Vi lever i en spennende tid, hvor vi opplever enorme fordeler ved å knyttes sammen digitalt. Kalde, statiske fiberoptiske kabler er blitt til ett nytt nervesystem som bærer varme og vennligsinnede impulser mellom oss. Det er ikke bare bits og bytes som blir pakket og prosessert fra en maskin til en annen, men beskjeder fra hjerte til hjerte. Vi føler oss tryggere, trøstet, friere og åpnere etter å ha blitt sammenvevd gjennom internett. Teknologi er ikke den eneste forutsetningen for at dette skjer. Vi trenger mykere og mer menneskelige fellesfaktorer for å bli og forbli tiltrukket. Internasjonale merkevarer og kjendiser hjelper, de er blitt en del av vår globale mytologi og fortelling. Men det mest nyttige er likevel det spesielle språk vi mennesker har utviklet over tusener av år for å sive inn i hverandres sinn, trenge bak forsvarsmekanismene: Vi kan bruke kunst.

Les også dette innlegget i vår debattserie: «Er kunst og kultur egentlig viktig?»

Kunst etablerer tillit

Et musikkstykke unngår talespråkets begrensning og trekker oss inn i felles fascinasjon for rytme, mønster og klang. Et bilde eller litteratur kan beskrive øyeblikk på et så skalerbart vis at det er plass for enhver til å tolke sin egen opplevelse inn i teksten. Kunst kiler, opphisser og pirrer vår nysgjerrighet på hverandre og oss selv. Dette er effektive virkemidler for å etablere tillit, for å åpne sinn og hjerter og bygge opp en relasjon.

Betaler ingenting til rettighetshavere

Det har nylig kommet rapporter som kvantifiserer bruken av åndsverk på de såkalte plattformtjenestene. Plattformtjeneste er en fellesbetegnelse på intermediære teknologiselskaper, som søkemotoren Google, Facebook og Twitter, med flere. Hvor mye skulle disse tjenestene ha betalt hvis vi sammenligner deres bruk av beskyttet materiale med lovlige lisensierte tjenester? Spotify og Netflix bruker typisk rundt 70 prosent av sin omsetning på å klarere rettigheter – en naturlig brøk når 100 prosent av verdien de skaper er basert på å distribuere andres åndsverk. Hvis vi ser på Facebook, så viser undersøkelser fra Europa at rundt 62 prosent av innholdet på nyhetsrullen er linker til beskyttet materiale, og at rundt 52 prosent av annonseinntektene er direkte relatert til kunstnerisk materiale. Likevel betaler de ingenting til rettighetshavere.

Les også dette innlegget i vår debattserie: «Det er blitt vanskeligere å lage turneer i Norge»

Skulle ha generert 48 milliarder til kunsten

Den direkte effekten av kulturelt innhold på omsetningen til plattformselskaper, anslås til 23 prosent. Dette skulle ha generert cirka 48 milliarder norske kroner til kunstfeltet i Europa i 2014. Søkemotoren Google alene utgjør 3/5 av dette, fordi deres inntekter og markedsposisjon er så enorm.

Den indirekte effekten er langt høyere. Konsekvensen er ikke bare at kunstnere ikke lenger har et økonomisk insentiv til å skape noe nytt. Lovlige og lisensierte tjenester som Spotify, Netflix og Tidal konkurrerer med gratistjenester eller billige tjenester. Innovative sosiale medier og søkemotorer som Google er på kort tid paradoksalt nok selv blitt til hinder for mangfold og utvikling av nye, spennende tjenester. Det etiske argumentet er innlysende og selvforklarende: Ingen skal kunne putte milliarder av kroner i egne lommer basert på andres verdiskapning.

Les også dette innlegget i vår debattserie: «Kunst på tur»

Hva, hvis?

Mye kunne ha vært annerledes dersom:

• plattformselskapene som baserer seg på å gi tilgang til informasjon og innhold, ikke hadde blitt unntatt fra internasjonal åndsverklovgiving, og var pålagt en rimelig deling av sine reklameinntekter med rettighetshavere.

• de som skaper innhold hadde etablert gode registre og oppslagstjenester for beskyttet materiale, slik at alle verk enkelt kunne spores tilbake til rettighetshaverne.

• plattformselskapene uten «safe harbor»-beskyttelse var forpliktet til å sjekke opphavsrett før de tilgjengeliggjorde innhold, og at dermed ikke rettighetshavere selv var ansvarlige for å rapportere urettmessigheter.

Les portrett med Bendik Hofseth: Det musiske medmenneske

Seiler under falskt flagg

Vi har hatt en lang historie med å bekjempe pirateri i musikkbransjen. Historisk var det kaperfart som overtok for pirateri. En autorisert kaper fikk lisens til å besette og plyndre andre staters skip i krig. I dag er det ikke lenger stater som plyndrer hverandres verdier, men noen sektorer i økonomien som får lov til å vokse på bekostning av andre. Både kapere og pirater seilte gjerne under falskt flagg for å forvirre og spre frykt. Selv om kontrakten mellom plattformtjenestene og offentligheten opprinnelig var basert på åpenhet, ytringsfrihet og transparens, har det i praksis vist seg at er det helt andre verdier som teller for disse selskapene. Det falske flagget de bruker i dag hadde vi kunstnere opprinnelig tro på, men vi ser nå at det er hult og meningsløst. Det falske flagget Facebook og de andre nå seiler under har vist seg å være det mest svikefulle og upålitelige av alle: Internet Freedom.

Bendik Hofseth, komponist, musiker og professor ved Universitetet i Agder

Teksten er del av debattserien Min mening, som du leser mer om her. Hver uke legger vi ut et nytt innlegg fra en engasjert stemme i norsk kulturliv.

Opprørt, frustrert, begeistra? Nøl ikke med å sende oss kommentarer, innlegg eller tips!