Geir Digernes til minne
20. oktober gikk Geir Digernes, trommeslager og trommer- og perkusjonsansvarlig for 4Sound, bort.
En klok venn ble en gang kalt nerd. Da svarte han «Nerd er kun et annet ord for kunnskapsrik». På mange måter var du en nerd, Geir. Men du var og mye mer.
Jeg spoler tilbake til 1992. Som fjortenåring dro jeg og kameraten min Erland ofte med tog fra bygda inn til Oslo for å se på gitarer. I den lille sjappa i Operapassasjen lå Schlagerforlaget. Butikken hadde utstilt gitarer og trommer i vinduet. Det var selvsagt umulig å gå forbi.
Inne i butikken ble vi kjent med en svært imøtekommende, hyggelig, litt mystisk og langhåret fyr. Han så ut som en ekte rockestjerne. Det var Geir Digernes.
Du demonstrerte gitarer med full overbevisning og serverte det ene klassiske riffet etter det andre. Du brukte mye av din arbeidstid til å få oss unggutta til å føle oss velkomne.
En gang fortalte du at du hadde truffet flere av medlemmene i Deep Purple og at Ian Paice var et av dine største forbilder. Ian Paice var da ikke gitarist, tenkte jeg undrende? Nei, men det var ikke du heller kunne du avsløre. I samme øyeblikk lukket du døra til forretningen og satte deg ned bak et ferdig rigget trommesett med dobbeltpedal. Der fremførte du trommeintroen til Deep Purples Fireball. Det gjorde uutslettelig inntrykk. Så enormt kraftfullt og inspirerende! Gitar var bare ditt bi-instrument.
Det skulle gå noen år til før vi fikk dele scene. Jeg var gitarist og bandleder for Stephen Ackles. Vi var på leting etter ny trommeslager. Lars Nygaard, bassisten til Stephen, forteller at han hadde blitt kjent med en Geir Digernes som bodde i samme nabolag som han. Jeg husket Geir og tenkte: Han er jo innmari proff da, men det skader jo ikke å spørre.
Og du stilte opp så forberedt som det er mulig å være for en Stephen Ackles-jobb. Når man jobbet med Stephen, så var et av de viktigste kriteriene for å kunne lande på beina, å kjenne sjangeren og ikke nødvendigvis detaljene i låtene. Alle bevegelser og signaler tolket du på strak arm og var klar for alle uregelmessighetene som måtte komme. Og det ble noen mil på veien, Geir.
Ideen om å danne et Deep Purple coverband, ble mer og mer attraktivt for oss. Og ikke bare et rent coverband, men et Deep Purple Made In Japan-coverband. Spille liveplata fra 1972, rett og slett. Stadig benyttet vi lydprøvene til Stephen til å jamme Highway Star, Stormbringer, Burn, etc. Jeg har sett noen fortvilet, nervøse blikk fra arrangører rundt om som lurte på om de hadde booket feil. Space Truckers, som bandet het, rakk å gjøre et knippe konserter hvor vi fikk anledning til å spille oss igjennom Deep Purples mesterverk. Her var du i ditt ess!
En meget sjelden gang tillot du deg noe som kunne minne om selvskryt. En gang fortalte du at telefonen hadde ringt etter en middag med familien. Jeg antar at poteten satte seg fast i halsen da du skjønte at anropet var fra en noe rådvill Ian Paice fra nettopp Deep Purple. Din helt! Han sto med to venstrebein til én Pearl Basstromme i Haugesund og trengte hjelp. Det naturligste for ham var å ringe deg.
Jeg har ikke tall på hvor mange studio-sessions vi har hatt sammen. Ofte spurte du om hvilken toneart låten gikk i. Du trengte informasjonen for å skru til den beste skarptromme-lyden til sangen. Din dedikasjon og kunnskap til instrumentet gjorde at det var enkelt å få til god lyd på opptakene. For ikke å nevne dynamikk. Du spilte tungt, men lavt.
Ofte viste du meg, som er gitarist, hvordan riffet på en kjent låt egentlig skulle spilles. Sånn! Ikke sånn!
Fra tiden hos Gulmoen & Engh loste du meg gjennom valg av pickups, perkusjonsinstrumenter og strenger. Din oversikt over klangegenskapen – hva som kutter gjennom i miks eller ikke – var unik.
Kunnskapsrik blir en underdrivelse da jeg skal forsøke å beskrive deg. Du hadde alltid et svar, en teori eller den perfekte løsning klar. Aldri usikker, aldri nølende, aldri belærende. Men alltid bevisst. Jeg kunne søke råd hos deg om de utroligste ting. Alt fra utstyr til musikalske floker.
Vi er så mange som kommer til å savne deg. Det sosiale, den gode dialogen, undervisningen, samspillet og lette og tørre vitser.
Mine tanker går til de nærmeste som har mistet en god, trygg og kul far. En flott ektemann. En god sønn.
Jeg tenker på norsk musikkbransje som har mistet en spesialist og en flott kollega. En kunnskapsrik person som etterlater seg dype spor.
Space Truckers, Julie Willumsen, Signe Rustad, Hilde Øverby, Caroline Bonnet, Stephen Ackles, Flaata-Ackles-Busk, Nanci Griffith-Tribute, Bø Gospelkor, Jerry Carrigan, og mange fler. Lista over band og prosjekter er lang.
Minnene strømmer på, Geir. Du rakk aldri å avsløre ungdomskilden. Ingen trodde at du var 60 år. Som er altfor tidlig å gå bort.
Savnet er stort.
Dagfin Hjorth Hovind
Fanboy
