Han er blant stadig flere lærere som bruker spill i undervisning
– Det kan være like interessant å bruke dataspill til å forankre fag som film, musikk eller bøker.
– Landskapene i spillet genereres i øyeblikket, så man kan aldri dra tilbake, sier Odin.
– Da kunne jeg spørre «hvorfor vil du ikke dra videre?» Det ble en samtale om følelser. Kunne dette overføres til andre steder i livet? Og så tolket vi spillet som et dikt.
Jo da, å pakke opp meningen i et dataspill kan være like givende som å få dypere innsikt i en roman, en film eller et stykke musikk.
Når både kulturredaksjoner og den offentlige samtalen likevel skygger unna er det lett å se spillformidling som en aktivitet man gjør i motbakke. Men, det finnes én institusjon hvor det å behandle dataspill som noe meningsfylt blir stadig mer vanlig:
Skolen.
Hvordan har det blitt sånn, og kan det overføres til samfunnet for øvrig?
– Følelser av skyld og stolthet
Det første er kjapt besvart. I en årrekke har ildsjelene i Spillpedagogene, som Odin er del av, jobbet for å ta spill inn i skolen gjennom alt fra podkaster, artikler og bøker til konferanser og kurs.
– Lærere har alltid brukt kulturelle artefakter som filmer, bøker og musikk til å forankre fag i konkrete erfaringer. Og det kan være like interessant å bruke dataspill. Når du må stå for konsekvensene av valgene dine kan det gi følelser av skyld eller stolthet, som ikke er så lett tilgjengelige gjennom andre kulturuttrykk.
Et mye brukt eksempel er etikkundervisning på videregående med spilldramaet The Walking Dead, hvor elevene spiller sammen og må diskutere etiske dilemmaer i en postapokalyptisk verden ut ifra filosofiske teorier de har lært om. For eksempel ved å diskutere hvorvidt en innbruddstyv skal drepes, all den tid han truer gruppens begrensede ressurser, eller bare bortvises.
– Du setter spillet inn i en ramme og sier «nå skal dere bruke det dere har lært». Det kan gi mer til undervisningen enn å lese opp problemstillingene fra en bok.
En del av jubelen The Walking Dead-opplegget har blitt møtt med kommer av at det viser en tydelig nytteverdi. Når spillenes innhold trekkes frem i den offentlige samtalen er det gjerne som verktøy for å oppnå et mål utenfor seg selv.
Denne instrumentelle holdningen ses både i PR-fremstøt fra bemanningsbyråer («sett gaming-erfaring på CV-en!»), i historiene om barns engelskkunnskaper og i oppslag om at menn har lettere for å snakke om mental helse mens de spiller.
Spillets verdi anses sjelden for å ligge i selve spillet.
Mangler et allment språk
Odin er en av forfatterne bak boken Spillpedagogikk og deler jevnlig undervisningsopplegg via nettsiden Spillpedagogbanken. Han holder en knapp på at det estetiske bør være et poeng i seg selv, slik som da han viste elevene Proteus.
– Det er i følelsene du kan feste interessen, sier han.
Når samtalene rundt spillopplevelser i dag fremstår fattigere enn i Odins eksempel er noe av årsaken mangelen på et allment språk forbi «fint» eller «gøy». Begreper og tolkningsmåter for spill finnes i hopetall, men i motsetning til f.eks. litteratur eller film er de ikke særlig godt kjent.
«Dataspill er som oftest laget for å være én-til-én.»
Odin sammenligner dette med da han utdannet seg som sanger og faglærer i musikk ved Rogaland Musikkonservatorium. Sammen med en medstudent lagde han et formidlingsopplegg for filmmusikk. De ga elever et skjematisk språk for å analysere musikken i filmene de så. Var det originalmusikk eller sitatmusikk? Påvirket musikken opplevelsen av tid og sted? Bygget den forventning?
– Plutselig hadde de ord og begreper for å sette ord på opplevelsene, sier Odin.
– Da så de film på en helt annen måte, fordi de hadde et språk for å beskrive musikkens funksjon i filmen. Det samme må gjelde for dataspill. Hvordan fungerer spillmekanikk? Hvilke valg har du? Hvordan påvirker det grafiske uttrykket deg? Hva har spillutviklerne tenkt?
Utfordringen med spillformidling
For både unge spillere og eldre ikke-spillere begrenser spillforståelsen seg ofte til stortitler som Fortnite eller Fifa. For å øke forståelsen av spill som kunst og kulturuttrykk tror Odin den bredere floraen må vises frem aktivt.
Spillenes natur, hvor man er utøver og publikum på samme tid, er imidlertid en utfordring i møte med et bredere publikum. I spillenes verden finnes ikke noen etablert formidlingsform à la bokbadets høytlesende forfatter eller konsertens tydelige avsender-mottager-forhold.
– De fleste kunstformer oppleves slik de er ment å oppleves, sier Odin.
– En sang gitt ut på Spotify spilles på fest, et teater har et publikum i salen. Men dataspill er som oftest laget for å være én-til-én.
Når bare én kan spille reduseres kraften i uttrykket, den unike deltagende delen av spillmediet hvor mening skapes. Å bare se på kan fort bli kjedelig. Meningsbortfallet merkes også i filmer og tv-serier basert på dataspill. Selv om det ser og høres likt ut er selve kjernen i opplevelsen revet ut, og det som står igjen er i høyden middelmådig.
(fortsetter under)
Når HBO-serien The Last of Us nå er en snakkis er det mye fordi spillet det baserer seg på allerede hadde et prestisjedrama i seg – scener og dialoger er ofte løftet rett ut av spillet. Men der de dramatiske vendepunktene er ivaretatt eller bygget ut, skildres actionsekvensene som utgjør mye av spillet bare unntaksvis. Repetert skyting og sniking som gir mening for en aktiv spiller, vil for en tilskuer kjapt bli monotont.
Hos spillformidlere møtes dette med ulike grader av kreativitet. Et åpenbart eksempel er spillstrømmene på Twitch, hvor et sosialt chatrom skapes rundt fire-fem timer spilling og småprat i fri dressur. I fysisk format finnes alt fra trauste diskusjonspaneler og foredrag via «prøv selv»-dager på biblioteker, museumsutstillinger og Det Andre Teatrets sci-fi-impro basert på det hektiske strategispillet FTL.
Sammen med Jørund Høie Skaug i Kulturtanken er Odins bidrag konseptet spillkino, altså dataspill spilt live på storskjerm (helst kinolerret) med kraftig lyd og, som Odin sier, «bass som napper deg i buksebenet».
– Målet er å overvelde publikum med estetiske grep som gjør at de blir tatt på senga og får en opplevelse de ikke trodde spill kunne gi.
I motsetning til en Twitch-strøm er det målrettet og regissert, med korte og nøye utvalgte strekk fra ulike spill som kommenteres underveis.
Odin fryktet at publikum skulle kjede seg, men så langt har det ikke slått inn.
– Det er noe med å være til stede i det rommet som en gruppe som skaper den endringen. Det er litt relasjonspsykologi, at man retter en felles oppmerksomhet mot et objekt. Og å vite at den som styrer er deltager i salen, at det ikke er et videoopptak.
Spillkinoen blir en fremføring av spillene. Odin føler han leder tilskuernes opplevelse på samme måte som når han jobber som musiker.
– Når jeg synger i en kirke eller et lokale er min jobb er å være bevisst på at lyden klinger på måten jeg ønsker, at jeg har en idé om hva jeg ønsker publikum skal sitte igjen med.
Treffer mange via skolen
Selv om formidleren stort sett spiller, kan salen komme med forslag eller få kontrollen på rundgang. Som da en ung spiller prøvde et kapittel av What Remains of Edith Finch, hvor man styrer en ung mann som sløyer fisk parallelt med å styre dagdrømmene hans – med temmelig makabert utfall.
Hele salen var fjetret, og spillerens ubehag smittet ifølge Odin over på resten.
– Alle skjønte hva som var i ferd med å skje, og den som spilte syntes det ble nifsere og nifsere. Etterpå kunne vi snakke om hva som skjedde.
Kan dette overføres til det bredere samfunnet og den offentlige samtalen? Der skolen er en arena hvor publikum i mindre grad får velge selv tror Odin det er vanskeligere å nå dagens voksne, med mindre han treffer dem gjennom barna deres via et foreldremøte.
– Sitter du der som elev kan jeg overraske deg, sier han.
– Men en 40-åring som bare leser Rogalands Avis og hører på P1? Da er det der jeg må være om personen skal få et positivt forhold til dataspill. Og det tror jeg ikke nødvendigvis er så enkelt. Det er det som er så magisk med skole. Gud, så mange vi treffer.
