For sterk for Beethoven: Et portrett av stemmen til Lise Davidsen
Hun er en ytterst fascinerende sopran som kan kritiseres for å ha dårlig smak, skriver Magnus Andersson.
Jeg har hatt privilegiet å høre henne live mange ganger, og opplevelsen fra debuten i Bayreuth står som en av de store opplevelsene i mitt (etter hvert ganske lange) liv som lyttende kritiker. I løpet av de tre forestillingene jeg overvar, hørte jeg ingen annen sanger som kunne måle seg med bærekraften i Davidsens stemme. Styrken handler ikke bare om det hun kan gjøre i høyden. Nettopp hva gjelder å synge med kraft i et lyst register, er det noen andre, selv om de ikke er mange, som kan ta opp konkurransen.
Hva som stiller Davidsen i en egen liga, er at hun har et så komplett og bærende register. Også i mellom- og lavt register kan Davidsen fylle en stor sal. Dette gir henne optimale forutsetninger for å musisere med klang og å frasere. Hun kan sette musikken forrest heller enn å måtte tenke på å bli hørt over et tykt orkester.
At hun i sammenligning med andre sangere fremstår med en slik kraft nettopp i Bayreuth sier ikke så lite. Vi har å gjøre med et mekka for Wagners musikk, og han stiller jo krav til stemmekraft og utholdenhet som ingen annen. Dessuten har jo Bayreuth en helt spesiell status for historiens på sin måte største og uansett mest megalomane komponist.
Bayreuther Festspielhaus ble oppført på initiativ av komponisten selv i 1876 for å gi de beste (u)tenkelige forholdene til å urfremføre Der Ring des Nibelungen. Husets unike historie, samt et budsjett på 32.5 millioner euro (2021), gjør at Bayreuth hvert år samler verdens fremste Wagner-tolkere, og det var altså blant disse som Davidsen utmerket seg.
At jeg begynner å snakke om Davidsen og Wagner forteller dels at Davidsen er god på musikk som krever stor stemmekraft, men aller mest at det er noe med nettopp Wagner som passer hennes stemmekvaliteter og musikalske disposisjon aller best.
Å ta en sal i besittelse
Både på debutplaten (2019) og i debuten i Bayreuth innledet Davidsen med Elisabeths arie «Dich, teure Halle» fra Tannhäuser. Når jeg nå igjen lytter til innspillingen fristes jeg til å legge til et utropstegn etter «Halle!», fordi Davidsen er så sterk og overbevisende.
På Deccas ypperlige opptak, og med et godt lydutstyr, kan du få en forsiktig fornemmelse av hennes kraft, selv om altså fonogrammet per definisjon bare kan fange klangfarge og egentlig ikke lydstyrke. Du vil også høre at en ganske rask, og jeg vil si naturlig, i alle fall for Wagners musikk, vibrato ytterligere hjelper henne til å bære.
Klangen er også like fascinerende som forunderlig i det at du hører et mørke og en dybde i åpningens relativt høye toner. Dette gir klangen substans og er noe helt annet enn vi hører fra mange som bare går på med kraft.
Nettopp dette sporet av klanglig fundament kan høres som et løfte om hva Davidsen kan gjøre i lavere register. Men ikke minst har hun stadig lyse farger i klangen, noe du (naturlig nok) hører der hun søker seg oppover i registrene. Hva med fjerde tonen, der hun synger «Halle»? Lyset som gjennomtrenger mørket, finnes hele tiden i stemmen hennes.
Det er denne sangklangens chiaroscuro, med lys og mørke i skjønn forening, som gjør hennes stemme så rik og med mulighet til å musisere med fleksibel klang i alle registre.
Når hun dyrker dybden har hun nesten den runde varmen til en altstemme, og samtidig kan hun skinne med en form for lyrisk letthet i høyden, selv om det gjerne blir så sterkt at du helst vil sitte en bit bak i salen for å høre henne.
Dette store spennet og polaritetene i klangen er grunnen til at hun er blitt kalt «lyrisk-dramatisk sopran».
Neste spørsmål blir hvordan hun forvalter fraseringen, fremdriften og legatosangen i denne første eksempelfrasen.
Lytter du virkelig nøyaktig til første tonen hører du at Davidsen forsiktig vokser inn på den, dynamisk og med vibrato. Du hører det langt tydeligere på den fjerde tonen, på ordet «Halle». Der sklir hun dessuten litt for å komme opp til tonehøyden.
Det er ikke bare på nevnte tone at Davidsen bruker dette uttrykksmiddelet. Hun gjør det ofte, både på platene jeg snakker om her og på scenen.
Dette kan jo høres ekstremt teknisk ut, men med litt konsentrasjon kan alle høre dette, og konsekvensene av det er helt vesentlige for hvordan hun utøver sin musikerpersonlighet.
At hun kan prestere den fargen med god styrke er en av de mest unike sidene ved denne forunderlige sopranen.»
Denne fleksibiliteten og utformingen av toner kan sees som en tekstnær tolkning av musikken. Davidsen kan bruke det for å vektlegge enkelte ord, nesten som i talesang. Nettopp det å vokse seg inn på toner, både med dynamikk og med tonehøyde og vibrato, er nemlig et av de vanligste uttrykksmidlene enhver sanger har i sin verktøykasse, og det blir brukt for å forskjønne og vektlegge hva som er viktig.
På den andre siden er det dette hennes kritikere snur mot henne. Og kritikken jeg her vender mot Davidsen er basert på krav om at hun skal synge som en levende legende, så dette er vesentlig dersom vi skal sette henne opp mot Kirsten Flagstad (som hun ofte sammenlignes med) eller Birgit Nilsson.
Uansett, det problematiske ved den tekstnære fleksibiliteten, ved å vokse seg inn på toner, er at det kan høres ut som om Davidsens legatosang er helt middels og at hun dermed ikke kan bære frasene godt nok.
Tar vi kritikken et skritt lenger kan hun kritiseres for å ha dårlig smak, og vil man begå helligbrøde kanskje man til og med kan si at det å vokse seg inn på toner så ofte viser at hennes teknikk er dårlig.
Jeg tror kritikerne – som du sjelden finner i avisspaltene, for det er heller fagpersoner som snakker om slikt mellom seg – har noe for seg.
Davidsen skal på ingen måte utslette dette uttrykksmidlet, men hun kan bruke det klokere og mer sparsommelig.
Allmächt’ge Jungfrau!
På debutplatens andre spor, «Allmächt’ge Jungfrau!» fremdeles fra Wagners Tannhäuser, hører vi et lyrisk og sart uttrykk.
Mye skjer i mellomregistret, og du kan høre den nevnte mørke klangen i relativt lyse toner, og du kan være sikker på at slikt bærer til bakerste rad i Bayreuth, Bjørvika og i Bodø der hun sang tittelrollen i Richard Strauss’ Ariadne på Naxos og fikk Kritikerprisen 2016/17 for prestasjonen.
Hør gjerne på mørket i de dypere tonene. At hun kan prestere den fargen med god styrke er en av de mest unike sidene ved denne forunderlige sopranen. Davidsen skolerte seg i begynnelsen som mezzosopran, og hun bærer altså fremdeles med seg en kraftfull dybde.
Og igjen: Hør etter hvordan hun vokser inn på tonene. En begeistret fan vil prise hennes uttrykk og tekstlesning. En kritiker på krigsstien kan si at hennes legato er av elementær kvalitet.
Kirsten Flagstad
Davidsen blir stadig kalt for en «ny Kirsten Flagstad».
Som oftest blir sammenligningen til en tom floskel, til et forsøk på å forære Davidsen med en historisk glans, fordi jeg har enda ikke lest noen som faktisk har prøvd å sammenligne hva de to gjør rent kunstnerisk.
En vel gjennomført sammenligning kan hjelpe oss til å bedre forstå Davidsens klang og musikerpersonlighet. Dessuten er det vanskelig å komme unna en sammenligning når Davidsen spiller inn Vier letzte Lieder av Richard Strauss, som Flagstad urfremførte i 1950 sammen med Wilhelm Furtwängler. Konserten ble dessuten tatt opp.
La oss se på den første sangen, «Frühling».
Her går Davidsen mye mer rett på tonene enn i de tidligere eksemplene jeg har nevnt, og det er sikkert enklere for de fleste å akseptere når hun vokser seg inn på toner (igjen i dynamikk, med vibrato og i tonehøyde), som et uttrykksmiddel. Men det Davidsen gjør står tydeligere frem i kontrast med hva Flagstad gjør sammen med Furtwängler.
Det er slående at Davidsens innspilling tar 3.44 imens Flagstad legger samme sang bak seg på 2.44. Utgangstempo er nesten likt, men Flagstad/Furtwängler har et driv og økninger av tempo som grenser til det ekstreme.
De bruker tempovariasjoner på langt flere steder enn bare de som står noterte i musikken, og disse tempofluktuasjonene tar ikke bare vare på musikkens struktur og harmonikk, men gjør også melodien talespråklig og levende. Tempovariasjoner ligger også til grunn for Flagstads legato, som jeg vil si er mer avansert enn Davidsens.
Sangen går i en enkel 6/8-takt, men Strauss legger mye av tonene på svake taktdeler, han varierer melodien til stadighet, og finner kromatiske og andre rare melodiske vendinger for å drive musikken til tonalitetens rand.
«Det er slående at Davidsens innspilling tar 3.44 imens Flagstad legger samme sang bak seg på 2.44.»
I dette komplekse spillet med hva som lett kunne blitt et regelmessighetens tyranni under 6/8-taktens begrensninger, finner Flagstad en språklig og logisk fremdrift i musikken, selv om det er så fritt sunget at det til tider kan være vanskelig å finne igjen taktarten. Dermed fremstår de komplisert noterte rytmene som naturlige og talespråklige, all den tid det også er sunget med utsøkt legato.
Davidsen og Esa-Pekka Salonen er mer saklige i sin rytmiske omgang med musikken, og det er for så vidt imponerende at Davidsen kan synge med en langt større presisjon i rytme og tonehøyde enn hva Flagstad gjør (de glidende tonehøydene hos Flagstad bidrar til det talespråklige ved tolkningen). For mange kan Davidsens rytmiske og melodiske relasjon til partituret være både lettere å følge med på og ses som en attråverdig måte å omgås musikken på.
Det er her enklere å følge 6/8-takten. For andre, særlig for de som tatt til seg at romantikkens tolkninger var enda mer fleksible enn vi som oftest får høre i dagens konserthus, kan Flagstads måte å møte melodien ses på som høyden av god legatosang.
Vi kunne også relatere alle akkordfremmede og kromatiske toner til de underliggende harmoniene. For Furtwängler snakker disse tonene om musikkens retning (fremdrift/tilbakegang) og farge. For Salonen er det heller primært et spørsmål om harmonisk struktur.
En sterkere stemme
Jeg tenker at det Flagstad og Davidsen presterer er helt avhengig av hva dirigentene gjør med orkestrene. Sammen med Furtwängler blir Flagstad fleksibel, rund og fantasifull. Sammen med Salonen blir Davidsen noe kontrollert og avmålt, om enn imponerende i formutlegningen. Jeg vil si at Salonen begrenser Davidsen imens Furtwängler setter Flagstad fri i deres innspilling.
Til sist, eller kanskje det burde vært først, kommer jo spørsmålet om klang. Flagstad har dybde for å bære eksempelvis åpningstonen, og hun kan også slå ut i full blomst på de høye tonene. Men jeg vil si at det er en smakssak om man liker den ene foran den andre nettopp hva gjelder klang. Likevel, jeg holder en knapp på at Davidsen faktisk har en noe sterkere stemme enn Flagstad, noe som lover godt for hva hun kan prestere i fremtiden.
Hvem «vinner» så? Jeg ønsker å presentere sangernes klang, teknikk og fortolkningsvalg nettopp som valg. Fordi uansett vi har med Flagstad eller Davidsen å gjøre, så er dette musisering på et uhyrlig høyt nivå.
Likevel vil jeg tro at få mener Davidsen ennå har kapasiteten for å nå opp til Flagstads formidable musikalske presentasjon av Vier letzte Lieder.
Et fenomen og salgbart produkt
To år senere, i 2021, kom neste soloplate med Davidsen ut, og selv om man kanskje kan høre en liten forskjell i hennes stemmes utvikling, er klangen og måten hun forholder seg til musikken ganske lik den første platen. Derfor går jeg ikke igjen i dybden på hennes musikalske valg.
Derimot er det interessant å merke at platen er programmert på en helt annen måte. På debutplaten sang Davidsen Wagner og Strauss, som er og mest sannsynlig vil forbli hennes kjernerepertoar. På den andre platen synger hun Beethoven, Cherubini, Mascagni, Verdi og til sist Wagner. Jeg stiller meg tvilende til hvor lurt det var å gi ut denne. Davidsens stemme er rett og slett for sterk for Beethoven. Her kommer hun i skyggen av mange langt slankere sopraner med større fleksibilitet til å utforme de retorisk krevende melodistemmene.
Noe lignende kan sies om Cherubini. Dessuten spørs det om hun ikke stilistisk sett fungerer bedre i tysk repertoar enn i de italienske romantikerne, altså at hun synger Strauss og særlig Wagner bedre enn Verdi. Samtidig skal det sies at Lise Davidsen er et fenomen og et salgbart produkt. Hun blir innleid av store operahus til å synge Leonore/Fidelio, og Pentatone har spilt inn operaen med hennes navn som trekkplaster.
Davidsen har også medvirket på flere andre plater, men den aller mest bemerkelsesverdige platen er den siste, den der hun sammen med Leif Ove Andsnes synger sanger av Edvard Grieg.
Haugtussa og annet av Grieg
Dersom hovedinnvendingen mot måten hun sang Beethoven var at stemmen var for stor, burde man da ikke kunne klage på samme ting i sanger av Grieg, som jo er tenkt i et enda mindre format, med bare sang og klaver, og dessuten skrevet i en tid da klaverene var langt svakere enn det moderne flyglet?
Vel, på Griegplaten dyrker Davidsen nyanser i klangen som hun ikke har hatt på tidligere plater, og når hun kombinerer dette med sin storslåtte klang, i sanger store som om de kunne vært hentet fra operaens verden som «Ein Traum» og «Poesien», viser hun opp en usedvanlig bredde i klangen.
Lytter vi igjen fra begynnelsen møter vi den mørke klangen, passende for karakteren Haugtussa, som Davidsen med mer ubestridelig og omhyggelig legato formidler i intimt format. Og innen bare noen få takter har vi hørt det dramatiske, den store klangen, vibratoen og dynamikken, som hun raskt trekker tilbake i lyrisk klang (etter 34 sekunder), befridd fra mørkets substans, men heller med eteriske overtoner i stemmen.
Hun tar dessuten sjanser, som tonene hun velger å innlede helt uten vibrato fra 57 sekunder på platen. Hun vokser kun ørlite på tonen, men klangen i seg og dette lille skiftet i nyanse fungerer uten tvil både teknisk og musikalsk.
Davidsen henter helt enkelt inn så forsiktige klanger på denne innspillingen at det knapt burde være mulig for en med hennes store stemme å synge på den måten. Jeg mener hun tilfører de kjente Grieg-sangene nye dimensjoner, men et vesentlig spørsmål her blir hvordan musikken fungerer i konsertsalen. Det kan jo være at plateinnspillingens klanglige estetikk ikke gjør seg like godt live.
Jeg hadde privilegiet å overvære første konserten der hun sang dette repertoaret sammen med Andsnes i Trondheim, og for meg var dette å høre lieder på en måte jeg aldri gjort tidligere. Nevnte poetiske klanger var på plass. Hun tok risiko med tekst, og kunne kontrastere dette mot det storslåtte og orkestrale som bragte det operatiske inn i sangene med de feteste akkompagnementene.
Selv om jeg vil si dette er hennes beste plate tror jeg likevel at det er innen operaverden at hun vil sette sitt største avtrykk.
Tatt i betraktning hvilken størrelse Lise Davidsen blir sett på som, er det bemerkelsesverdig at hun ikke har sunget med dirigenter og orkestre som kan matche hennes kvaliteter.
Jeg tror hun kan løftes enda noen hakk dersom hun eksempelvis fikk spille inn med Christian Thielemann, som er musikksjef, altså sjefdirigent, i Bayreuth.
Da jeg sammenlignet Salonen med Furtwängler var det ikke bare en beskrivelse av forskjellige måter å forholde seg til musikken, men det var også en kvalitetsvurdering. Davidsen kan vokse som plateartist dersom hun får spille inn med de aller fremste.
Det andre, som er den store snakkisen, er når hun skal synge Brünnhilde i Bayreuth og andre steder. Den er rollen over alle roller for hennes stemmefag, som både Flagstad og Nilsson har sunget mange ganger. I skrivende stund er Davidsen booket for å synge Sieglinde, en av hovedrollene i Valkyrien fra Wagners Nibelungenringen i august 2022 i Bayreuth. Det er en stor rolle, men den kan ikke sammenlignes med Brünnhilde, som er med i tre av de fire Ring-operaene.
Jeg er sikker på at Davidsen vil få tilbud om å synge rollen i Bayreuth og det ville overrasket meg dersom hun ikke allerede hadde fått tilbud fra flere andre operahus til å gestalte deres Brünnhilde.
Allerede nå har hun klangen og utholdenheten, men jeg håper hun ikke lar seg stresse til å akseptere en invitasjon.
