Et lite stykke norsk kultur: Hvordan står det til med visen i dag?

Visens historie

Den opprinnelige norske visebølgen vokste ut fra foreningen Visens Venner.

Senere dannet blant miljøet rundt viseklubben Dolphins grunnlaget for en musikalsk bølge som fortsatt har moment.

Selv om Dolphins ble lagt ned i 1969, så var det et arnested for flere av de viktigste utøverne på den tiden. Foruten de tre vi møtte på Josefines var det folk som Lillebjørn Nilsen, Bjørn Morisse, Finn Kalvik, Jan Eggum, Åse Kleveland, John Arne Corell, Øystein Sunde, Alf Cranner, Ivar Medaas og mange flere som skapte seg en karriere på den tiden.

I 1975 ble Norsk viseforum dannet, og fra dem sprang det ut en rekke lokale viseforeninger og verksteder. Norsk viseforum er en medlems- og interesseorganisasjon for låtskrivere, viseartister og viseklubber i Norge.

Men visebølgen gjaldt ikke bare Østlandet. Selveste Åge Aleksandersen fra Namsos, som de fleste tenker på som rockeartist, kaller seg selv visesanger. Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag fra Verdal er et annet eksempel på viktige aktører fra denne landsdelen.

Folk som Tonje Unstad, Ragnar Olsen, Tove Karoline Knutsen, Sverre Kjelsberg, Ola, Kari og Lars Bremnes har framført sanger på nordnorske dialekter for et stort publikum i mange tiår.

Vi kommer heller ikke unna Odd og Aasmund Nordstoga, Reidar Brendeland, Heidi Gjermundsen og Svein Tang Wa. Dette er viktige folk som fra forskjellige steder i landet har dyrket visen.

Bølgen som aldri la seg

Mange har et bilde av norsk visesang som et musikalsk og lyrisk fenomen knyttet opp mot politisk venstreside.

– Det holdt ikke bare med slagord for meg. Tekstene må også være litterært gode, sier Lars Klevstrand.

– Men hvordan står det til med det tekstlige hos dagens visesangere?

– Jeg må innrømme at jeg sliter litt noen ganger, sier Svendsen.

– For all del; mange er meget dyktige og dette gjelder ikke alle, men litt for ofte synes jeg tekstene handler litt for mye om din egen …

– Navle, skyter Klevstrand inn.

– Navle! Vi driver med formidling, den gode historien og den politiske kampen. Jeg blir litt fortvila innimellom. Hvor er engasjementet som går utafor deg sjæl?

Den rene visen

I sin pureste form er visesangen fremført av én person, som oftest med gitar, som synger historiefortellende sanger over flere vers. Men tidlig ble flere instrumenter tatt inn. Fiolin, kontrabass, banjo, og andre akustiske strengeinstrumenter. Den amerikanske folk-bølgen tidlig på 60-tallet inspirerte mange, med artister som Pete Seeger, Kingston trio, The Journeymen, Bob Dylan og Joan Baez.

Visa som uttrykksform sto og står sterkt i Øst- og Sentral-Europa. Folk som Pete Seeger og Woody Guthrie var inspirert av hva som skjedde der.

Det akustiske elementet i visen var meget viktig og fungerte som en slags garantist for «det ekte». Da Bob Dylan begynte å bruke elektrisk gitar og trommer under en opptreden på Newport Folk Festival, ble han møtt med pipekonsert.

– Slik har det ikke vært på lenge, fortsetter Øverli.

– Sjangerne ble opphevet rundt 2000. Nå er alt lov av instrumentering og grenseoverskridende sjangerbruk. Det er fantastisk, hevder Øverli.

Klevstrand er enig:

– Det var mye mer båser før.

– Musikken er tøffere og mye mer variert nå. Og som en kommentar til deg, Kari, opplever jeg at tekstene blir stadig bedre, sier Øverli.

Humor og satire

Låtskriver Symre Taugbøl Bang fra Morgedal representerer en ny generasjon musikere. Både det akustiske lydbildet og tekster på dialekt med politisk innhold, er viktige elementer i musikken. I likhet med Josefine-gjengen etterlyser hun både humoren og politikken fra 70-tallet i dagens viser.

– Norsk språk er i vinden, ikke bare i visesangen, hevder hun.

– Men det politiske hadde nok mer tyngde og sting før. Jeg prøver å få med dette i min egen musikk.

Symres musikk inneholder en del humor, eller kanskje riktigere; satire. Det satiriske var en viktig bestanddel av den første visebølgen.

Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag brukte satire ofte. I deres verden var den fiktive Vømmøldalen et sted hvor «ekte» arbeidsfolk levde, mens det dekadente ble portrettert i hvordan de rike levde i bygdesenteret Porselenstrand. Det ble framstilt nærmest som et slags Weimar-republikk Berlin.

– Humor og satire er viktig. Spesielt når det alvorlige tema. Humoren gjør det nesten enda sårere og det politiske blir enda tøffere, sier Symre.

En ny bølge?

– Anser du deg selv for å være en del av en bølge?

– Det er vanskelig å si om seg selv. Selvsagt er man påvirket av musikken i samtiden. Men der jeg kommer fra er det ikke så mange i min generasjon som lager viser, sier Symre.

– Men det er vel ikke så uvanlig blant yngre musikere å bruke akustiske instrumenter og synge på norsk?

– Det er helt sant. Og jo flere en blir kjent med, desto oftere oppdager man band og artister som driver på med ting som ligner på det jeg gjør.

– Hva er ei vise slik du ser det?

– Det er ganske vanskelig å svare på.

– Det svaret er kanskje et poeng i seg selv?

– Jeg tror en viktig faktor er å synge på det språket som er nærmest slik man snakker. Angående det musikalske, så opplever jeg at det å snakke om én visesjanger blir rart fordi sjangeren er så vid som den er. Det er jo ikke slik at det kun er kassegitar og vispekomposisjon lenger.

– Denne sjangeropphevelsen gjør det kanskje enda vanskeligere å definere hva en vise er?

– Ja, jeg pleier å si at jeg har en visetekst. Sangen og teksten er en vise, men musikken kan i prinsippet være hva som helst.

– Hvor viktig er det for visesangen i dag at lydbildet er akustisk?

– Den må i hvert fall funke i en akustisk sammenheng. Egentlig i alle sammenhenger og ikke minst må den funke med bare én utøver. Teksten må å stå på egne bein.

– Hvordan ble du introdusert til visesang og hvorfor begynte du selv å spille?

– Jeg har drevet med musikk hele livet. Jeg spiller også hardingfele, så folkemusikkmiljøet har betydd mye. Det å skrive på norsk ga mest mening for meg.

– Hvilken posisjon har folkemusikken i visesang i dag?

– Ikke godt å si, men de jeg kjenner som skriver de beste sangene og tekstene, kjenner jeg via folkemusikken. Syngestilen i folkemusikken er veldig talenært, i hvert fall for meg. Det gjør den mer direkte.

Symre kommer inn på det politiske.

– Jeg observerer at den del musikere kan være ganske politiske på sosiale medier, men det finner ikke alltid veien inn i musikken. Så anspent som det er i dag, så synes jeg det burde være en større plass for politikk i tekstene.

Visa lever

Kontekst møter visesanger og låtskriver Frida Ånnevik på Sentralen i Oslo og spør også henne; Hvor står visesangen i dag?

– Jeg tenker at den har gode kår. Det er fordi unge folk som for eksempel Symre er interessert. De kommer inn både via utdanningsinstitusjoner og eksempelvis folkemusikken. Tilfanget er stort og godt, sier Ånnevik.

– Førstegenerasjonsgjengen savner mer politisk engasjement, i stedet for sanger om seg selv, samliv og følelser.

– Ja, jeg vet. Jørn Simen har jo sagt at han savner et «vi» i tekstene. Men jeg tror Josefine-gjengen ikke alltid ser det faktum at det i flere av «jeg» fortellingene, ligger mye politikk.

Ånnevik peker på at visesangerne fra 70-tallet kom fra et miljø hvor politisk sak sto høyt i kurs og hadde et vi-perspektiv. Nå skrives de samme sangene fra et jeg-perspektiv. Hun eksemplifiserer:

– Skeiv kamp, rasisme, mobbing, utenforskap og alt det der, angripes i dag fra et personlig ståsted. De vil ikke finne uttrykket de er vant med i den formen de kjenner i musikken i dag.

Ånnevik presiserer at det å synge fra et jeg-perspektiv, ikke er en ny greie.

– Det kom for alvor med folk som Joni Mitchell og Leonard Cohen. For min generasjon og de under, er dette perspektivet helt selvsagt. Så får vi se om vi får et bredere vi-perspektiv nå med den politiske situasjonen vi er i.

– Og det er vel et poeng? 60- og 70-tallet var, i likhet med i dag, turbulente tider med kald krig, spenning, geriljakrigføring, europeisk terrorisme, og slikt. Det brant over alt.

– Ja, det er sikkert riktig at det spilte rolle for hvordan man tilnærmet seg tekstene på den tiden.

Men det finnes folk som fortsatt er veldig sak-orienterte.

– Som for eksempel Sliteneliten.

– Er de visesangere? Jeg trodde de var mer et rockeband?

– Ja, jeg vil si de tilhører visetradisjonen. De har jo for eksempel 70-tallsbandet Amtmannens Døtre som forbilder. Det var jo nesten et AKKS-band for sin tid.

Les mer om Sliteneliten og deres politiske viser her.

Ånnevik mener det er nok av stemmer som både er politiske i sin kunst og som bruker posisjonen sin til å fremme politiske standpunkt.

Hun ramser opp: Marthe Wulff, Marthe Valle, Hilja, Erlend Ropstad.

– Erlend Ropstad?

– Ja, han er visesanger original rocker.

Hvem er visesangeren egentlig?

– Det er ikke lett å definere viser og visesang. Er Valkyrien visesangere? Jeg mener de er det, sier Ånnevik, og spør:

– Er Odd Nordstoga visesanger?

– Ja, det vil jeg si.

– Du sier ja med en gang. Er det fordi han kommer fra folkemusikken?

– Kanskje?

– Og da har han en ekstra prikk på visekortet, spør hun og fortsetter:

– Det er noe med det: I det du lett identifiserer tradisjonen er det enklere å si: Dette er viser. Men Odd reiser ofte rundt med en stor produksjon. Musikken kan fungere både i stort og lite format.

Poppens påvirkning

– Det er etter hvert kommet inn ganske mange popmusikk elementer i visesangen. Hvordan har det påvirket sjangeren?

– Popen har alltid vært der som et element. Jan Eggum har brukt det uttrykket hele tiden. Men i dag er det å skrive poplåter session-basert, sier Ånnevik.

Hun tror visa i dag må omformuleres om den skal ha en sjanse for overlevelse.

– I dag skriver man gjerne musikk sammen med flere mennesker sammen. Gjerne med en produsent. Det er en session. Men det krever at man har veldig sterke stemmer innad i gruppa av mennesker for å bevare visas særegenhet.

Selv om en vise kan være mye, så er det ikke alle sanger som er viser, ifølge Ånnevik.

Jahn Teigen sang for eksempel på norsk, og fyller mye av kriteriene for visesang, men han var ikke visesanger.

– Det er ikke nok å synge på norsk for at det skal være viser, det har jo også den nye bølgen med norskspråklig pop bevist.

Popartisten Synne Vo synger på dialekt, men hun er heller ingen visesanger – enda:

– Bare det at hun i tillegg har samplet «Du skal få en dag i mårå», gjør at hun står trygt i så mange leire. Og når hun blir eldre, kan hun ta steget helt over til oss i visesangen, sier Ånnevik og ler.

Viser og hiphop

– Vi må spørre: Når er ei vise, ei vise?

– Når teksten er et så bærende element at du må gjøre hensyn i arrangementet for at den skal komme fram. Teksten er grunnmuren, stadfester Ånnevik.

Dette betyr at teksten tåler å høres mange ganger og at den har flere lag. Samtidig som den kan appellere og treffe, uavhengig av hvor i livet lytteren er. Ånnevik drar her paralleller til hiphop og rap:

– Det er klart den moderne formen som har mest til felles med visa.

– Kan du utdype det?

– Det er en grunn til at Tuva Syvertsen er både visesanger og rapper. Du får ikke sagt alt i ei kompakt vise, men du får sagt mye når du rapper.

Ånnevik har også selv samarbeidet med rapperen Don Martin. Da ble hun overrasket:

– Vi snakket samme språk når det gjaldt tekster. Jeg trodde avstanden mellom oss skulle være mye større.

Hun trekker også fram det faktum at folk som Jan Eggum og Halvdan Sivertsen har mye humor i pratet mellom låtene.

– De velger ofte å opptre på scener som Chat Noir. Det viser den tydelige forbindelsen mellom revy og viser. Revyscenen var tydelig politisk. Det morsomme mellompratet er en så stor del av det hele. Det er viktig del av norsk kultur.