Gleden ved å oppdage intimiteten i Griegs salongstykker

For deltagere, vertsfamilie og arrangør er Edvard Grieg internasjonale pianokonkurranse en feiring av kunsten – og pianistene.

Pianisten tar frem lommetørkleet. Tørker seg i pannen. Legger tørkleet tilbake på flygelet. Tar det opp igjen. Tørker seg på hendene. Lar det gli over tangentene, og som i vanvare tilbake igjen på pannen, før han haster seg pliktskyldig gjennom Griegs 23 Short Pieces for Piano, EG 104: No. 18 The Fifth Birthday.

Han er en av flere som vil briljere på Troldhaugen under årets utgave av Edvard Grieg internasjonale pianokonkurranse, men som i sin nervøse iver kom til kort allerede i konkurransens første runde.

Runden gikk over tre dager, med fire fremføringer ganger tre, hver dag. Deretter fulgte andre runde og semifinale før finalen med festkonsert i Grieghallen, sammen med Bergen Filharmoniske Orkester. Alle deltagere fremførte, i hver runde, et stykke signert Grieg, samt et eget valgt repertoar fra de kanoniserte vestlige klassiskkomponistene.

30 pianister var kvalifiserte. 26 av dem møtte opp og fikk opptre i konsertsalen i museet Troldhaugen med utsikt ned til Griegs komponisthytte ved fjorden i Fana. Det er et av tre komponisthjem i området drevet av Kode, som sammen med Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen står bak konkurransen.

Konkurransen ble startet i 2000 av nåværende juryleder Einar Steen-Nøkleberg under navnet Concours Grieg. I 2012 skiftet konkurransen eiere, og ble flyttet til Bergen hvor den ble holdt for 17. gang siste uken i august.

I Griegs lys

Christian Grøvlen er kunstnerisk leder og direktør for komponisthjemmene:

– Mange tenker på Grieg som en enkel komponist. Men det er fordi mange av verkene ikke er så mye spilt. Utfordringene hos Grieg er mer kamuflert. Det er en kort terskel mellom det middelmådige og det strålende, sier Grøvlen, som selv også er anerkjent pianist.

Han legger til at når noen først fremfører Grieg godt, så fungerer dette også til å sette pianistens kunstneriske kvalitet i et bedre lys.

Antall påmeldte i år var rekordhøye 247 lovende tangenttalenter. Ingen norske nådde opp blant de 26 som nådde hovedkonkurransen, hvor det ble spilt om heder, karrieremuligheter og en førstepremie på tredve tusen euro.

Konkurransevinnere

Kontrasten mellom ovennevnte svette deltager og semifinalist Guillaume Siger fra Frankrike – som også ble vinneren av årets beste fremførelse av et Grieg-opus skrevet for solo piano – var påfallende.

Denne prisen må for øvrig ikke forveksles verken med konkurransevinner eller andre utmerkelser. Vinner av selve konkurransen ble japanske Fuko Ishii, mens Aleksandra Swigut, fra Polen, som kom på andreplass, i tillegg fikk både Bergen Filharmoniske Orkesters egen pris og publikumsprisen. Russiske Dina Ivanova mottok prisen for beste fremføring av bestillingsverket «Nottorno», skrevet av Ørjan Marte.

Det var noen fellestrekk mellom disse vinnernes spill. Det handlet selvsagt om både tekniske kvaliteter og evne til formidling. Men også noe om hva det er som faktisk skjer når det konkurreres i klassiske verker. Det var for eksempel et øyeblikk Fuko Ishii fikk meg til å forstå følelsen i et musikkstykke på en måte jeg ikke hadde kjent på tidligere. Mens Swiguts håndbevegelser på sin side var en fryd for øyet.

Guillaume Siger utmerket seg derimot med hvordan han i de innledende rundene gikk til flygelet som om det var selve spillingen som sto på spill. Ikke priser. Ikke berømmelse. Men så hadde han da også en forhistorie som gjorde deltagelsen i seg selv til en seier. Siger fikk utfordringer med hørselen for noen år siden. Han måtte lære seg å spille på nytt.

Griegs verker var, før han hørte om konkurransen, nye for ham, fortalte Siger til Kontekst like etter det ble klart at han var en av de tolv som gikk videre til andre runde i konkurransen. Det å fremføre Griegs pianostykker vegg i vegg med kompostens bolig skulle imidlertid gi ham en slags åpenbaring.

– I Frankrike er Grieg selvfølgelig kjent. Men han spilles lite. Det har vært en glede å oppdage intimiteten i hans salongstykker. De har en friskhet, og et teknisk nivå som er inspirerende å spille. Musikken snakker til – og om – naturen her. Å se sjøen og komponisthjemmet gjør komposisjonene tilgjengelig på en måte som er veldig rørende.

Lytte etter stemning

Siger meldte seg på konkurransen for å finne ut hvor han befinner seg kvalitetsmessig, både for seg selv og sammenliknet med andre. Hørselsskaden førte til at han lenge ikke kunne spille solo. Han måtte lære seg å musisere og lytte til eget spill på en ny måte. Løsningen ble å lytte etter stemninger og formidle følelsen av musikken, vel så mye som den faktiske tonehøyden.

– På piano er ikke det viktigste å spille fort eller hardt. Det handler derimot om å fortelle noe med musikken. Denne hendelsen med hørselen forandret måten jeg spiller på. Kanskje tar jeg feil, men jeg føler jeg har blitt bedre av motgangen. Sånn sett er dette en slags kjærlighetshistorie hvor jeg fant tilbake til det jeg setter mest pris på. Ferdigheter og teknikk er bare verktøy. Det er selve musikken som betyr noe, sier Siger.

– Turneringen er viktig, men det er viktigere å finne glede i spillingen, kjenne på tilstedeværelse og ha det bra. Selvsagt er det stressende med konkurranse. Men jeg forsøker å gjøre det til en god konsert, for publikum og meg selv.

I andre runde fremførte han Edvard Grieg, Improvisations on Two Norwegian Folk Songs, Op. 29 og Maurice Ravels Gaspard de la nuit. Og i semifinalen: Edvard Grieg: Poetic Tone Pictures, Op. 3 From Violin Sonata No. 3 in C minor, Op. 45 Allegretto espressivo alla Romanza og Sergej Rachmaninov Piano Sonata No. 1 in D minor, Op. 28.

Utslått vinner

Sørkoreanske Julian Jaeyoung Kim (33) var ikke like heldig som Siger. Det ble med en hederlig deltagelse i første runde. Han følte seg imidlertid heldig likevel. For selv om han var ute av konkurransen, var han ikke ute av spill. Alle som slås ut i de innledende rundene får tilbud om å holde en konsert på utvalgte scener i Vestland fylke.

Denne muligheten til å – uansett utfall – få holde flere konserter var deler av årsaken til at den nybakte faren tok turen fra Los Angeles til Bergen. Dette i tillegg til at konkurransen har en egen ordning med vertsfamilier hvor pianistene får bo under hele det ti dager lange oppholdet i Bergen.

Dessuten hadde Kim ikke egentlig noe håp om å nå finalen, sa han mens han ventet sammen med vertsfamilien på få vite at han skulle holde de utslåttes konsert i museet Kabuso på Øystese.

Han hadde bare fått øvd to timer om dagen før han dro over Atlanteren. Vanligvis, før pandemi og påfølgende lærergjerning tok tiden hans, øvde han minst ti timer. Hver dag.

Kulturutveksling

Kim bodde hos ekteparet Ivar og Mette Sol Borge. Dette er andre gang paret er vertsfamilie, en kulturutviklingsoppgave de tar på seg med glede. Som de sier, da vi først snakker sammen like før Kim skal i ilden: De har plassen, interessen og flygel i hus.

Det er for øvrig ikke et krav at vertene skal ha instrument hjemme.

– Musikerne får mer ro rundt oppholdet, sier Ivar Borge, som har en lang karriere bak seg som konsulent med kunder i kulturbransjen før han nå virker som investor.

Konkurransen ble de dels kjent med gjennom hans tidligere arbeid. Mette Sol legger til at de også er generelt interessert i musikk, og går jevnlig på Harmonien-konserter.

– Hvordan det er å være vert handler litt om hvem du får tildelt. Kim er vår andremann. Vi tar musikerne imot som om det er våre barn. Vi tilrettelegger alt hjemme slik at de ikke har noen stressfaktorer. Bil er tilgjengelig om de trenger noe. Vi har fellesmåltider. Det er viktig at de skal føle seg så vel som mulig, for da har vi det kjekkest.

– Vi koser oss, sier Mette med moderlig begeistring.

«Musikken er selvsagt det viktigste. Men det er også en veldig viktig menneskelig side».

Mette sol, vert

Ekteparet hadde også planene klare dersom det ikke skulle gå veien med konkurransen. Tur på Fløyen. Restaurantbesøk. Denne gangen ble det til et koreansk sted i Bergen, hvor Kim skulle få lære dem litt matkultur.

– Musikken er selvsagt det viktigste. Men det er også en veldig viktig menneskelig side, noe som er tilbake til arven fra Nina og Edvard Grieg. De var opptatt av menneskene i musikken. For selv om dette er eminente musikere så er de også mennesker. På scenen får du distanse til utøverne, men en som bor hjemme hos deg i ti dager blir du godt kjent med.

– Du føler på en måte at du er litt med på konkurransen selv. Det er jo vår kandidat, sier Mette.

Paret har fortsatt kontakt med kandidaten som bodde hos dem for fire år siden. For dem er han en venn, for årets gjest var han en anerkjent pianist. Så kjent at Kim skal ha uttrykt ærefrykt over å få øve på samme instrument. For en tilleggsbonus ved å være vertskap er selvsagt gjestenes øving.

– Vi får alle disse stykkene fremført i vår egen stue. Det er superstas, sier Ivar.

Verdien av formidling

‘Stas’ og ‘stolt’ er også ord direktøren for det hele, Christian Grøvlen, skal gjenta flere ganger når vi snakker sammen dagen før finalen i Grieghallen.

Og noe han har særlig god grunn til å være stolt av er de daglige pauseinnslagene «Lytterforum», ledet av Kodes nyansatte musikkformidler Maike Aarebrot Flick.

I «Lytterforum» møtes publikum for å snakke om hva de nettopp har hørt. Og publikummet på Troldhaugen betyr både menige lyttere, skolerte klassiskutøvere og andre med fagkunnskap; såkalte musikkeksperter. Flick forteller det har vært et ønske fra hennes side at alle skal kunne delta på samlingene.

– Det er viktig at de som ikke kan så mye fra før både skal kunne lære, og kunne ytre seg. Det skal være rom for meninger som kanskje ikke er den korrekte musikkvitenskapelige forståelsen, sier Flick, som selv har bakgrunn som sanger og arrangør av konserter på uvanlige steder.

Bakgrunnen for at forumet finnes er at arrangørene mener også lytterne har et ansvar i møte med musikken. Målet er å skape engasjement, fordi et engasjert publikum åpner for at alle, også kunstnerne, får en bedre opplevelse. I tillegg kan det skape en (enda mindre) selvhøytidelig samtale om kunsten.

Samtaleforumet mestret faktisk å få så nær som samtlige gjester til å delta. De lærde la til rette for at den som kanskje ikke kunne alle fagtermer fikk dem forklart. Noe som igjen åpnet for flere refleksjoner over så vel hva som er godt spill som hva de enkelte stykkene har av egne iboende kvaliteter.

Føle, ikke høre

Ved et par anledninger fikk vi også oppgaver mellom øktene. Den morsomste oppgaven, særlig tilbake i forumet, var beskjeden om å føle – ikke høre – hva de fire siste kandidatene den dagen spilte. Som den inviterte fagpersonen sa det: Musikk er, når alt kommer til alt, følelser.

Følte så folk det samme for de ulike fremføringene? Ikke nødvendigvis, noe som igjen åpnet for flere samtaler om hvilke bilder eller andre assosiasjoner konsertene fremkalte.

For å holde på konkurranseformatet hadde også forumet egne avstemninger. Deltagerne stemte på dem de trodde ville gå videre til de neste rundene. Samsvaret med jurystemmene var ikke påfallende, verken i den ene eller andre retningen. Slik det også var under finalen i Grieghallen.

Juryen er for øvrig også forbilledlig åpen om egen stemmegivning. Det er ingen diskusjoner dem imellom. Stemmene blir avgitt hver for seg i et tallsystem. Hva det enkelte jurymedlem stemte ligger nå tilgjengelig på konkurransens hjemmesider, noe som ble innført fra 2016 for å fremme åpenhet i konkurransemiljøet.

Nina og Edvards Griegs ånd

Åpenhet er en av kjerneverdiene til konkurransen som ble flyttet til Bergen av daværende leder ved Kodes komponisthjem Ingrid Røynesdal (nå leder i Oslo-Filharmonien) i 2012. Hun inngikk også samarbeidet med sponsor Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen, noe som blant annet bidro til et stort løft for hva som var mulig å arrangere under konkurranseuken og hvilke premier man kan tilby.

– Kvaliteten på deltagerne defineres av forhåndsutvelgelsen som gjøres av en fagjury. Men alt fra strømming, designet, og avviklingen av konkurransen med kvalitet i alle ledd, det kan vi takke stiftelsens sjenerøsitet for, sier Christian Grøvlen.

Det er mye han mener de ikke ville hatt mulighet til uten støtten fra stiftelsen. Slik støtte er for øvrig svært vanlig for internasjonale konkurranser det er naturlig for Grieg-arrangementet å sammenlikne seg med.

– Konkurransen skal ikke være en turnering. Det er selvsagt en konkurranse, men det er vel så mye et sted hvor vi feirer musikk, feirer kunst og kunstnere. Vi er et kollektiv, selv om det er klart at noen kommer lenger i konkurransen enn andre. Målet er likevel at alle kommer hjem med en felles opplevelse av å ha vært med på noe verdifullt, noe de ønsker å ta med seg videre i livet.

– Det er veldig flott å kunne tilby høye pengepremier eller flotte konsertoppdrag. Det er jeg stolt av at vi kan. Men jeg er enda mer stolt av at deltagerne tar med seg noe av Nina og Edvard Griegs arv, og noen nye vennskap, når de drar. Dette er en viktig indikator for hva konkurransen skal være i fremtiden også.