For ikke lenge siden var jeg på et møte hvor to kunstneriske innslag ga meg noe å tenke på. Det ene var en liten jentesanggruppe, den andre var en mannskvartet. Hvilke av disse gruppene utstrålte musikkglede, frihet og vitalitet? Barna, som akkurat hadde sneket seg rundt fulle av liv og kreativitet, var stive på scenen og utrykte mild frykt, beskjedenhet, og et geriatrisk energinivå. Kvartetten av middelaldrende menn tok scenen med storm.

Jeg gremmet meg. Ikke bare fordi vi er så vant til barns utilpasse forestillinger at vi anser dem for sjarmerende, men også fordi jeg kjente igjen resultater fra min egen undervisning og utallige «pinebenkkonserter» i kulturskoleregi. At vi lar dette skje med barna våre tror jeg skyldes to ting: Et manglende overordnet blikk for hva undervisningen skaper og dyrker av egenskaper i elevene, og en aksept av at slik må det være. Det er som vi anser det naturlig at veien skal gå via et lett fryktsomt, blod- og klangfattig utrykk hos barnet mot en mulig forløsning som voksen. Mange av oss har gått denne veien og reproduserer arvesynden i våre elever. Dessuten er det en stor utfordring å skulle unngå de trangbodde og tilstivnende elementene som er nærliggende fallgruber når et instrument skal læres og en scene skal inntas og erobres. Det ser ut som det er vanskelig å unngå smått, trangt og stivt i nybegynnerdidaktikken. Fiolinistene ser gjerne ut som Ivo Caprino-dukker, og pianistene fisler med noen få toner midt på pianoet. Må det være slik, eller finnes det andre, mer utadvendte og fleksible, metoder for å utvikle grunnleggende ferdigheter?

I tillegg til instrumentale ferdigheter må lærerne måles på elevenes spontankompetanse: Mot, energi og tilstedeværelse. Vi vet at dette er egenskaper som ligger barna nær, men som instrumentalundervisningen, skole, hjem, venner og livet selv lett kan slipe ned. Dette bør være kulturskolens hjemmebane. Det er for meg innlysende at instrumentalundervisningen trenger hjelp fra andre fag: Drama, teatersport, sang, dans, trommer og stumping bør være selvsagte innslag i nybegynneropplæringen på ethvert instrument. Det bør de på grunn av disse aktivitetenes egenverdi og evne til å skape frihet, vitalitet og energi som livsimpuls i barna. Og også fordi disse aktivitetene øker elevenes motivasjon, fysiske og psykiske utholdenhet og yteevne og styrker mentalt-kinestetiske mønster hensiktsmessig for teknisk og musikalsk utvikling. Dermed vil disse aktivitetene føre til en brattere læringskurve på instrumentet for de yngste.

Flytsonen er et honnørord, en tilstand alle ønsker å være i. I flytsonen opphører tidsfølelsen, sultfølelsen, selviakttakelsen og den indre kritiske stemme. Man går opp i en høyere enhet med den aktiviteten man utfører, samtidig som energien strømmer ut i strie strømmer og lite slipper inn. Flytsonelæreren har disse egenskapene, og det er på grunn av dette siste, at energien strømmer ut i strie strømmer og lite slipper inn, at flytsonelærerne i tillegg til elementene av energi og spontan musikalitet ofte står i fare for å tråkke over grensene til sine elever. Flytsonelæreren vinner mye, men risikere å tape eleven av syne. Empati er ikke flytsonens fortrinn fordi empati i undervisningssammenheng krever et kritisk blikk på hvordan eleven reagerer på lærerens stimuli. Dette er vanskelig når læreren er absorbert av øyeblikket. Vi kjenner dette også igjen i barnets flytsonelek: fysiske og psykiske overtramp skjer i den mest intense og spontane leken, hvor barna nesten virker utenfor seg selv og tapt for denne verden. På tross av disse fallgrubene er flytsonen en viktig arena for intens, visjonær og vekstfremmende læring både for lærer og elev. Lærere som «tar av» og gir mye har store fortrinn. I sin høyst anbefalelsesverdige bok Kulturskole – profesjon og bærekraft klarer ikke Wenche Waagen i mine øyne helt å analysere hva som kan gjøre at barn finner flytsonen i kulturskolesammenheng, men ser tilstanden som summen av alle gode ting i undervisningen. Sammenlikner vi barnas flytsoneadferd med de voksnes, kan det virke som voksnes flytsone er preget av en intens opplevelse av mening mens barns flytsone er kjennetegnet av ekstase. Barn kan også nå flytsonen over et puslespill, legoklosser, eller brummende med en bil i hendene. Men det er ikke riktig denne innadvendte transen vi er ute etter i musikkopplæring på et tidlig stadium. Det er i den støyende aktive leken, hvor barna når et kokepunkt av verdensmesterskap og egostorhet, vi har mye å hente. Å skape ekstase i undervisningen er viktig fordi tilstanden generer energi til å nå nye høyder på instrumentet og utholde repetisjonsregimer. Samtidig lærer den eleven å konvertere, kanalisere og dermed overvinne sosial og instrumentalperfeksjonistisk frykt som i stedet blir til en aktiv konstruktiv utadrettet energi. Det ekstatiske element bygger spontankompetanse, og holder «hva synes verden om meg»-holdningen på en armlengdes avstand.

Kjemp, flykt eller kollaps er biologiens reaksjon på livstruende situasjoner, men også på mindre, sosiale, farer som kulturskoleaktivitetene kan representere. Læreren må bli ekspert i å tolke kroppsspråk for å finne systemenergi på avveie: lut holdning, høye skuldre hos pianoelevene, knuging av fingre og hender i barnekoret (sjelden å se i gospelkor), eller fislete og unnskyldende spilling uansett instrument. Uforløst uro og angst er energi som klumper seg sammen i magen. Den hindrer flyt ut i ekstremitetene og binder sjelens krefter, i stedet for å bli nyttig brensel. Selv om tegnene kan være subtile, er det en innvendig kollapsreaksjon vi er vitne til når frykten, selv hvor liten den er, ikke får utløp.

Målet må være at denne energien forløses som utadrettet kampenergi, ikke en annen gang senere i utviklingen, men her og nå. Dette krever mye av læreren, og av elevene som skal nektes sitt instinktive valg av indre underdanighet og som skal trenes i et annet reaksjonsmønster. Vanskelig? Ja vel, men har vi et viktigere oppdrag?

Alt er læring, og selv om ydmykhet er en dyd i mange sammenhenger, skal vi bare ha små konger og dronninger på scenen, alt annet er en fallitterklæring, en situasjon mer til skade enn gavn for elevens totale livsutfoldelse. Du skal tolerere mye hos eleven, men sjelden eller aldri underdanighet. Hvis vi ikke først og fremst dyrker frihet og vitalitet, er det best å la være. Neste tekst berøre dette temaet: Motstandsdyktighet og attitydetrening.

Marius Astrup Thoresen er pianist og pedagog og avdelingsleder for utøvende avdeling ved kulturskolen i Sandefjord. Han er sammen med Wolfgang Plagge leder for IRIS 2014-2016 – Vestfold/Grenland- Talentutvikling, kulturskoleutvikling og samarbeid med det frivillige og profesjonelle musikkliv, et prosjekt finansiert av Sparebankstiftelsen og Dextra Musica.