Falsk frilanser? ENK? AS? Midlertidig ansatt?

Er det noe som har blitt klart i løpet av de siste to årene er det at frilansere og selvstendig næringsdrivende kulturarbeidere er i en utsatt posisjon. 

Både her hjemme og ute i Europa jobbes det med å sikre sosiale rettigheter for frilansere. I  praksis handler det om å behandle kunstnere, som driver sin virksomhet som enkeltpersonforetak eller aksjeselskap, som ansatte, eller, som kulturministeren velger å kalle dem, som «arbeidsfolk».

Det høres kanskje fint ut. Men det er langt fra så enkelt som det høres ut som.

Juridisk nøtt?

EU-kommisjonen foreslo nylig å gi såkalt selvsysselsatte (self-employed) rett til å inngå kollektive avtaler med sine oppdragsgivere. Kommisjonen er opptatt av å styrke posisjonen og rettighetene til en rekke grupper, ikke minst rettighetene til plattformarbeidere (som Foodora-arbeidere og liknende). Men også for kunstnere og kulturarbeidere. 

Temaet diskuteres også i Norge. Det var, ifølge LO-sekretær Trude Tinnlund, sentral i både Delingsøkonomiutvalget og nå sist i Fougnerutvalget. Utvalget la i juni i fjor frem rapporten Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv — Utredning om tilknytningsformer og virksomhetsorganisering. 

Nytt arbeidstakerbegrep

Fougnerutvalget la for øvrig også frem forslag til en ny definisjon av arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven: 

Med arbeidstaker menes i denne lov en hver som utfører arbeid underordnet en annen. Ved avgjørelse skal det blant annet legges vekt på om vedkommende stiller sin arbeidskraft til disposisjon,om det foreligger personlig arbeidsplikt, og om vedkommende er underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll. Der det er rimelig tvil om klassifiseringen skal arbeidstakerforhold legges til grunn med mindre oppdragsgiver sannsynliggjør at det foreligger et selvstendig oppdragsforhold.

– Denne definisjonen vil sikre at ansatte i plattformselskaper anses som arbeidstakere. For å styrke dette støtter LO at det også innføres en presumpsjonsregel som legger til grunn at alle er arbeidstakere og at det er arbeidsgiver som må bevise at det eventuelt ikke foreligger en ansettelse i tråd med loven.

Men hva med kulturfeltet?

Plattformarbeiderenes situasjon er sammenliknbar med mange arbeidsforhold på kulturfeltet. En endring for disse, enten i retning ansettelsesforhold eller styrking av rettigheter for næringsdrivende, vil dermed også kunne påvirke forholdene på kulturfeltet. 

Dersom Fougnerutvalgets innstilling blir norsk lov, vil dette sannsynligvis være på plass innen EU får ferdigbehandlet sine prosesser. Tinnlund mener at man dermed vil være i forkant av EUs direktiv.

Hva betyr dette i så fall for norske kulturarbeidere, som i dag i stor grad er organisert som firmaer?

Det er fortsatt uklart. En mulighet, som ligger oppe i dagen, er at de fortsetter å være for eksempel enkeltpersonforetak, men at de gir fagforbundet de er medlem av, som for eksempel Creo, rett til å inngå en avtale på deres vegne om honorar. Motparten kunne man for eksempel tenke seg kunne vært Norske konsertarrangører.

Kommer ekspertutvalg

Samtidig som dette arbeidet i EU foregår har også regjeringen her til lands flagget en revisjon og gjennomgang av forholdene i arbeidsmarkedet. Herunder nettopp situasjonen for frilansere, ENK – og det man kan kalles falske ENK; fakturerende medarbeider som etter loven (sannsynligvis) skulle vært midlertidig eller fast ansatte.

Kultur- og arbeidsdepartementene sier de skal opprette et ekspertutvalg som skal finne ut hvordan kulturarbeidernes rettigheter kan styrkes.

Kulturministeren er opptatt av at kunstnere og andre kulturarbeidere skal behandles som “arbeidsfolk” og ikke som selvstendige næringsdrivende. Når det gjelder rettigheter vil Anette Trettebergstuen plassere dem på linje med ansatte.

– Kulturarbeidere er arbeidsfolk. Det er en selvfølgelig forutsetning for oss. I dag er det sånn at de som jobber i kulturbransjen ofte blir stående med lua i hånda og må tåle dårligere kår enn veldig mange andre. De kan bli spurt om ting som man ikke ville finne på å be andre om å gjøre, for eksempel å opptre for lite eller ingenting fordi det visstnok skal være så verdifullt for dem å bare vise seg fram, sier Trettebergstuen.

Store hull

Derfor vil hun prøve å oppjustere statusen til kulturarbeidere, selv om de har organisert virksomheten sin som et firma.

– Vi mener at statusen generelt, og de sosiale rettighetene spesielt, må heves fordi kulturfolk skal behandles som arbeidsfolk. Det er store hull i hvordan frilansere og selvstendige kulturarbeidere får ivaretatt sine rettigheter. Og det er dette vi nå må se på, sier kulturministeren.

Kulturdepartementet og arbeidsdepartementet varsler at de sammen skal sette ned et ekspertutvalg som skal vurdere en lang rekke problemstillinger knyttet til denne tematikken, først og fremst spørsmål knyttet til goder og sosiale tiltak. Utvalget skal etter planen også foreslå konkrete tiltak.

Utsetter kunstnermelding

Ifølge kulturministeren har både LO og kunstnerorganisasjonene etterspurt nettopp et slikt utvalg. Hun viser til alle de forskjellige organisasjonsformene folk velger, og de mange typene kontrakter som inngås, som illustrasjoner på hvor uoversiktlig dette bildet er.

– Dette arbeidet går dessuten rett inn i vårt arbeid med den varslede kunstnermeldinga, sier Trettebergstuen.

Kunstnermeldinga er forøvrig satt på vent til regjeringen har vurdert hvilke konsekvenser pandemien får for kulturfeltet.

Treffsikkert virkemiddel

LO ba i desember KUD om å stille «krav til offentlige kunst- og kulturinstitusjoner at de skal tilby kunstnere arbeidskontrakt og ikke oppdrag der det er naturlig og slik sikre kunstnerne tilgang til velferdsordninger på like linje med øvrige arbeidstakere.» Trettebergstuen mener dette er et godt forslag, som ekspertgruppen også skal vurdere.

– Det er et godt og treffsikkert virkemiddel som vi må se på om vi skal bruke. Vi er ikke fremmed for å ta i bruk den makten vi har gjennom tildelingsbrev osv. til å få institusjoner til å behandle folka sine bra, sier kulturminister Anette Trettebergstuen.

Offentlige løsarbeidere

Den kulturelle skolesekken (DKS) er ett eksempel på en slik “offentlig kunst- og kulturinstitusjon”. 

Frem til omlegging av ordningen i 2017 var musikere midlertidig ansatte i det som inntil da var Rikskonsertene. Overgangen til Kulturtanken, etaten over DKS,  gjorde alle utøvere i ordningen til fakturerende virksomheter.

LES også: Nær 2500 underskrifter mot løsarbeiderordningen i DKS overlevert  Kulturdepartementet

Forbundsleder Hans Ole Rian i Creo forteller at dersom det igjen innføres midlertidige ansettelser i DKS vil veien videre være å etablere tjenelige avtaler og rutiner der, i samarbeid med Kommunenes Sentralfobund (KS) og de respektive fylkeskommuner og såkalte direktekommuner. 

– Så er det også andre områder dette kan være aktuelt, slik som privatteatrene og lignende , legger Rian til. 

– Er DKS i særstilling fordi det er en offentlig arbeidsgiver? 

– I prinsippet ikke, men jeg synes at en offentlig arbeidsgiver burde vært et foregangsområde når det gjelder ansettelsesforhold, rettigheter og trygghet for arbeidsfolk.

Artist som arbeidsgiver

Kulturbransjen er en sammensatt økonomi. Ikke minst på det frie feltet er det snarere normalen enn det motsatte å ha det man kaller et frilansforhold, som igjen kan dekke alt fra timeskontrakter via ENK til enkeltpersonsdrevne AS. 

For å gjøre dette enda mer komplekst er artister, og særlig soloartister,  både oppdragsgiver og oppdragstaker. Eksempler på dette er Sigrid og Aurora, som begge representeres av Made Management. 

Daglig leder Geir Luedy i Made kan fortelle at for begge artistenes del dreier det seg om at artistene leier inn musikere til sine respektive turneer i inn- og utland. Dette backingbandet er gjerne det samme gjennom hele turneen, men behøver ikke være det. På samme vis som det ikke er automatikk i at spillejobb på en tidligere turné gir jobb den neste. 

Made lager alle disse kontraktene på vegne av artisten. 

– Honoraret er avtalt for hver spillejobb. Men ut over det er ingen garantier. Artistene lever av honorarene de får. Pengene artisten tjener skal så fordeles til bookingagent, management, lys- og lydteknikere og musikerne. I tillegg kommer reisekostnader og eventuell annen produksjon, forklarer Luedy. 

For en ny artist vil dette honoraret kunne være forsvinnende lite. Luedy bruker Bylarm som eksempel. Bransjefestivalen betaler et gitt honorar til artisten. Størrelsen på honoraret kan forhandles, men det vil etter Ludeys erfaring ligge godt under 10 000 kroner.  Denne summen skal så dekke all overnevnte kostnader. 

– Det sier seg selv at artisten da ikke kan utbetale Creos anbefalte minstesats. Da må noen investere. Det kan være management, plateselskap eller artisten selv. Det som vanligvis skjer er at man blir enige om en liten sum, med en avtale om mer når inntektene øker, sier Luedy.

– Musikerne selv vil heller ikke nødvendigvis være interessert i en fast kontrakt. En ansettelse innebærer arbeidsgiveravgift, pensjon osv. En fast lønn vil i noen tilfeller være bra, men er helt unormalt. Nettopp fordi man ikke vet om man for eksempel er hot or not ved neste korsvei. Dessuten skal alle avgiftene tas fra samme pot. Altså blir det mindre penger å rutte med, sier han.

Slik Luedy ser det vil det også være mer lønnsomt, særlig for backingmusikere som spiller i bandet til artister av et visst format, å ha en selvstendig tilknytning og dermed få sin inntekt som honorar. Risiko handler jo også om mulig høyere fortjeneste.

Gode hensikter

Hvordan mener så Creo at dette med ansettelser skal løses, dersom dette blir normen?

Forbundet organiserer både soloartister og backingmusikere, og forbundslederen innrømmer at «noen» fortsatt vil være organisert som selvstendige

– Her er vi nok i ytterkanten av de områdene der midlertidig ansettelse er fornuftig og riktig. Noen må, skal og vil fremdeles være selvstendig næringsdrivende. Men der må vi samtidig gjøre ett stykke arbeid for å etablere et bedre sosialt sikkerhetsnett, sier Rian, som også understreker: 

– Det er alltid en fare for at ellers gode ordninger kan treffe feil for noen områder eller noen personer. Det må vi arbeide for at ikke skjer. Men jeg føler meg ganske trygg på at vi i Creo både har kompetansen, oversikten og viljen til å sikre så gode ordninger som mulig for så mange som mulig av Creos medlemmer.

 Vil ikke bli ansatte

Norsk Forfattersentrum formidler kontakt mellom forfattere og oppdragsgivere. Blant disse oppdragsgiverne er Den kulturelle skolesekken (DKS). Mens Creo og enkeltmusikere altså har gått i bresjen for å få på plass en løsning med midlertidig ansettelser, sitter Forfattersentrum tilsynelatende stille i båten.

Daglig leder Ingvild Herzog i Forfattersentrum er ikke helt enig i den beskrivelsen. I hvert fall ikke når det kommer til arbeid for å bedre forholdene for selvstendig næringsdrivende (ENK).

– Våre medlemmer er forfattere. Mange av dem har ikke noe ønske om å bli midlertidig ansatte. De vil holde på som selvstendig næringsdrivende. Derfor har det ikke vært en sak for oss, sier Herzog.

– Det som derimot er en sak for oss er de sosiale rettighetene vi mener man burde ha uavhengig av om man er midlertidig ansatte eller ikke.

– Hva gjør dere praktisk for å bedre rettighetene for ENKene?

– Vi jobber sammen med alle de andre forfatterorganisasjonene, for å forsøke få på plass en sykeforsikringsordning som ikke tar livet av økonomien til forfatterne og kunstnere generelt. I tillegg jobber vi for en bedre pensjonsordning.

For forfatterne skjer det også strukturelle endringer på rettighetsfronten. Herzog påpeker at mens musikere ivaretas av TONO finnes det ikke noen tilsvarende ordning for forfattere.

En annen vesentlig forskjell i møte med blant annet DKS er at musikerne i sin tid hadde en kontrakt med Rikskonsertene, som varte frem til omleggingen med Kulturtanken i 2017.

– Den beskyttelsen som var i Rikskonsertene-kontrakten, den har forfattere aldri hatt. Forfatterne har dermed aldri smakt den kaken som nå er borte. Vi opplevde heller ingen støtte da vi ba om like rettigheter for alle utøvere i DKS, sier Ingvild Herzog.

Oppdrar oppdragsgiver

Forfattersentrum har utarbeidet satser for anbefalte minstehonorarer for de ulike utøvende oppdrag forfattere kan ta på seg. På landingssiden for satsene står det tydelig: «Forfattarane står fritt til å be om høgare honorar.»

– Vi er opptatt av å gjøre det tydelig at dette er et anbefalt minimum. Og så er det forfattere som vil og kan kreve mer, og som gjør det.  

– Er det ment som en oppdragene effekt for alle parter når dere understreker at det kan bes om mer?

– Ja. Vi har jobbet med satser i over 50 år, de siste 15 har vi sterkt understreket at dette er et anbefalt minimum. Og så kan – og kanskje bør man – iblant be om mer. Vi håper forfatterne kjenner sin verdi i stadig større grad. Vår jobb er å hjelpe dem med det.

Når det kommer til kollektiv forhandlingsrett, slik det altså forhandles om i EU, er dette noe Herzog synes er interessant. Men hun er avventende til hvordan slike retter vil bli praktisert.

De fleste musikere og mange andre kulturarbeidere har imidlertid ofte ikke like avklarte arbeidsforhold som det DKS-ordningen byr på.

Usikker effekt

GramArt er usikker på effekten tiltak som kollektive avtaler og mer utstrakt bruk av frilansavtaler vil ha.

Til tross for regjeringens målsetning om å endre ENK- og AS-organiserte kunstneres status fra næringsdrivende til «arbeidsfolk», og tendenser til entusiasme overfor EUs forslag om å gi enmannsfirmaer rett til kollektive avtaler, er GramArt-leder Marius Øverbø-Engemoen usikker på hvordan tiltakene vil fungere.

– Til spørsmålet om hvorvidt vi ser frem til å inngå kollektive avtaler på vegne av våre medlemmer, må jeg nesten svare at dette ikke per nå ligger i vårt mandat. Artister og musikere har høyst ulik markedsverdi, og det er ikke sikkert at det gagner alle å ha kollektive avtaler. Det er vanskelig å si om dette kan endre seg i fremtiden. Dersom det blir aktuelt, må vi i så fall avklare dette med våre medlemmer, sier Øverbø-Engemoen.

GramArt-sjefen støtter forslaget om at artister, musikere og andre i kulturnæringen skal få mulighet til å velge ansettelseskontrakter i møte med det offentlige, dersom de selv ønsker det.

– Vi i GramArt har noen medlemmer dette kan være aktuelt for, sier han.

Fokus på næringsdrivende

Samtidig understreker han at GramArt i all hovedsak representerer selvstendig næringsdrivende artister og musikere, som i mange tilfeller heller ønsker omsetning inn i sitt eget selskap, der de selv står for velferdsgoder og pensjonssparing.

– En del av disse vil allerede være ansatt i sitt eget selskap, slik at et nytt ansettelsesforhold ikke vil være praktisk, sier Øverbø-Engemoen.

Velger ikke frilans

Ser man derimot mot en annen side av kulturfeltet er tonen en helt annen. Norsk filmforbund anbefaler alle medlemmer å inngå avtaler som arbeidstakere. Forbundets nettsider understreker også at dette er oppdrags- og arbeidsgivers ansvar.

– Det er ikke er opp til folk selv å velge om de skal være ansatt eller ikke, sier forbundsleder Elisabeth O. Sjaastad i Norsk filmforbund.

Norsk filmforbund inngikk så langt tilbake som i 2008 en felleserklæring med Produsentforeningen som sa at midlertidig ansettelser skal være hovedregelen.

Fordelingen mellom midlertidige ansatte og ulike varianter av frilansere, selvstendig næringsdrivende eller ansatte i egne AS, er per i dag på omtrent 80 prosent i ansattfavør.

Andre fallgruver

Sjaastad understreker at alternative organiseringsformer som AS også har noen fallgruver sammenliknet med en direkte midlertidig ansettelse. Hun trekker frem at koronakrisen har vist at det også er høyere risiko å være innleid på filmproduksjoner gjennom eget AS. 

Sjaastad spør retorisk: Hvis du ikke har omsetning i ditt AS, hvordan skal du ha penger til å dekke arbeidsgiverperioden og andre løpende kostnader?

– Uansett hvordan du ser det er det sånn at du kommer best ut dersom du har en tilknytning til arbeidslivet som gir deg sosiale rettigheter. I tillegg kommer lønnsutvikling. Vi har for eksempel tariffavtaler med Virke, disse avtalene sikrer en jevn lønnsutvikling, sier hun

– Dersom man står alene er det derimot fryktelig vanlig at satsene sakker akterut. Man ender ofte med at honorarene står på stedet hvil, og sett opp mot prisstigningen får du i realiteten dårligere råd.

Slik Sjaastad ser det er det mange som gjør seg selv en skikkelig bjørnetjeneste ved å godta betingelser som selvstendig næringsdrivende.

– Det er viktig å si at en gjør ikke noe ulovlig som oppdragstaker om man går inn på en avtale der det åpenbart er «falsk frilansing». Dette er et arbeidsgiveransvar. Men det er viktig å huske på at du som selvstendig næringsdrivende for eksempel selv er ansvarlig for å spare pensjon. Og da kan det være fristende, i en stram frilanshverdag, å heller bruke de pengene enn å spare dem til alderdommen.

– Det er viktig å være bevisst på at ved å gå med på slike falske frilanskontrakter så bærer du som selvstendig næringsdrivende byrden av at arbeidsgiver ikke gidder ta på seg de oppgavene som følger av et ansettelsesforhold.

Aldri feil med lønn

Sjaastad understreker videre at hun ikke kjenner godt nok til alle kunstnergrupper til å si at regelen om ansettelser må være lik for alle. Men hun tror alle har godt av å få økt bevissthet om hva loven sier om ansettelsesforhold og rettigheter. Dette gjelder særlig oppdragsgivere. For eksempel mener hun det er hårreisende at offentlige aktører som Den kulturelle skolesekken opererer med frilanskontrakter.

– Man må passe på at det som man skal leve av som lønn, faktisk kommer som lønn. Som vår advokat sier: Det er aldri feil å gå på lønn. Det er aldri ulovlig å gi folk sosiale rettigheter.

– Du kan selvsagt gå på akkord med loven ved å nekte noen et ansettelsesforhold. Men du kan ikke bli dømt for at du ga noen sosiale rettigheter og ansatte dem.

Når det kommer til EUs arbeid om kollektiv forhandlingsrett for selvstendig næringsdrivende stiller hun seg positiv, men undrende, til hvordan dette skal organiseres.

– Samfunnet er bygd opp rundt forholdet ansatt-arbeidsgiver. Jeg forstår ikke hvordan man skal få til å gjøre disse andre tilpasningene i tillegg, som man selvsagt burde. Men når hvisker man ut skillet mellom ansatte og selvstendige? Vil selvstendige kunne streike for å sette makt bak kravene, uten at det skal slås ned på som kartellvirksomhet? Jeg ser ikke hvor den grensen skal gå. Så jeg er spent på hvordan de ender med å løse det, sier hun.

– Dessuten er det viktig å skille mellom de som skal være selvstendig næringsdrivende og de som på falske premisser blir tvunget til å være det. For de som må være selvstendige er det viktig og riktig å kjempe for bedre sosiale rettigheter. Men for de andre må det være viktigere å kjempe for midlertidige ansettelser fremfor at de ender som en pariakaste mellom to stoler, avslutter Elisabeth Sjaastad

Forbilledlig innsats

Stig Gunnar Ringen, leder av Teknikerutvalget i Creo, mener filmbransjen har funnet gode løsninger. Felleserklæringen  mellom Filmforbundet og Produsentforeningen mener han er et eksempel til etterfølgelse for musikkbransjen generelt, og teknikere spesielt. 

– På veldig mange spillesteder, og i scenetekniske bedrifter, bør det være en eller annen form for ansettelse fremfor at folk er selvstendig næringsdrivende, sier Ringen. 

– Det kommer uansett til skje endringer. De politiske signalene rundt faste ansettelser vil etter hvert også gjenspeiles i lovverket. Dette går rett inn i måten bransjen driver på i dag, så her er det bare å omstille seg, sier Ringen.

I prinsippet bedre  

Hedvig Svardal er advokat i SMB Norge (tidligere Bedriftsforbundet), som organiserer små og mellomstore bedrifter. Hun legger ikke skjul på at en kulturarbeider som velger å drive som enkeltpersonforetak har lite rettssikkerhet og få rettigheter.

– Det er viktig å huske at man ikke har rett på dagpenger dersom inntektene uteblir. Man må i tillegg tegne egen forsikring for å få sykepenger. Og hvis man blir syk og ikke kan jobbe, risikerer man jo dessuten å miste kunder, sier hun.

Som aksjeselskap er du i prinsippet bedre posisjonert, ifølge Svardal.

– Når et AS tar risiko så er det ikke din personlige risiko. Denne selskapsformen er blant annet sikrere dersom firmaet engasjerer andre, for eksempel som underleverandører i et prosjekt, sier Svardal.

For å etablere AS må du skaffe 30 000 kroner i aksjekapital og betale 6000 i gebyr.

Aksjekapitalen skal være sikkerhet for aksjeselskapets kreditorer. Selskapet kan bruke av aksjekapitalen til å gjøre investeringer.

Liv laga?

Likevel vil Svardal ikke råde en nyutdannet kunstner til å starte som AS. Grunnen er at et aksjeselskap har flere plikter som rapportering, betaling av arbeidsgiveravgift og avholdelse av generalforsamling.

– Det er rett og slett mye mer rapportering. Du kan jo sette bort det meste, men det koster jo også penger. Begynn gjerne som ENK og se om virksomheten er liv laga, er Svardals råd.

I et aksjeselskap har du rettigheter som ansatt. Men merk deg at firmaet må betale for de første 17 sykedagene. Som ansatt i ditt eget selskap må du dessuten være forberedt på å måtte dokumentere ansettelsen med registrerte lønnsinntekter i månedene før du ble syk. Du må også vise at ansettelsen ville fortsatt dersom du ikke hadde blitt sykmeldt.

Mer – ikke mindre – konkurranse

EU-forslaget om å gi enkelpersonforetak unntak fra konkurransereglene, slik at de kan inngå kollektive avtaler med oppdragsgivere, får sterk støtte fra bedriftsadvokaten.

– Dette kan bli en veldig viktig endring, som kan bidra til at nye talenter lettere kan bygge en virksomhet. Det vil jo heller ikke hemme konkurransen, men heller skape mer, siden konkurranse forutsetter flere levedyktige bedrifter, sier Svardal.