Gjermund Kolltveit: Er sangen som politisk våpen død?

Dette er en redigert, forkortet og oppdatert versjon av siste kapittel i boken «Sang som våpen.»

Milano, Torino, Firenze, Siena, Napoli, Roma og mange andre italienske byer og landsbyer, fredag 13. mars 2020: Over tomme og stille gater kommer folk ut på balkongene. Vinduer åpnes Denne kvelden bryter italienerne ut i sang, akkompagnert av trekkspill, gitarer, trompeter, tamburiner, grytelokk og det de måtte ha for hånden.

Noen synger kjente operaarier til ferdiginnspilt symfonisk komp, andre velger «Macarena» med full playback.

Italienske flagg veiver mens nasjonalsangen. lyder Lokalpatriotiske bysanger klinger mellom husene. Noen stemmer i med partisansangen «Bella ciao».

Folk trenger oppmuntring, og sangen fra balkongene gir utløp for innestengte følelser. Det er spontant, men samtidig organisert

Initiativet kom fra gatebandet Fanfaroma, som via sosiale medier organiserte det de kalte Flashmob Sonoro. De oppfordret folk til å åpne vinduer, synge og lage støy sammen klokka seks denne kvelden. De skrev at musikk er den beste medisin for å kurere sjelen.

«La oss bryte stillheten! … La oss muntre opp byene! Vi åpner vinduene, går ut på balkongen og leker sammen selv om vi er langt borte fra hverandre!» lød appellen. De oppfordret også til å filme seansen og legge det ut på sosiale medier.

Filmsnuttene går viralt.

Samme kveld og dagene som følger får hele verden ta del i sangen og grytelokkene. Den italienske balkongsangen blir en greie. Balkongsang blir et av de mange nye ordene i koronaens år.

Noen dager senere stiller Maria Mena seg opp og synger fra sin balkong på Grünerløkka i Oslo, og sender direkte på Instagram. Ifølge henne selv er det ikke en etterligning av den italienske balkongsangen, men et påfunn sammen med musikervennen Jon Niklas Rønning, som bor i samme bygård.

Mena sier til Dagsavisen at siden de ikke kunne møtes som vanlig, i samme rom, fant de ut at de kunne spille sammen fra hver sin balkong, og samtidig glede andre.

En av sangene Maria Mena synger er «Mitt lille land», som fikk betydning som trøstende og samlende sang etter 22 juli-terroren. I årene etter 2011 har hun ikke sunget den så mye, men føler at det er riktig å synge den i denne situasjonen, med en litt annen og ny mening.

Fellestrekkene med 2011 er at mange trenger trøst og styrke i en vanskelig situasjon. Selv om koronanedstengningen er del av ei internasjonal krise, er det også en nasjonal krisesituasjon, og dermed blir det i mars 2020 passende med en nasjonalt samlende sang som «Mitt lille land».

Sang under lockdown

Våren 2020 og framover var en periode preget av mye digital kreativitet, og en rekke konserter og musikkaktiviteter ble spredt på nettet. Artister la ut egne låter, strømmekonsertserier ble arrangert, seriøse og humoristiske koronasanger kom i fleng fra hjemmekontorene, og sykehjemsbeboere sang Jahn Teigens «Optimist».

Mange sosiale fellesskap ble skapt og opprettholdt rundt de mange tiltakene.
Men mange artister savnet å kunne rope «er det noe liv her?» med begeistring fra publikum som tilsvar. Og for mange som lever av stemmen ble det økonomiske nedgangstider.

I tradisjonelle jeger- og sankersamfunn inngår sang, instrumenter og lyd som en naturlig del av seremonier for å bekjempe sykdom. Med de tidligste sivilisasjonene kom det gradvis et skille mellom medisinens magiske, spirituelle og fysiske sider, men musikken var fortsatt med som et viktig middel for healing, harmoni og helhet.

Det finnes en rekke eksempler på musikkens og sangens legende effekt. Det finnes også eksempler på at musikk har hatt betydning under pest og epidemi.

Sangeren og poeten Thaletas, som arbeidet i Sparta i det sjuende århundre før Kristus, skal ha kurert en pest og hindret en borgerkrig med sin sang. Og i jødedommens skriftsamling Talmud står det nevnt en egen sang, Shir peg’ ayim, som ble brukt til beskyttelse under epidemier.

Senere, i 1576, starter Milanos innbyggerne sin egen musikkterapeutiske aksjon, da byen stenger helt ned under en pest. Alle folkeansamlinger blir forbudt, også religiøse. Etter en oppfordring om å gå i kirken «i ånden», bestemmer folk seg for å åpne vinduer og balkongdører og synge sammen. En beskrivelse forteller om at det låt som «den himmelske Jerusalem» da byens nesten 300 000 innbyggerne stemte i med én felles, harmonisk stemme Parallellen til den italienske balkongsangen anno 2020 er slående.

Sangens lykkehormoner

Balkongsangerne opplevde både i 1576 og i 2020 sangens trøstende, beskyttende og legende effekt. De opplevde sikkert også at sangen styrker immunforsvaret, og stimulerer produksjonen av hormoner og signalstoffer som oksytocin, dopamin og betaendorfin, ofte kalt lykkehormoner. Disse stoffene bidrar til å gjøre oss glade og mer samarbeidsvillige.

Aller mest blir disse lykkehormonene stimulert når vi synger selv.
Mye forskning viser at det å synge sammen, enten det er i kor eller som uformell allsang, er svært sunt. Dessverre la koronaepidemien en demper på den sunne sangaktiviteten i korbevegelsen.

Det finnes mange eksempler, både fra Norge og flere andre land, på at smitten spredte seg i kormiljøer.

Men hva med sangens samfunnsbyggende kraft?

Koronakrisa har vist at sangen fortsatt kan være et oppmuntrende og samlende kraftsentrum, og et middel til å uttrykke alle slags følelser, som sorg, glede, tristhet, frykt og kjærlighet. Men uavhengig av pandemien, hva har skjedd i det 21 århundre med sangens appell til å uttrykke samfunnsbevissthet?

Utover å trøste og samle – og underholde – kan sangen «gjøre en forskjell», og være en stemme for de undertrykte?

Kan sang bidra til å bygge samfunn, i dag som historien har vist at den kan, som i visebølgen, i arbeiderbevegelsen og nasjonsbyggingstida?

Eller er sangen som politisk våpen død?

I 1976 sang Åge Aleksandersen: «Syngenautet søng at sommeren den er grønn. Selv om nedbøren den er sur og katastrofen ligg på lur». Er det syngenautene som har tatt over og dominerer?

Det er i hvert fall ikke mangel på politisk engasjement og store folkelige strømninger rundt vår tids store spørsmål. Saker som mobiliserer er klima og miljø, blant annet med en stor, ung bevegelse rundt aktivisten Greta Thunberg.

Populistiske, folkelige opprør mot elitene har sterk vind i seilene, og politiske bevegelser på høyresiden skaper motbevegelser på den andre politiske vingen.

Kampanjene Black Lives Matter og Me Too har skapt enormt engasjement og spredt seg til en rekke land. Men ingenting av dette har ført til nevneverdig protestmusikk eller bølger av kampsanger. Ingen sjanger, artist eller enkeltsang står som samlende symbol i noen av kampene.

Arbeiderbevegelsens historie viser at sangen hadde enorm betydning som byggende politisk kraft, og på 1960- og 70-tallet var sang en selvfølgelig, integrert del av den radikale politiske virksomheten.

Det er definitivt ikke det samme trøkket i den politiske sangen i dag som i tidligere tider.

Rappens flertydighet

Alle sjangere har ulike avskygninger av politisk musikk, fra ytringer i enkeltlinjer og budskap i enkeltlåter, til artister med tydelig politisk profil. Komponisten, improvisasjonsmusikeren og sangeren Maja Ratkje er en av de fremste i norsk samtidsmusikk, og er også kjent for sitt tydelige miljøengasjement. Hun er blant annet en av initiativtakerne bak aksjonsgruppa «Stopp oljesponsing av norsk kulturliv».

Mens den klassiske musikkulturen har mindre tradisjoner for samfunnsengasjement, finnes det desto mer i populærmusikken, særlig i punk og hiphop

I nyere tid er mange band inspirert av punkbevegelsen, som Honningbarna, Kvelertak og Razika. Honningbarna har noen låter med politisk innhold, eksempelvis «Fri Palestina», men regner seg ikke som et «politisk band».

En tydelig samfunnsbevisst stemme i norsk rap gjennom mange år har vært Gatas Parlament, som startet i 1993. De har lenge vært synlige i offentligheten med sin aktivistiske musikalske virksomhet, som på mange måter viderefører klassebevisstheten fra 1970-tallet.

Med en tydelig sosialistisk ideologi representerer de Oslos østkant, arbeiderklassen, minoriteter og kvinnebevegelsen

Den største suksesshistorien innenfor norsk rap de siste 20 årene er duoen Karpe, som med sin popstil har fått kritikk fra innsiden av rappmiløet for å være for kommersielle. Selv om de ikke promoterer seg som politiske artister, har låtene definitivt en politisk bunn, og i økende grad gjennom karrieren.

På albumet Heisann Montebello fra 2016 var de tydelige i sin samfunnskritikk, og låten «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» var et knallhardt oppgjør med fremmedhat, rasisme og nettroll.

EPen Omar Sharif, som kom ut i januar 2022, har skapt mye begeistring blant et bredt publikum, og har blitt et viktig bidrag til en ny diskusjon om innholdet i norsk identitet anno 2022. Med sine lekende, kreoliserte tekstbilder og musikalske uttrykk gir Karpe stemme til landets mange to- eller flerkulturelle innbyggere, og bidrar samtidig til en mer oppdatert selvforståelse til hele det norske samfunnet.

Karpe er i ferd med å bli en tydelig og betydningsfull stemme – også en samfunnskritisk stemme – som mange hører på.

Men det er ikke alltid tydelige budskap som kjennetegner rappen. Ofte har kontroverser fulgt sjangeren, på grunn av flertydigheten i tekstene. Det hører til hiphopens habitus. Mange rappere har ofte tilslørte budskap, og man må kunne sjangerkodene for å forstå meningen full ut.

Det er umulig å forstå låtenes betydning bare ved å lese teksten, fordi meningen ligger innbakt i retoriske virkemidler som blant annet handler om overdrivelser, humor, rytme, flyt i rappingen og til slutt totaliteten av forholdet mellom alle delene.

Dessuten kan det hende at både rappere og andre musikere bevisst er utydelige i sine budskap. De vil være så diffuse at det nesten er umulig å forstå meningen.

Hvis det er slik, kan det ha sammenheng med at det politiske ikke står høyt i kurs, og at eventuelle budskap må pakkes godt inn for å passe inn i musikkbransjen.

Kan én grunn til dette være at politikk og samfunnskritikk blir oppfattet som noe klisjéaktig og banalt?

Det er jo lett å latterliggjøre en tekst som den Jack Berntsen skrev på 70-tallet for visegruppa Lovisa: «Å søng e våres våpen / sterk e våres ord / som skal kjempe for at framtida / skal bli lysar der vi bor»

Grenseoverskridende sang

Når kan sanger bygge bruer, i stedet for å splitte?

Det er en overdrivelse og en utbredt klisje at musikk er et felles språk som ikke kjenner landegrenser. Det ligger i sangens natur at den befester og styrker felles identitet, i nasjoner, bygder, fotballklubber, sangkor og menigheter – eller hele religioner.

Derfor er det desto sterkere de gangene sang faktisk klarer å overskride grenser.

Et eksempel er Israels bidrag til Melodi Grand Prix i 2009. En jødisk og en palestinsk artist sang «There Must be Another Way» sammen. Teksten ble sunget på engelsk, hebraisk og arabisk.

Det var uvanlig kost, og Paul McCartney gikk ut og applauderte låten. Det var også uvanlig; det skal være den eneste gangen i melodikonkurransens historie at McCartney har kommentert et bidrag. Dessverre druknet både låten og det sjeldne øyeblikket i Alexander Rybaks suverene seier.

Et annet eksempel på at sang kan være grenseoverskridende er plata Lullabies from the Axis of Evil med vuggesanger fra flere land i Midtøsten, på flere språk, i en politisk kontekst der målet var å bryte ned de kunstige grensene mellom oss og dem.

En av suksessfaktorene var bruken av vuggesanger, som virkelig er et universelt uttrykk. For noen uttrykk er universelle, og noe ved den menneskelige stemmen binder sammen, til tross for at den rundt omkring på kloden kommer til uttrykk på høyst forskjellige vis.

Det finnes også mange eksempler på at sang og musikk mot alle odds kommuniserer på tvers av tydelige musikalske stilgrenser. For noen er tiltrukket av nettopp det som er annerledes og eksotisk

Uansett: Det er ikke slik at all sang må være samlende, og den skal ikke nødvendigvis samle hele verden rundt én harmonisk idé.

I protestsang eller frihetssang handler det tvert imot om at grupper eller enkeltpersoner hever røsten for å synge ut mot noen eller noe man er uenig i. Samtidig styrker de samholdet, fellesskapet og identiteten innad i sin gruppe.

Fra «We are the Champions» til «I am a God»

For å samle trådene: Ja, det skjer absolutt mye i dag, på mange fronter. Det er feil å proklamere den politiske og samfunnskritiske sangens død.

Det er likevel ikke til å komme unna at det har skjedd mye med den samfunnsbyggende sangen og dens forutsetninger og klima i det 21. århundre. Det handler om endringer i selve sangen og dens arenaer, om sosiale og kulturelle endringer og om nye medier og teknologi.

Det er helt sikkert mer enn ett svar på hva som er årsakene, og det arter seg ikke likt overalt

Den danske sangforskeren Lea Wierød Borčak skriver i en artikkel at den danske fællessangen lever i beste velgående. Det samme kan vi kanskje si om norsk allsang, men det virker som den danske står sterkere.

Danmark er kjent for sine mange arenaer, med arrangementer på arbeidsplasser, skoler, foreninger, og TV – som vår «Allsang på grensen». Men i dag er det sangen i seg selv som er målet, mener Borčak. Hun skriver at sangen ikke lenger tjener et formål, som den gjorde tidligere:

«Den nyorientering, jeg omtaler for fællessangens nutidige tilstand, er netop et vægtningsskift fra sang som middel til at uttrykke et højere formål til sang som mål i sig selv … sangskatten, med dens ord og historier, er blevet midler til at lade stemmen lyde og klinge ».

Det samme er nok tilfelle i Norge og mange andre land vi kan sammenligne oss med. Allsangen slik vi kjenner den oppsto nettopp for å tjene et politisk eller religiøst formål.

I dag synger vi sammen for å få det bedre selv. Allsang har blitt et folkehelsetiltak.

Sangen, ikke bare allsangen, er i dag løsrevet fra den politiske kampen, fra folkebevegelsene og fra klassekampen. Parallelt med dette har individet fått større betydning – på bekostning av fellesskapet, og det kollektive samholdet får stadig mindre betydning, i skolen, i arbeidslivet og i samfunnet ellers.

Vi går på mindfulnesskurs og yoga og lærer å finne kraften i oss selv. Konkurranse trumfer samarbeid. I Idol-generasjonen kan og vil «alle» bli popstjerner.

Mens i skolen er sangfaget på vei ut, til fordel for et av de nye fagene «livsmestring». Den som møter hindringer, må løse problemene på egen hånd.

Arbeiderbevegelsen har om ikke smuldret bort, så i hvert fall mistet mye av appellen. Restene etter de sosiale og politiske folkebevegelsene spriker i alle retninger. Dermed har også sangen mistet mye av sin kollektive kraft.

I boka Ensomhetens århundre – Hvordan finne sammen i en verden som splitter skriver den engelske økonomen og forfatteren Noreena Hertz om individualisme, utenforskap og ensomhet som samfunnsskapte problemer.

Hun sier at den markante dreiningen mot individualisme er tydelig i kulturen og språket, og at den kommer til uttrykk også i musikken:

«I 1977 fortalte Queen oss at ‹we are the champions› og Bowie at ‹we could be heroes›. I 2013 fortalte Kanye West oss at ‹I am a God›, og Ariana Grandes rekordselgende ‹Thank u, next› fra 2018 ble skrevet som en kjærlighetssang til henne selv.»

Superindividialismen i popen er ikke bare et vestlig fenomen. Hertz refererer til en undersøkelse av de mest populære sangene i Kina fra 1970 til 2010 som avslørte at bruken av pronomenene «jeg», «meg» og «mitt» økte, mens «vi», «oss» og «vår» ble mindre vanlig i løpet av denne perioden.

I tillegg til endringen i sangenes innhold har vi som moderne mennesker blitt konsumenter av musikk – mer enn deltakere i en sosial aktivitet. Musikk og sang har blitt en vare der vi er underlagt store multinasjonale aktører, for å få tilgang til lydfiler som vi hører på i våre egne private rom.

Selve lyttingen har blitt privat, og folk går rundt med øreproppene sine og nyter musikken alene. Og skaper sin egen identitet gjennom valg av artister og låter. Den sosiale aktiviteten går ut på å dele låter og spillelister på sosiale medier eller direkte på strømmetjenestene.

Dette er ikke for å si at alt var bedre før – men for å prøve å forstå hvorfor vi synger mindre sammen enn vi gjorde tidligere.

Hovedtendensen er at musikk og sang fra å være en sosial samværsform har blitt noe vi konsumerer som privatpersoner. Som en venn påpekte:

Under julegrantenningen på Universitetsplassen i Oslo var det tidligere slik at folk gikk rundt juletreet og sang. Nå er det slutt på denne allsangen, og deltakerne har blitt tilskuere som ser på et band eller en artist, mens de tar selfies.

«Stemmeskam»

Et følge av at vi synger mindre sammen – og samtidig en årsak til det – er at mange voksne ikke er komfortable med sin egen stemme.

Forskning tyder på at «stemmeskam», misnøye med egen stemme og frykten for å synge av full hals, er utbredt.

For eksempel viser en studie av barnehagelæreres forhold til sang at mange kvier seg for å synge høyt. I barnehagen er sang et viktig middel til å skape trygge relasjoner mellom barn, og mellom barn og voksne. Barna synger som et naturlig uttrykk, mens de voksne synes det er flaut å synge, særlig når det er andre voksne til stede.

«Stemmeskam» er nok noe mange kan kjenne seg igjen i.

Forskerne i studien snakker også om «negativ musikalsk identitet», som betyr at mange opplever at de er umusikalske fordi de ikke er «flinke» til å synge. De knytter musikalitet til det å være flink, til å synge eller spille.

Det har igjen sammenheng med dreiningen fra å synge som en deltakende aktivitet til å synge for å prestere noe.

I det individorienterte samfunnet i dag blir det alt for fort fokus på prestasjoner, på bekostning av fellesskap og deltakelse.

Levende tradisjon og kulturarv som suksessformel

En av suksessfaktorene for fotballens tribunesang, som på mange måter har overtatt og videreført mye av fortidas levende og oppfinnsomme sangkultur, er nettopp bevisstheten om tradisjon.

Dette er en levende tradisjon som har satt seg i de syngende kroppene og svinger med dem. Det som ligger bak, er ikke et politisk eller organisatorisk vedtak fra utsiden om å skape liv på tribunene. Det er en grasrotbevegelse. At supporterne blander gamle slagere fra tidlig i popens historie med nye låter viser at tradisjonen er dynamisk.

Akkurat som sangerne i Chile, som revitaliserer kulturarven fra 70-tallets protestsang.

Slik er det med alle sosiale og politiske bevegelser som bruker sang: Hvis de skal lykkes, må sangen innlemmes på en organisk måte blant deltakerne, ikke bare rent instrumentelt ved at man bestemmer seg for å bruke sang som et middel.

Det må «forankres» i eksisterende kulturelle verdier, om sang skal bli et effektivt våpen.

Den syngende revolusjon i Baltikum bygde på en uvanlig sterk sangtradisjon og en tro på sangens ikkevoldelige kraft, som går tilbake gjennom flere generasjoner. Uten denne kulturarven ville ikke den syngende revolusjon lykkes.

Det samme med borgerrettighetsbevegelsen i USA, og frihetskampen mot apartheid i Sør-Afrika. Og tilsvarende med andre folkebevegelser som har hatt sangen i sentrum.

Sterke og varige kulturelle tradisjoner var avgjørende. For eksempel har mange lagt vekt på at arbeiderbevegelsen var like mye en kulturbevegelse som en politisk bevegelse.

Å satse på sang i skole og barnehage må være noe av det beste vi kan gjøre for å hindre at restene av sangskatten og sangtradisjonen går helt i glemmeboka.

Det kan også være et godt bidrag til landets forsvar. Bevilgningene kan gjerne komme fra Forsvarsdepartementet.

Jeg tuller ikke.

Men hva om tradisjonene en dag dør helt ut, og ingen lenger synger?

For det første tror jeg det aldri vil skje.

For det andre: Hvis det skulle komme til å skje, kan vi når som helst gjenreise sangferdighetene. For sangen finnes i alle. Vi har den i oss, som en genetisk nedfelt evne i det menneskelige arvestoffet.

Ifølge mange forskere kom sangen før språket, og kan være en evne som startet og utvikle seg allerede med Homo erectus for mellom 1,5 og 2 millioner år siden. Det kan ha hatt noe å gjøre med verbal pludrekommunikasjon mellom mor og barn, og det kan ha vært et evolusjonsmessig konkurransefortrinn som bidro til å styrke gruppefellesskap.

Sang, musikk og dans var for våre forfedre og formødre et effektivt middel til å styrke synkronisering og koordinering av bevegelse, samarbeid og samhørighet.

Altså: I det lange løp er det ingen grunn til å være pessimist.

I Martin Luthers kampvise «En ny sang vi løfter fram» som han skrev etter at to kompanjonger hadde blitt brent som kjettere, avslutter han optimistisk med at «sommeren står straks for døren, vinteren er over, de sarte blomstene kommer ut på ny»

Dette er nok en referanse til Høysangen i Det gamle testamente, som Luther kjente godt.

2 kapittel, vers 11 til 12 i Høysangen, går slik:

For se, nå er vinteren slutt regnet er over, det er borte.
Blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er kommet

Høysangen, på hebraisk Shir Harhirim – sangenes sang – kan endatil være bygd på kjærlighetsdikt som opprinnelig ble sunget – i Midtøsten for kanskje tre tusen år siden.

Selv om tradisjoner og kollektiv hukommelse går i oppløsning, ligger sangvåpenet dypt forankret både i kulturhistorien og biologien.

Vi kan når som helst ta det fram fra verktøykassa, enten som ren uttrykksform, eller som redskap til å forstå oss selv, og til å bygge og styrke nye og gamle fellesskap.