Genial idé eller PR-messig skandale?
– Jeg kan be musikerne gjøre ting de ellers er ukomfortable med, sier Pekula-kurator Erlend Mokkelbost. I år vil han å få deg til å danse på Parkteatret.
Første gang «b-mennesket» Erlend Mokkelbost kuraterte konsertserien Pekula på Parkteatret i Oslo våknet han klokka seks, hver morgen, i seks måneder. Bekymringene var flere:
Var hemmeligholdet en god idé? Eller den verste ideen noensinne?
I tillegg var han rammet av bedragerisyndromet, og frykten for at ingen ville like konserten. Det han kaller den klassiske musikerangsten.
Men hvordan kom musikeren, produsenten og komponisten Mokkelbost opp med ideen om en konsert der de til en hvert tid deltagende musikerne holdes hemmelig for publikum til etter at konserten er avsluttet?
– Det begynte med at bandet KILLL, som jeg spilte med i gamle dager, var på en turné som gikk innom Amsterdam. Der var vi en del av et program som het «Night of the unexpected», hvor ingen band var på plakaten. Det var morsomt både for oss og publikum. En tanke ble sådd, forteller Mokkelbost.
Lokk på informasjonen
Ideen ble så videreutviklet da Parkteatret for seks år siden spurte ham om å lage et bestillingsverk til feiringen av scenens 15 års jubileum. Deretter har Pekula kommet som en årlig bestilling, hvor årets utgave har fått navnet Solara.
– Det har alltid hatt en stor verdi for meg å ikke vite så mye om hva jeg skal oppleve. Ikke ha for klare forventninger. Og jeg tenkte at kanskje kan det å legge lokk på informasjonen om musikere og det musikalske ha en verdi for Oslo-publikummet – hvor det er en slags budkrig på alles oppmerksomhet.
– Det første året var en bra stresstest på om konseptet hadde noen verdi. Musikk skal være sanselig og det kan bli litt borte i alle forklaringene. Det er ikke alltid så bra å vite så mye, mener Mokkelbost.
En usynlig rød tråd
– Hvordan har du valgt ut musikere til Pekula?
– Det har vært en del mennesker jeg har jobbet med i ulike sammenhenger. Samtidig har jeg dratt inn mange jeg har beundret på avstand, fordi jeg synes de er veldig flinke. Flere har aldri møttes før, mens andre kjenner hverandre godt.
– Som oftest kommer utvalget ut av en slags overskrift eller tematikk jeg har tenkt ut. En knagg som både kan være en tittel, et instrument, en tradisjon eller noe annet. Og så jobber jeg på intuisjon ut ifra det utgangspunktet.
Musikerne, som altså har vært ulike, har for øvrig vært aktive medskapere fra første utgave, som hadde undertittel Arp, et navn som henspilte på arpeggio og lød som psykedelisk rock. Den andre komposisjonen, Oneness hadde hva han beskriver som åndelig søken. Tredjeutgaven het Hexagon og var helelektronisk, formet av forestillinger av sekskanten.
Fjerdeutgaven Hydra ble laget og fremført høsten 2020. Den var naturlig nok dyster. Fremført med strykere og blåsere. Fjorårets Orixa var drevet av brasiliansk perkusjon.
– Jeg føler at det har vært en rød tråd i alle disse utgavene. Det selv om det for hver gang tas ut som en ny ting. Musikken kommer jo fra meg og de jeg liker. Men Solara vil selvsagt også være annerledes. Nå vil jeg få folk til å danse.
– Hvordan har du jobbet med årets utgave?
– Dessverre må jeg holde litt tett om hva det er for noe. Men det vil være en av de mer utadvendte utgavene.
– Jeg er på et godt sted. I tillegg skjer det ved midnatt, under Øyafestivalen, så jeg vil at folk skal ha det gøy. Det blir nok ingen dronekonsert, hehe.
En sosial prosess
– Men prosessen frem mot fremføring kan du vel snakke om?
– Ja. Og den ligner det meste annet jeg gjør. Jeg involverer andre mennesker i det kreative. Min bakgrunn er i veldig mange band, og som produsent. Det er jo sosiale ting.
I det sosiale oppstår det for ham noe eget. Noe som i dette arbeidet får en tilleggsdimensjon. Han opplever at musikerne som er med på Pekula finner selve hemmeligholdet frigjørende i så vel forarbeidet, som på scenen.
– De bruker ikke opp navnet sitt eller instrumentet sitt ved å være med. Det er fritt fordi man blir en del av en gjeng. De slipper også å selge seg selv. Ansvaret ligger hos meg.
For ham selv er det frigjørende fordi han kjenner at det blir pustet et slags annet liv inn i komposisjonen når andre mennesker kobles på.
– Det finnes musikere som føler at det de selv gjør er det beste i hele verden, og at hver note må komme fra deres eget indre. Jeg er ikke sånn. Jeg har bandbakgrunn, og kommer fra en kollaborativ verden. Regi kan jeg godt ha, men så lenge gode folk kommer med sitt kan musikken blomstre.
– Gjør denne formen, hvor dere ikke er synlige på scenen, også noe med hvordan dere spiller?
– Ja, absolutt. Mange musikere knytter identiteten sin til instrumentet sitt og hvordan de spiller på det. Når de står der og har total kontakt seg imellom, men ikke blir sett av publikum, føles det nesten som å stå i øvingslokalet.
– Dermed kan jeg be dem gjøre ting som de kanskje ellers er ukomfortable med, eller som er uvanlig for dem, uten at det blir noe stort offer for dem. Hadde de vært synlige som gjesteartist ville de nok kommet med høyere skuldre, og tenkt på hva som er «lov» …
PR-skandale
Helt isolert fra publikum er musikerne selvsagt ikke. De er en del av lokalet, lyden og atmosfæren som oppstår i det møtet dette er. Responsens kjennes.
– Hvordan forholder du deg til at du er den eneste i prosjektet som er synlig i forkant?
– Det sånn det er lagt opp. Og hvis man skal klare å holde på ideen om at folk skal ha en frisk tilnærming til konserten, så må man også skjule de andre i forkant.
– PR-messig er det jo en skandale. Det ville vært mye lettere å selge hvis jeg sa til omverdenen nå at det er disse fantastiske folkene som skal på scenen. Men ettersom vi har holdt på noen år håper og tror jeg at publikum stoler på både ideen og at jeg setter sammen musikere som skaper en sterk opplevelse.
Han vedgår at han også selv kan synes det er irriterende at han ikke kan name-droppe resten av gjengen. Samtidig understreker han at det ikke har vært noen sure miner fra musikerne.
– Premisset er jo der fra begynnelsen av. Og jeg tror jeg har et godt rykte i musikkverden fordi jeg er åpen. Jeg stoler på det man lager sammen, og mener vi må være rause i møte med hverandre.
Verdien av variasjon
Mokkelbost anser seg som både heldig og privilegert som får jobbe med dette, som har blitt en årlig affære. Og det meste annet han gjør. Hverdagene er varierte.
Variasjon er også grunntanken i Pekula. I og med at det kun er navnet og hemmeligholdet som binder prosjektet sammen, er det like åpent hva som kan komme ut av det, som hans egen karriere er mangfoldig.
– Jeg kan tenke meg at det ser kaotisk ut fra utsiden. Men det er en slags logikk. Musikk er spennende. Og jeg har alltid vært interessert i annen musikk enn den jeg begynte med. Jeg kommer jo fra hardcore og punk-scenen. Men allerede da var jeg opptatt av at regler er til for å brytes. Alle musikere rommer mer enn man tror.
– Det er dessuten ikke så stor forskjell mellom det å være ti personer i et rom, og det å bare sitte med en artist og jobbe på laptop. Hva det til slutt skal bli er jo musikk du skal oppleve. Prosessene kan være ulik, musikken kan være ulik. I bunn handler det likevel om å være i kreativ flyt, i bevegelse.
