Innlegget ble først publisert i Dagsavisen.

Vi kunstnere blir nå og da beskyldt for å henge på Kunstnernes Hus drikkende litervis med rødvin. Da jeg nylig så et bilde av direktøren for Festspillene i Bergen heve glasset med en vin de færreste har råd til å kjøpe, eller for den saks skyld gi bort, var det et øyeblikk jeg ikke kunne la unnslippe.

Jeg vil understreke at dette ikke er et angrep på direktøren av Festspillene, men et forsøk på å illustrere et problem som har stått uløst altfor lenge.

• Les også: Hver fjerde frilanser frykter å ikke kunne jobbe med musikk i framtida

Kunstnerøkonomien, om att og om att

De siste to månedene har inntjeningen for kunstnere i næringen musikk falt med om lag 50 prosent, ifølge en undersøkelse gjort på oppdrag fra Kulturrådet. Om du før koronanedstengingen hadde en årlig inntekt fra kunstnerisk virke på om lag 220 000 kroner, slik som en gjennomsnittlig kunstner innen musikkfeltet har, altså om lag 18 000 kroner i måneden før skatt, har du nå kanskje i underkant av 10 000 kroner i måneden. Tallene baserer seg på en kunstnerundersøkelse fra 2015. Det er lite som tyder på at den økonomiske virkeligheten for de frie kunstnerne ser veldig annerledes ut i dag.

• Les også: Koronakrisen har ikke svekket kunstneres yrkesstolthet

Enorme inntektsgap innad i feltet

Det generelle inntektsgapet mellom kunstnere og den jevne nordmann har vært påpekt mange ganger tidligere: Både ved Engerutvalget som la fram sin kulturmelding i 2013 og i rapporten om kunstnerøkonomi fra 2015, som ble overrakt Høyres Thorhild Widvey. Hun som nå for øvrig er styreleder i Festspillene i Bergen. Selv sa hun da: «Stemmer disse tallene, er det tankevekkende», og viste til at selv om de rødgrønne nærmest doblet kulturbudsjettet, kom ikke det kunstnerne til gode, men institusjonene.

Denne skjevfordelingspolitikken videreføres av maktapparatet og etablissementet. Kunstnerne kommer i siste rekke når budsjettet skal fordeles, og vi får inn færre og færre kroner per kunstneriske årsverk for hvert år som går.

• Les også: Innlegget «En kulturnasjon drenerer ikke kulturlivet i en krise»

Er dette greit?

For å sette dette i sammenheng med noe, kan vi bruke lønnen for nevnte direktørstilling som eksempel. I et avisoppslag i VG fra 2004 leser jeg at daværende direktør i Festspillene hadde en årslønn på 950 000 kroner. I årsmeldingen fra 2018 står det at lønna til direktøren er på nærmere 1,9 millioner kroner.

Samtidig med at en rekke kunstnere nå har dramatiske bortfall av inntekter i en allerede skrantende økonomi, mottar altså direktøren en månedslønn på rundt 158 000 kroner. Eller sagt på en annen måte, det en koreograf tjener i året på sitt kunstnerisk virke, det tjener direktøren i måneden. I løpet av de samme årene har i tillegg koreografen hatt et inntektsfall på om lag 20 prosent av egen virksomhet. Og det var før alle kunst- og kulturarrangementer ble stengt ned, og ytterligere inntektstap slo inn for noen av oss.

Er dette greit? Og om svaret er nei, hva er følgene av dette og hvilke politiske valg bør tas? Og hvem har og bør ta ansvaret for dette?

• Les også: Bary-konkursen: – Håper jeg ser kollegene mine på jobb i samme bransje, når koronakrisa er over

Finnes det legitime grenser for lønnsforskjeller?

Jeg mener at hvis det skal finnes et fnugg av legitimitet i landets kunst- og kulturpolitikk og ved institusjoner som for eksempel Festspillene i Bergen, som mottar en av offentlighetens prosentvise største subsidier per billett, må vi nettopp kunne sammenligne direktørens inntekt med en koreografs eller musikers i det såkalte «frie» kunstfeltet. Nå framstår dette gapet som urimelig.

• Les også: Innlegget «Når kulturlivets arenaer stenger, konfronteres vi med noe mer enn tapet av penger, og det er tapet av mening»

Det må stilles krav til dem som får støtte

Det hersker en ukultur i hele kunst- og kultursektoren: En forskjellsbehandling og tidvis total mangel på forståelse for den helhetlige økonomiske situasjonen de selvstendige kunstnerne står i, versus vanlige lønnsmottakere. Bak en opptreden eller et verk ligger timevis med arbeid som ofte ikke reflekteres i det honoraret en mottar, for ikke å snakke om administrasjonskostnader, midler til sykepenger, pensjon, og så videre, som også bør kunne dekkes inn.

Jeg mener at et konkret sted å starte, er i Kulturrådet og Kulturdepartementet. Det bør stilles skjerpede innsynskrav til hvordan støttemidlene disponeres av institusjonene. Det må også fra samme hold skapes en helt annen bevissthet og ansvarliggjøring av tilskuddsmottakerne rundt fordelingen av midlene, slik at det blant annet etableres en sammenheng mellom gjennomsnittslønnen i det feltet en er leder i og det du selv tjener på dette arbeidet. Med andre ord må det ikke bare finnes en absolutt minimumsgrense, men også en urimelighetsgrense oppad.

For hadde inntjeningen fra kunstnerisk virke i det minste fulgt normal lønns- og prisvekst, hadde den kanskje nærmet seg medianlønnen i Norge; En fjerdedel av direktørlønnen og ikke en tiendedel, slik det er nå.

For ordens skyld: Alle tall som er nevnt i denne kommentaren er før skatt, fratrekk og utgifter i næring.

Erik Dæhlin er komponist og musiker