Var det virkelig behov for en komité?
Det er høyst ironisk at et notat som selv i tittelen oppfordrer til bedre maktbalanse, er forfattet av en gruppering hvor maktbalansen fremstår særdeles skjev.
Dette må være en anelse irriterende for Anette Trettebergstuen. I desember var statsråden kry over å kunne nedsette «Den hurtigarbeidende arbeidsgruppen for rimelig betaling for kunstnere» hvis allsidige medlemmer skulle styrke en lenge bebudet kunstnermelding.
• Les også: Full splid i arbeidet med kunstnermeldingen
Å sette sammen en slik arbeidsgruppe etter å ha lagt frem et stramt kulturbudsjett for 2023 viste handlekraft, engasjement for kunstfeltet og en vilje til å raskt få igjennom et dokument som kulturbransjen har lengtet etter; et dokument som (omsider) kan stake ut ny kurs for et uoversiktlig kunstnæringsfelt.
Men etter at arbeidsgruppen falt sammen på tampen av sitt virke, er det naturlig å spørre om det var virkelig var behov for en komité? Kunne ikke Trettebergstuen like greit hanket inn Stein Reegård som individuell konsulent, all den tid det fremstår at det er han, med god hjelp av departementets sekretær og Ruben Steinum – Robin til Reegårds Batman – som har vært det eneveldene tannhjulet i denne prosessen?
Ikke at denne tilnærmingen nødvendigvis har vært fruktløs. Flere gode poenger trekkes frem i Bedre maktbalanse i kunstnerøkonomien, som «gruppens» notat ble hetende. Det er bare så ironisk at et notat som selv i tittelen oppfordrer til bedre maktbalanse, er forfattet av en gruppering hvor maktbalansen fremstår særdeles skjev.
Skatter i støyen?
Komitémedlem Steinum trekker blant annet frem at forslagene som legger til rette for kollektive innsatser for selvstendig næringsdrivende, er noe som departementet kan ha nytte av i arbeidet med kunstnermeldingen.
De kollektive avtalene er ifølge notatet en god kurs å sikte mot for å sikre alle kunstnere rett til rimelig betaling.
I notatet trekkes det blant annet frem hvordan kunstnæringen kan ta inspirasjon fra jordbruks- eller helsemodellen, dog med en viss effektiviseringsprosess:
«For kollektive avtaler er partsforhold det helt grunnleggende. I jordbruket er det kun to relevante organisasjoner; blant kunstens utøvere kanskje 50.»
I tillegg bedyrer notatet, etter inspirasjon fra Irland, at det «bør utvikles overbyggende verdiprinsipp som er tilpasset norske forhold, som utformes av f.eks. Kulturrådet/Kulturdirektoratet i samarbeid med representanter for organisasjonene og de offentlige institusjonene, og være gjeldende for hele kunstfeltet».
Notatet etterspør også mer kompetanse, et tydeligere trepartssamarbeid, mer dialog mellom partene, «mobilisering av seriøsitet blant innkjøpere», og at vederlag bør fastsettes ut fra bransjestandard.
Men alt dette, som nevnt, fremstår nå som ideene til de få, heller enn de mange.
