Erfaringer med ensomhet
I prosjektet Erfaringer med ensomhet ble det utført en teoretisk undersøkelse av begrepene ensomhet og estetisk erfaring. Publikum ble invitert til å delta gjennom å dele sine erfaringer om ensomhet på www.ensomhet.com. Den teoretiske undersøkelsen og erfaringene fra publikum ble brukt som utgangspunkt for et praktisk-estetisk arbeid som resulterte i en deltakende, stedspesifikk installasjon.
Ensomhet
Ensomhet er definert som en ubehagelig tilstand, når det eksisterer et avvik mellom de mellommenneskelige forhold en ønsker å ha; og de en oppfatter at en har (Perlman & Peplau, 1981, s. 32). Det som er viktig å ta med seg angående forståelsen av ensomhet, er at ensomhet ikke predikeres av antall mennesker en omgås, men om den sosiale omgangen tilfredsstiller vedkommende sitt behov for tilknytning (Svendsen,2015).
Det å fortelle at en er ensom er ofte skambelagt og det kan være vanskelig for mange å innrømme. Filosofen Lars H. Svendsen beskriver dette med et eksempel «noen ganger når jeg foreleser om ensomhet, har jeg bedt de ensomme i forsamlingen om å rekke opp en hånd, men ingen hender strekkes i været og det oppstår en ubehagelig stillhet» (Svendsen, 2015, s.129).
Jeg kjenner meg igjen, da jeg innledet prosjektet opplevde jeg motstand mot å gå offentlig ut og si «jeg er ensom». Det var pinlig og hva var det egentlig jeg kommuniserte, hva var det som egentlig befant seg bak dette ordet. Jeg ble interessert i å undersøke hva som faktisk betegner begrepet ensomhet, bryte det ned, søke svar på hva det betyr for ulike mennesker og hvordan vi kommuniserer om begrepet.
Min sterkeste erfaring med ensomhet opplevde jeg når mine besteforeldre døde, jeg hadde kjent på ensomhet før, men denne opplevdes annerledes, mye sterkere og nesten altoppslukende. Det var en ensomhet som også var knyttet til savn, sorg og følelsen av å miste en del av meg selv.
Noen år etter deres død flyttet vi fra Oslo til Kristiansand og til tross for at jeg har flere venner og bekjente i Kristiansand, har jeg i større grad en i Oslo kjent meg ensom. Ved å sette disse opplevelsene opp mot hverandre ble jeg nysgjerrig på hvordan andre mennesker erfarer sin ensomhet, hvordan oppstår denne tilstanden og hvordan lever vi med den på ulike måter.
Estetisk erfaring
I kunst finnes det andre premisser for samvær og refleksjoner, kunst bør derfor være bidragsyter til positiv utvikling av, og en relevant faktor i samfunnsutfordringer.
Dette får meg til å stille spørsmål om kunstbaserte prosesser kan gi noen drivkraft til å enten frigjøre seg fra ensomhet, lære seg å leve med den på en ny måte eller finne trøst i å høre om andre sine erfaringer.
En del av den pågående diskursen om kunstbasert forskning handler om hvordan forskningen skal defineres. På 1990-tallet utviklet det seg nye forskningsparadigmer og metoder som praksisledet, praksisbasert og performativ forskning.
Sosiolog Patricia Leavey innleder boken Handbook of Arts-Based Research med at forskere må «møte ting annerledes» for å stille nye spørsmål eller utvikle ny innsikt. Forskere som tar i bruk kunstens kraft, gjør det for å skape nye måter å se, tenke og kommunisere på. Kunst har en kraftfull måte å fange oppmerksomhet og utsette mennesker for nye idéer, dyrke sosial bevissthet og empatisk engasjement (Leavy, 2018, s. 9).
Jeg valgte pedagog og filosof John Dewey sin tekst om hva som gir anledning for estetiske erfaringer opp mot dette prosjektet, på bakgrunn av hvordan han ser på den skapende prosessen (kunstnerens rolle og handling) i sammenheng med persepsjon (publikum sin erfaring) av kunstverket. Og hvordan det kan oppstå en estetisk erfaring ved at kunstverket og betrakter går i dialog med hverandre.
Erfaring blir betegnelsen på de hendelser eller det vi persiperer fra omgivelsene, fordi vi er en del av den levende verden og derfor erfarer det vi tar inn fra våre omgivelser. De fullendte erfaringene derimot er de hendelsene eller tingene som kan beskrives som skjellsettende, eller som Dewey sier «når det materialet vi erfarer får nå frem til fullbyrdelse. Da, og bare da er den integrert i og avgrenset fra andre erfaringer i den generelle strømmen av erfaringer» (Dewey, 2008. s. 196). Og «det er de tingene vi i etterkant viser til med uttrykket det var litt av en erfaring» (Dewey, 2008. s. 197).
En estetisk erfaring kan vær voldsom og ubehagelig, en krangel eller en katastrofe. Eller helt i andre enden av skalaen, noe vakkert og fullkomment. En estetisk erfaring kan beskrives i noe så «ubetydelig» som et måltid, men for at måltidet skal betegnes som en erfaring eller det måltidet, må det fremstå som en varig erindring om hva mat kan være og bestå av én enkelt kvalitet som gjennomsyrer hele erfaringen.
Jeg har selv en erfaring med et slikt måltid på en liten kafé i Lisboa, i en liten sidegate hvor fikk vi servert den perfekte tunfisksandwich. Når jeg tenker tilbake kan jeg fortsatt visualisere omgivelsene tydelig, tallerken vi fikk servert maten på, parasollene og bordene som var plassert i en litt skjev brosteinsgate. Jeg husker også varmen, stemningen og hvordan jeg følte meg.
I løpet av erfaringen som er selve turen, er det flere sanselige opplevelser og hendelser som til sammen utgjør den estetiske erfaringen, men når jeg minnes tilbake er det her min estetiske erfaring når sin fullbyrdelse, måltidet blir ikke bare en del av flere opplevelser fra en ferietur, men erindres i ettertid som en erfaring som skiller seg ut fra andre liknende ferieturer og blir dermed en varig erindring om hva en ferietur skal være.
Jeg bruker dette eksempelet fordi estetisk erfaring i følge Dewey er interaksjon med omgivelsene, som ikke alene er knyttet til kunst, men har en estetisk kvalitet som kompletterer en erfaring og gjør den fullstendig og hel. En intellektuell erfaring må ha en estetisk kvalitet for å være fullstendig, det er den estetiske kvaliteten som tar med seg det emosjonelle eller sanselige inn i erfaringen og hvorvidt erfaringen er smertefull eller behagelig avhenger av omstendighetene.
I mitt kunstneriske virke ønsker jeg å få publikum til å reflektere og erfare kunstprosjektene. Jeg søker etter å gi en form for motstand som balanserer mellom det emosjonelt utfordrende og en estetisk kraftig eller rørende sanselig skjønnhet.
Når Dewey sier at den estetiske kvalitet er den som tar med seg det emosjonelle eller sanselige inn i erfaringen og samspiller med det intellektuelle, tenker jeg på et sitat jeg leste fra professor Susan Finley om kunstbasert forskning «Good critical arts-based research grasps our imagination, grabs hold of our souls, and unabashedly strives to affect our very ways of living, being, and co-being, as researchers, as social sientists, as people» (Holm, Sahlstrøm, & Zilliacus, 2018, s. 313).
Deltakende, stedspesifikk installasjon i prosess
I Erfaringer med ensomhet lot jeg meg inspirere av metoder innenfor kunstbasert forskning, men også diskusjonen om hvordan den skriftlige refleksjonen kan utfordre den etablerte formen som eksisterer i akademia.
Kunstner og professor Nina Malterud er i sin artikkel Kunstnerisk utviklingsarbeid – nødvendig og utfordrende tydelig på at «i stipendiatprogrammet oppmuntres det aktivt til eksperimentering med formatet for den kritiske refleksjonen for å undersøke hvilke former som best kan formidle refleksjon innen det enkelte prosjekt. Videoessay har vært tatt i bruk, radioprogram likeså, men ennå er mye uprøvd», hun skriver videre «at stipendiaters prestasjonsangst i forhold til bedømmelse kan kanskje legge en demper på motet til å prøve nye former» (Malterud, 2012, s. 64).
I refleksjonene i dette prosjektet eksperimenterer jeg med formen på teksten, basert på tematikken ensomhet og balansen mellom det private jeg tar med inn i prosjektet sammen med det offentlige, utspiller refleksjonene seg som korte samtaler og min indre dialog om prosessen.
Indre dialog og refleksjon
Jeg vokste opp med bøker som mine følgesvenner og medsammensvorne, de hjelper meg å sortere tankene jeg ikke klarer å organisere selv og tankene mine utrykkes best gjennom kunst. Men er jeg en kunstner? Jeg vil være tøff, men følsom og ydmyk, eksperimenterende, sterk og stødig som fjell. Samtidig ligger jeg våken på nettene og er usikker, svetter og vrir meg, selvkritisk, latterlig og dum. Prøver jeg å lure meg selv like mye som jeg forsøker å lure andre?
Den første utfordringen er tidlig ute med å ta sin plass, forsøker å dekke både meg og materialene som en skygge og hindrer meg i å starte.
[…] arket er vakrest når det er kvitt, spar det for ordet som ikke er ditt […] (Fra Ordene – Børli, 2000, s. 45)
Har Børli rett, er det best å holde arket hvitt?
Jeg kommuniserer med lerretet fremfor meg med maling, det suger til seg alt og vi er på lag. Skyggen forsvinner i bakgrunnen og jeg ser mine «ord» på det hvite lerretet, jeg er trygg, det er tøft men samtidig følsomt, det er meg alene med materialet og rommet. Jeg er i det positive ensomhetsrommet og det føles deilig å være fysisk til stede, men fordypet i materiale. Jeg eksperimenterer og jobber intuitivt, magefølelsen er en viktig følelse den også.
Like viktig, kanskje enda viktigere en bøkene er musikken, som får meg til å reagere på måter som ingenting annet klarer. Vi samarbeider, min fysiske kropp med lerretet, malingen og musikken. Vi danser, ler og gråter (jeg lyver egentlig nå, for jeg danser bare i tankene) Også puster vi sammen, tar oss pauser og observerer hvilke spor vi har etterlatt oss.
[…] I et kunstverk vil forskjellige handlinger, episoder og hendelser smelte sammen og forenes i en enhet, og likevel uten at de forsvinne og mister sitt særpreg […] (Dewey, 2008, s. 297)
Hvordan skal jeg få mine erfaringer til å smelte sammen med andre mennesker sin erfaring, det er viktig at de ikke forsvinner og mister sitt særpreg.
Jeg fikk besøk av en som trengte å gråte litt. Selv om det er en egoistisk tanke var det fint å ha vedkommende i verkstedet.
Gråtende person: «Det er så behagelig og fascinerende å bare sitte og se på når du maler, det er nesten meditativt»
Meg: «Har du lyst å male? Bare gjøre noe annet og la tankene flyte, jeg setter på musikk også får du et eget lerret og maling»
På helt ulike premisser og utgangspunkt arbeider vi i felleskap, med lyden av musikk og den besøkendes gråt som bakteppe i rommet observerer jeg hvordan vi på helt ulike måter uttrykker oss med malingen. Og i egne tanker funderer jeg over kunstneriske prosesser og hvordan de kan være med på å skape refleksjon og forandring. La tankene flyte, vi er sammen og samtidig alene.
Rommet jeg arbeider i, er i stor grad med på å sette kriteriene for hvordan installasjonen skal erfares og påvirker både direkte og indirekte. Det er stort og det er kaldt, like kaldt som når en går ut i vårsola og oppdager at en har pakket ned vinterjakka litt for tidlig. Har jeg ikke hørt et sted at en konsentrerer seg bedre når det er kjølig, jeg kan ikke fordra å være kald, kulda tar over og fryser tankene til is.
Men da er det ekstra deilig å være fysisk med materiale og se at vi spiller på lag, materiale, rommet og meg. Når hele kroppen vet at det er akkurat slik det skal se ut, det er akkurat der denne delen fungerer på sitt beste. De organiske formene og de kraftfulle fargene som reagerer så vakkert på kontrasten av betong og stål.
Lyder blir virkelig intense her inne, de virvler i rommet, slynges mellom veggene og tilbake til lytteren. Det er noe med akustikken som tiltrekker meg, hvordan de svakeste lyder blir forsterket og får et nytt liv i dette rommet.
Wherever we are, what we hear is mostly noise. When we ignore it, it disturbs us. When we listen to it, we find it fascinating – John Cage (Holmes, 2002, s. 131)
Lydene i rommet vibrerer, nesten som de er egenrådige, de springer ut fra en kilde, fra en retning, men ikke i en retning. Når de slippes løs deler de seg, ikke i mindre deler, men i flere, de multipliserer seg, eskalerer og oppleves som altoppslukende. Det er lydene som tar over rommet, som eier det og sier, hvis du skal oppholde deg her må du tåle meg så inderlig vel.
Jeg eksperimenterer med lyd for å formidle erfaringene med ensomhet. Hvordan kan lydene aktiveres av betrakteren i rommet, flyte inn i hverandre, men samtidig la hver stemme blir hørt. I rommet kan lydene slippes løs, leve sammen, og alene. De vibrerer og slynges gjennom betrakter, men den stillheten etterpå hør på den da, så utrolig vakker og tankefull.
Jeg ser at rommet er i ferd med å forsvinne, installasjonen vokser og lar ikke rommet få puste, hvis ikke rommet får puste får heller ikke betrakter puste. Det er viktig at det er balanse, at det intuitive og det planlagte materialiserer seg gjennom formene og fargene. De beveger seg fra det flytende og organiske, men med innslag som strammer opp og binder sammen. Balanse mellom lyd, tekst, det visuelle og hvordan installasjonen binder sammen det maleriske med erfaringene om ensomhet.
Rekk opp (eller ut) en hånd
Jeg har lært at ensomhet er et komplekst begrep, nettopp fordi ensomhet har varierende betydning for ulike mennesker og i ulike kontekster. Men jeg har også omfavnet ensomheten på en ny måte gjennom dette prosjektet og jeg undres på om jeg ville rukket opp hånden om jeg var til stede i Lars H. Svendsens forelesning, håper jeg hadde vært tøff nok.
Jeg har vært ensom, og jeg kommer uten tvil til å være ensom igjen, det er ikke noe skam i det. (Anonym fra nettsiden www.ensomhet.com)
