Går norske artister mot et kulturelt generasjonsskifte?

Innlegget ble først publisert i iTromsø. Det er gjengitt med forfatters tillatelse.

Corona har kommet for å bli. Vi stenger ned, låser opp, stenger ned, og slik fortsetter valsen.

Media kverner og kverner og fråtser i smittetall og varianter, og vi sloss om hvem som er vaksinert eller ikke, og hvor farlig denne uken kommer til å bli.

Men hva skjer når det roer seg? Hvordan ser verden ut på andre siden?

For ett år siden sto mange av mine kolleger og gledet seg til nasjonal gjenåpning. «Folk kommer til å være sulteforet!» sa mange. Folk var klare for å springe på konserter, restauranter og festivaler.

Jeg var personlig skeptisk til sånne positive prognoser, og denne høsten og vinteren har jeg virkelig kunnet slå meg selv på brystet og si – «det var det jeg sa!». Men det har jeg ikke brukt tiden til, og skal heller ikke gjøre det. For jeg har jobbet. Jobbet hardt, med utsatte prosjekter som måtte gjennomføres i høst og vinter.

Men i denne perioden har en ny ekkel tanke har sneket seg inn under huden. En tanke og et scenario som overskygger «gleden ved å ha rett», og som gjør at fremtiden føles fryktelig utrygg og usikker.

Vi har sett at alle under 30 springer ut på byen, fester og deltar med hjertens lyst i det som tilbys. Misforstå meg rett. Det er flott! Det er kjempebra! Men i de voksnes rekker, 40+, så er historien en helt annen.

De er mye «flinkere» og velger det tryggeste alternativet og sitter i langt større grad på det såkalte «gjerdet». De har funnet plassen hjemme i stolen, føler ikke for å ta noen sjanser, og velger heller å utsette litt til. De velger ikke å gå på konsert, restaurant, kino, ja egentlig vegrer seg for det offentlige rom.

Ja – jeg snakker selvfølgelig generelt. Det finnes mange unntak, men i det store bildet stemmer dette med tall fra både utelivsbransjen og arrangører av ulik kulturell art.

Tall og tilbakemeldinger fra både konsertarrangører, kulturhus og artister er klokkeklare. Det er fryktelig vanskelig å selge billetter til konserter som har et «voksent»-publikum.

Der man enkelt fylte opp salene før 12. Mars 2020, viser det seg vanskelig å få mer enn 50-100 personer til å overvære samme konserten eller lignende konserter i perioden etter Koronaen kom. Altså langt under 50% i forhold til pre-pandemi. Selv i perioden som var «trygg» og vi hadde full gjenåpning høsten 2021, er disse tallene nær uforandret.

Ser vi et musikalsk generasjonsskifte bli tvunget frem?

De siste 10 årene har det ikke vært økonomi i å selge innspilt musikk. (Med mindre du er i «stallen» til et plateselskap, eller management som sørger for hyppig radioavspilling.)

Har man valgt å være kulturarbeider de siste 10 år har man stort sett måtte gjøre live opptredener for å kunne betale sine regninger. Det er greit.

Men hva skjer når live-opptredener ikke lenger blir mulig å kunne leve av? Da tenker jeg spesifikt dersom man har passert ungdommen og appellerer til et publikum + 35/40? (Da hadde det hjulpet å være ung og lovende

Statens ordninger kommer til å forsvinne så fort de har ryggdekning for å åpne og fortelle landet Norge, at nå er alt trygt igjen. Spis, syng, spill, ja la verden komme til liv igjen. Springer da alle tilbake? Som om ingenting har skjedd? Hvis man kan svare entydig ja på det spørsmålet, så har man ikke fulgt med denne sommeren og høsten. Slik blir det etter all sannsynlighet ikke.

De unge er klare, usårbare og vil helst få korona å være ferdig med den. All ære til dem for det, og de vil komme tilbake på første oppfordring! (Det har også historien vist allerede … flere ganger)

Men hva med de andre?

Hvor lenge kan en artist egentlig holde det gående med 30% – 40% – 50% billettsalg?

Ikke veldig lenge.

Hvor lenge kan en artist vente med å aktivere seg etter åpning? Skal det leves på oppsparte midler i håp og påvente av en normal verden? Om 1 år?… 2?

Er man «glemt» da? Eller skal man satse på at alt er tilbake til normalen etter 16 måneder?

Jeg tror vi står overfor et voldsomt og kanskje brutalt generasjonsskifte i musikkbransjen. Jeg håper jeg tar feil, som jeg også sa til mine kollegaers euforiske glansbilder om kulturelt sulteforede; men jeg tror dessverre fortsatt ikke det.

Rutiner, og bevegelsesmønster og vaner er endret. Tryggheten i sin egen godstol, og mulighetene som smart-TV bringer i form av fram underholdning 24/7, uansett om det er fotball, idrett, konserter, eller musikaler. Her har det blitt laget en ny hverdag for svært mange. Musikk, Teater og film er bedre på Kino, på Teateret og Live fra scenen. Det vet alle, men hvor lang tid tar det før vi finner ut av det igjen?

Hvor mange gode opplevelser må til før man er tilbake på tilsvarende besøkshyppighet som før Corona?

Hvor mange oppslag om nye varianter og oppblomstring av smittetall trengs for å effektivt og brutalt rive det ned igjen? Hvem blir først skeptiske igjen?

Jeg spår herved at det kommer til å bli fryktelig vanskelig å være 40+ og være artist de neste årene. Alle arrangører har av økonomiske hensyn for lenge siden lagt merke til dette faktum.

Skal man som arrangør selge billetter og tjene penger, må de booke for de som kjøper billetter – nemlig de unge.

Mange vil på grunn av dette automatisk bli skviset ut, både på etterspørsel, og fordi arrangører ikke kan leve av halvtomme saler og kanskje mindre enn det også. Man skal ikke bruke for mange dystre spådommer og floskler, men jeg frykter at oss 40+, kommer til å bli ansett som spedalske, de uønskede, og en risikofaktor for arrangører og kulturhus.

Jeg håper jeg tar feil, men tallene er der, historien er der.

Kanskje er det også greit. Naturens gang. Med jevne mellomrom må man ha utskiftning. Kanskje er tiden nå?

Jeg kommer ikke til å rulle meg rundt å vente på slutten, eller gjemme meg i en hule utenfor byen i håp om at noen bringer mat og vann. Men jeg tror vi alle må være forberedt, og ha tenkt tanken på at dette er et svært sannsynlig scenario. Noe man må ha med i planlegging og som man må ta høyde for.

Det er lettere å begrense underskudd om man har det med i planleggingen, i stedet for å bli overrasket over situasjonen i ettertid og møte konkurs, eller lignende konsekvenser.

Kanskje kan staten og samfunn komme i forkjøpet for en gangs skyld?

Jeg vet ikke, jeg ville bare komme med et varsko, og håper selvfølgelig jeg tar feil.