Er disse ungdommene skyld i at en godt utdannet musiker ikke får jobb?

• Kommentarer gir uttrykk for skribentens egne synspunkter.

I en artikkel publisert av Kontekst tirsdag, trekker Creos forbundssekretær Thor Henning Isachsen frem det samme som har blitt gjort i en debattserie i Vårt Land de siste ukene:

Det er kirkemusikere med høy utdanning, ikke såkalte «gutteromsmusikere» som skal prioriteres for musikk-ansettelser i kirken.

Seks av syv utlysninger av kirkemusikkjobber stiller ingen formelle krav til utdanning.

– Det er dessverre noen arbeidsgivere som sier at de ikke vil ha utdannende musikere. De vil ha en musiker som skaper entusiasme og samler folk, sier Isachsen.

Isachsen trekker også frem at det «frem til 1960-tallet var en felles forståelse av hva en kirkemusiker skulle gjøre. Så kom Ten Sing-bevegelsen og populærmusikken inn i kirken».

Det kan være nærliggende å tenke at disse argumentene blir sagt med et visst glimt i øyet, men nei, Creo er sikker i sin sak; kirkemusikk var bedre før populærmusikken kom inn i det hellige – for over 50 år siden.

Creo har sådan blitt kalt for «museumsvoktere» i denne debatten.

Musikere som prioriterer høy utdanning, fortjener naturligvis jobb i kraft av å forhåpentlig mestre sitt virke bedre enn den menige.

Men som kirkeverge Andreas Eidsaa jr. sier til Vårt Land, er deres oppgave «å bygge menighet».

Kirken har en fellesskapsfunksjon som er viktig for enkelte, frigitt fra det religiøse aspektet. En essensiell del av dette fellesskapet er å ha ansatte som mestrer å samle folk rundt et gitt budskap.

Hvem fortjener jobben? Den godt utdannede kirkemusikeren som mestrer musikken til fingerspissene, men ikke evner de sosiale aspektene som denne stillingen fordrer, eller den som spiller godt det som skal spilles og i tillegg blåser liv i et lokalsamfunn?

Dette vurderes forhåpentlig i hvert enkelt tilfelle, og man kan si at det er en del av utdanningsinstitusjonenes oppgaver å realitetsorientere og forberede studentene på hvilke krav, utenom det rent musikalske, man kan forvente av en arbeidsgiver.

Men Creo viser i denne debatten en holdning som tenderer mot det bakstreverske, og later til i dette tilfellet å sette foreningens fornyelsesprosess – for ikke å snakke om rekrutteringen av yngre medlemmer – til side.

Det virker også selvmotsigende å påpeke, som Isachsen gjør, at «det trengs også i den norske kirke en økt bevissthet om hva en kirkemusiker gjør, i tillegg til å spille orgel eller piano», all den tid Isachsen setter krav til musikalsk kompetanse foran alt annet.