satte pris på.
I et intervju med Ballade i 2004, sa medgründer Egil Dahl at «det har tatt tid å finne de riktige menneskene til å bemanne hver butikk». Ikke meg der altså.
Fjällräven, Fazer, burrito
Posisjonen Platekompaniet hadde i det norske musikkmarkedet på den tiden kan naturligvis sammenlignes med Spotify i dag. Total markedsdominans. Til glede for noen, til vrede for en del andre.
«Alle» ville jobbe der. Og historiene om nepotisme og urettferdighet i ansettelser var noe vi som ikke fikk jobben elsket å dele, uten å ha noe belegg for hvorvidt dette var sant eller ikke.
Platekompaniet er nå solgt til Norli. Det er én fysisk butikk igjen, 26 færre enn det var på som mest – så sent som i 2014. Norli har nå 190 butikker.
Nedturen er godt kjent: iTunes, piratkopiering og strømming tok over musikklyttingsvanene. Og Platekompaniet manglet konkurransedyktighet med nettbutikken sin.
«Det er lettere å røske med seg kadaveret enn å kjempe mot et sprellende beist.»
Nå blir de en del av en kjede som er mest kjent for å dytte bøker, men også byr på hoppetau, Lego, Fjällräven-sekker, Fazer-sjokolade og trillekofferter.
Platekompaniet har holdt seg til å ta inn musikkrelaterte produkter i tillegg til gamingutstyr, filmer og brettspillet Throw Throw Burrito (kanskje man kan spille det mens man hører på musikk?).
Det mest overraskende ved dette oppkjøpet er at det skjer såpass sent. Det er nå en enorm makt-ubalanse i oppkjøpet. Norli leverte «sitt beste resultat noensinne» i 2023, med 1.58 milliarder kroner i driftsinntekter. Platekompaniet hadde snaut 185 millioner.
Norli har nå mulighet til å overkjøre alle Platekompaniets verdier (hva nå det enn er), selv om Norli-sjef Johan Baklund bedyrer til E24 at merkevaren vil bestå. Det er vel kanskje derfor oppkjøpet skjer nå. Det er lettere å røske med seg kadaveret enn å kjempe mot et sprellende beist.
Det naturlige neste steget
Da jeg for en tid tilbake var innom den gjenværende butikken i Storgata, var det lite av «gamle» Platekompaniet igjen, skjønt det var fornøyelig å sende et bilde av en Phil Collins-CD med prislapp på 299,- til noen venner.
Jeg tok med meg en fargerik plakat til barnerommet. At jeg neste gang kommer trallende ut med en Peppa gris-trillekoffert, er kanskje bare det mest naturlige neste steget.
Jeg er i alle tilfeller fornøyd med å en gang ha vært best i noe som det var viktig for meg å være best i.
Det er klart; Presthus kan ha sagt dette med å være best til alle som kom til intervju.
Men det trenger jeg ikke vite.