Hør Deeyahs favorittmusikk på Wimp

Hun husker at pappa tar henne i hånda. Sammen går de gjennom leiligheten på Lambertseter. De plukker opp alle lekene, dukkene og Barbie-dukkene, legger dem i en svart søppelsekk og går ut i oppgangen. Han stanser ved søppelsjakta, sier at nå må hun ta farvel.

– «Hva mener du?» «Si ha det!» Jeg var sjokkert, jeg begynte å gråte, og så kasta han dem, alle lekene. I bytte fikk jeg et crappy Casio-keyboard.

En handling, like symbolsk som den er konkret: hver våkne time i døgnet, utenom skoletid, skal vies den musikalske dannelsen. Deeyah er sju år, og utvikler med tida et sterkt kjærlighetsforhold til musikken.

– Pappa mente det var to yrker hvor du ikke blir dømt på grunnlag av rase, kjønn eller religion. Det ene er sport og det andre er musikk. Han sa at i disse disiplinene vil du ikke nødvendigvis nå dine mål med det samme. Men etter hvert, hvis du arbeider hardt og hvis du er god, vil du få anerkjennelse, uavhengig av om du er kvinne eller hvit.

Livet er staket ut for Deeyah. Noen år seinere skal både hun og faren motta trusler for livsførselen og karrierevalget han har gjort for henne, trusler som er så alvorlige at moren ber dattera forlate landet.

– Vesten har mista kontakten med kunstens kjerne

30 år har gått siden Deeyah motvillig og gråtkvalt kasta lekene sine ned i en søppelsjakt. Barndommens oppofrelser har ført henne gjennom en lovende musikerkarriere, over i et hat til musikken, så forsonelse, og videre inn i et liv som aktivist, musikk- og filmprodusent. Den røde tråden er engasjementet for menneskerettigheter, med særlig vekt på kvinner, stemmene som ikke blir hørt, og ytringsfrihet. I 2013 mottok hun Emmy for dokumentarfilmen Banaz – A Love Story, om æresdrap, og i 2010 ga hun ut plata Listen to the banned i samarbeid med Freemuse (organisasjon som jobber for musikeres ytringsfrihet). Like etter vårt møte arrangerer hun konferansen World Woman i Oslo, der en rekke framtredende kvinnelige menneskerettighetsforkjempere står på programmet.

Den smilende kvinnen som nå kommer småløpende inn i den rå og skarpe lufta på Aker Brygge hilser med en omfavnelse. En gest som understreker det mest sentrale ved hennes vesen og virke: Omsorgen for mennesker, sjøl dem hun aldri har møtt.

2015 starter dårlig for en som jobber for retten til å ytre seg fritt. Det er et par dager siden islamske terrorister skjøt seg inn i hjertet av den franske ytringsfriheten.

I fjor talte Deeyah til FN om det svake vernet, og mangelen på støtte, kunstnere får når ytringene deres er under press.

– I Vesten har vi mista kontakten med den mest grunnleggende og dypeste siden av kunsten, den som har med sosial forandring å gjøre. Kunsten blir plassert i smale, spesialiserte båser som reduserer den til en elitistisk aktivitet eller til rein underholdning. Vi kan se kunstens sentrale plass og betydning mye tydeligere i samfunn som ikke er åpne og frie. Det er en grunn til at intellektuelle, kunstnere og kvinner er de første gruppene undertrykkende ledere forsøker å utrydde eller fjerne fra det offentlige rom. Mennesker reagerer når de forstår noe intellektuelt. Men når de føler noe, når de blir opphissa, engasjert eller frustrert, da handler de. Det er derfor kunsten er så kraftfull, den får deg til å føle. En musiker taler til alle, utdanna eller ikke utdanna. Det er veldig farlig. På verdensbasis forstår vi ikke dette. Vi beskytter ikke kunstnere slik vi beskytter journalister.

Kunst og liv er ett for Deeyah. Det finnes ikke en nøytral eller distansert kunst.

– Det er sikkert noen som er uenig, som mener jeg er politisk når jeg sier dette, men å påstå at jeg er separert fra filmen Banaz eller plata Listen to the banned, at de ikke har noe med mine erfaringer å gjøre – det er ikke riktig. Og det gjelder alle, om de skriver om kjærlighetssorg, død eller sex, det handler om det de opplever. Det er en stor skam at kunstnere der ute betaler en så høy pris for ytringsfriheten. Når vi snakker om kunstneres rettigheter i Vesten, snakker vi som regel om royalties. Selvsagt er det viktig, men det er en luksusrett. Vi glemmer at friheten til å skape ikke er en selvfølge. Hva gjør vi med det? Hva gjør vi med solidariteten til mennesker som dør for denne retten?

God lytter blei god filmskaper

80-tallets Oslo: Læremesteren Ustad Fateh Ali Khan fra Pakistan flytter inn hos Deeyah og familien. Ali Khan er en av verdens mest anerkjente klassisk pakistansk-indiske vokalutøvere. Mesteren er skeptisk til jenter. Jenter blir en gang kvinner og da slutter de å utøve.

– Bad investment. Jeg måtte rett og slett bevise. Jeg gikk gjennom en rekke tester, han sang og jeg repeterte. Til og med da han tok meg som student var han hard mot meg, hardere enn mot gutta. Det var som han ville at jeg skulle slutte, som han ville bevise at han hadde rett. Jeg var jente, selvsagt var jeg ikke god nok, selvsagt ville jeg knekke, men jeg jobba, jeg utkonkurrerte alle de mannlige studentene. Mange år seinere sa han at jeg var den beste studenten han noen gang har hatt, forteller Deeyah.

Den gamle sangtradisjonen er sofistikert og kompleks, krever fullstendig dedikasjon og beinhard disiplin. Deeyah lever med sin mester, står opp fem-seks om morgenen for å synge én tone, gjerne i en times tid, mens mesteren deler av sin livs¿visdom.

– Det blir nesten som meditasjon. Jeg sang på én tone mens han satt ved siden av og snakka om livet. Så stoppa jeg, han fortalte en ny historie, og så fortsatte jeg. Hele dagen handla om musikk, de tekniske aspektene, de spirituelle sidene, kunsten å leve. Du er deres disippel, ikke bare musikalsk, men for alt de har samlet av livserfaring.

Noe av det viktigste hun lærer er å lytte.

– Mange spør meg: Hvordan kan du oversette musikk til film? Det viktigste verktøyet jeg har brukt i filmskapingen er å lytte.

I Banaz – A Love Story blir vi kjent med Banaz, en ung jente som blir voldtatt og drept av fetterne sine på grunn av kjærligheten til en mann som familien ikke har valgt for henne. Historien er grufull, men også rørende og full av håp, manifestert gjennom politietterforsker Caroline Goode, som utviser en oppriktig omsorg for den drepte jenta hun aldri har møtt.

– Mange har sagt til meg at de har hørt andre intervjuer med Caroline der hun er veldig stiv. Hvorfor snakker hun så mykt i filmen din, hvordan fikk du henne til å snakke sånn? Jeg fikk henne ikke til å snakke sånn, det er på grunn av musikken, jeg er i stand til å lytte, høre når hun er ukomfortabel, og når tidspunktet er perfekt for å be om litt mer.

Deeyah hadde aldri lagd film da hun gikk løs på dokumentaren om Banaz, som seinere skulle få Norges første Emmy-pris i kategorien beste internasjonale TV-dokumentar. Hun hadde en historie å fortelle og film var mediet som egnet seg. «Vi veit du ikke er filmskaper», skreiv Fritt Ord i sitt svar på søknaden hennes om støtte. De ga henne likevel litt penger, og med et magert budsjett, nyinnkjøpt kamera og en gjeng musikervenner til hjelp, starta innspillingen.

– Noen av de beste filmklipperne i verden har tidligere vært musikkprodusenter. Nesten alle jeg har jobba med på film er musikere, så musikaliteten er fullstendig overførbar. Rytmen, følelsene og høydepunktene, dramaturgien – it’s like a piece of music! Og er det noe jeg har bevist med dette arbeidet, så er det at det er mulig! Galskapen i dedikasjonen, ærligheten og kjærligheten ligger bak den prisen, sier Deeyah.

I dag brukes filmen blant annet til opplæring i Scotland Yard.

Ukomfortabel på scenen

Oslo, 80- og 90-tall: Hun skjønte det ikke da, men Deeyahs kjærlighet til musikken handla aldri om å stå på scenen.

– Jeg holdt på med det jeg gjorde fordi jeg blei fortalt at jeg skulle gjøre det. Jeg jobba hardt. Jeg likte ikke å høre at jeg ikke kunne gjøre noe, så når noen sa jeg ikke kunne, gjorde jeg det veldig bra. Ha ha ha! Jeg var alltid veldig sjenert, nervøs, ukomfortabel med å stå på scenen, men jeg elsket å lage musikk. Og jeg elsket å se hva musikk gjorde med mennesker, men det var mer at noe hendte med dem, enn at det hendte noe med meg.

Deeyahs far har et sterkt ønske om å gi sønnen og dattera like muligheter.

– Det tok tid å forstå at hans perspektiv på verden, på alt, var veldig annerledes enn andres i det pakistanske miljøet. Det har vært en velsignelse og en forbannelse. En velsignelse på den måten at grensene aldri har satt seg hos meg. Det er hans fortjeneste, sier Deeyah.

Forbannelsen var at hun ikke så det komme: sjikanen, truslene, all kritikken fra det pakistanske miljøet. Det begynte da hun var rundt ti år.

I 1995 frontes Deeyah som det nye norske pophåpet, med singelen Get off my back. Truslene mot henne eskalerer. Hun tør ikke lenger gå ut aleine. I 1996 flytter hun til London, men moralpolitiet er der også.

– Oppfatningene om hva som er akseptabelt for en kvinne har alltid styrt det jeg har gjort. Samtidig har jeg følt meg redusert fordi jeg ikke er hvit. Å balansere de reduserte versjonene av hvem mennesker tillater deg å være, er krevende. Det var to former for sensur: Den ene var de negative reaksjonene jeg fikk fra det pakistanske miljøet, den andre var å være kvinne i popbransjen.

Flukten går videre til Atlanta i USA. Her utvikler hun et hat til musikken, utløst av de evinnelige kompromissene hun har gjort for å tekkes andre.

– Musikk irriterte meg. Det som fikk meg til å elske den igjen var da jeg oppdaga Freemuse og begynte å støtte dem.

Hun karakteriserer arbeidet med plata Listen to the banned som «a lifechanging experience».

– Opplevelsene og historiene til de undertrykte og sensurerte musikerne er så utrolige. Sannheten er at på grunn av deres sterke historier, hadde jeg ikke forventninger om at musikken kom til å være spesielt god. Men det var den! Prosjektet førte meg tilbake til musikken, forteller Deeyah.

Arbeidet med Listen to the banned fører også med seg en erkjennelse, som skal ligge til grunn for alt hun seinere gjør.

– Jeg bestemte meg for at jeg ikke skal leve livet basert på hva andre mener, andres forventninger. Jeg vil heller la være å gjøre noe, enn å kompromisse. For meg var det viktig å kreve den posisjonen jeg ville ha, for det er ingen som gir den til deg. Og jeg var villig til å betale prisen, om det så var å ikke ha råd til middag.

Deeyah tar opp kontakten med fansen sin, unge mennesker som har skrevet til henne gjennom årene hun har vært musiker. Bak beundrende ord og skryt finner hun historier som minner om hennes egen, noen av dem så grove at hun vurderer å gå til politiet. Alle historiene handler om ære, kontrollen over individets rettigheter, håp og drømmer, og ønsket om å begrense menneskets potensial.

– Det som gjorde meg sint var å oppdage at hele systemet er galt. Det er ikke bare min opplevelse, det er så mange som lider på grunn av systemet, kulturen, forventningene. Jeg bestemte meg for at jeg må gjøre mye mer, jeg kan ikke bare skru av, for jeg har en plattform å gjøre det fra. Dessuten: Noen ganger er det enklere å hjelpe andre enn å hjelpe seg sjøl.

Sviket og de norske «malalene»

Oslo, januar 2015: Klar, stille ettermiddag på Aker Brygge. Snart forsvinner lyset på piren der Deeyah blir fotografert. Den rå lufta trenger seg trassig inn overalt, men Deeyah klager ikke. Hun har trent utholdenheten siden hun var sju.

– Det er virkelig vakkert her. Oslo er vakker, sier hun og ser mot fjorden.

Hun har planer om å oppholde seg mer i Norge. Språket er fortsatt flytende. Likevel foregår det meste av intervjuet på engelsk.

– Det føles litt som norsken min tilhører en tenåring, flirer Deeyah.

I språket er 17-åringen som forlot Norge, uten at noen sto opp for henne.

– I Norge er vi opptatt av likestilling, likevel er det sjelden minoritetskvinners situasjon er på dagsorden. Hvorfor er vi så redde for å ta opp disse temaene?

– Det er veldig skuffende, at det ikke er mer solidaritet! Det er lett å sitte her og synes synd på kvinner borti der. Når du synes synd på folk, fraskriver du deg også ansvaret. Det er mye vanskeligere, mye tøffere å gjøre noe når det skjer rett foran deg, i din gate eller i ditt land. Tar du ikke et oppgjør da… Hvorfor har ikke folk gjort det? Det bekymrer meg at ingen tør. Det er derfor jeg gjør det sjøl. Jeg venta lenge. Jeg trodde at noen ville stå opp for meg da jeg var 17, men jeg innså at ingen kom til å gjøre det.

Deeyah mener at frykten for å bli stempla som rasist gjør mange nordmenn handlingslamma.

– Folk sier «vi vil ikke gripe inn fordi vi har respekt for andre kulturer og minoriteter», og det er en veldig nobel impuls. Men hvis denne noble impulsen fører til at kvinner dør, blir kjønnslemlestet, tvinges inn i ekteskap hvor de blir voldtatt, holdt som slaver for resten av sine liv, for ikke å snakke om den massive stillheten fra de kvinnene som aldri dukker opp i noen statistikker, som lever håpløse, stille, døde liv, hvis dét er resultatet av den noble impulsen, så nei takk! Jeg vil ikke ha det, og veit du hva, helt ærlig, det er rasistisk. De forteller meg og kvinner som ser ut som meg at vi ikke er like viktige som dem, og kanskje det er kulturen vår som er grunnen til at vi blir skåret i og mishandla. Det er ikke likestilling, det er ikke likeverd, det er ikke verdighet, det er ingenting! Det er ikke likestilling hvis man bare skal ha den for seg sjøl. Og jeg tror dette er det største sviket, den største tristheten og frustrasjonen kvinner som gjør det jeg gjør i minoritetsmiljøer opplever, den manglende støtten fra sine hvite søstre, sier Deeyah.

Det er blitt mørkt. Vi beveger oss hutrende inn på kafeen Alfred i Nobels fredssenter. Malalas forsonende blikk hviler over oss.

– Malala, sier Deeyah og nikker mot bildene på veggen.

– Jeg elsker den jenta, men det er veldig lett å bli glad i henne. Hva med «pakkisen» her? Hva med «malalaen» her, som aldri kommer til å få utfolde seg? Vi må elske de det er vanskelig å elske. Vi må bry oss til de begynner å bry seg.

– Opplever du å få trusler i dag?

– Jeg får fortsatt noen, men forskjellen er at jeg ikke bryr meg. Det var vanskeligere før, jeg var veldig ung, og jeg var ikke vant til det. Nå er jeg vant til det, og å få det for noe du absolutt mener, med hele deg, er annerledes enn å få det for noe som på en måte ikke engang er ditt. Nå som jeg virkelig vil og mener det jeg gjør, er resultatet at jeg ikke bryr meg. Men jeg har ikke noe dødsønske, så jeg tar praktiske hensyn. Jeg gir aldri ut adressen min for eksempel, men bortsett fra det, har det ingen påvirkning på arbeidet mitt. Sensur og selvsensur aksepterer jeg ikke lenger.

Mer om Deeyah:

Fortsatt farlig å være musiker

Stolt over at første friby er i Norge

Om World Woman-konferansen: Verdens tøffeste damer