Han er jazzmusikernes musiker: – Jeg lover å oppføre meg pent resten av karrieren

Trommeslager og perkusjonist Helge Norbakken vant Musikernes pris – en pris som trolig vil henge høyt blant utøvere i jazzsjangeren fremover – i den første utdelingen av Jazzprisen tidligere denne måneden.

Det passer seg kanskje da, apropos utøvere, å låne et spørsmål fra idrettsjournalistikken:

– Hva føler du nå?

– Jeg burde nok ha drevet mer intervalltrening!

– Fra spøk til alvor; dette er stor stas. Det er rett og slett litt surrealistisk at nettopp mitt arbeide vant frem. For oss kompfolk handler det ofte om å være tro mot hva komponisten har tenkt. Vi skal samtidig gi plass til de andre og være med på å skape en musikalsk balanse i gruppa. Vi driver jo et gruppearbeid. Jeg er en egentlig en trommesettkar som har vært en tur hos skraphandleren for å utvide klangrepertoaret. Jeg skulle gjerne ha vært med å stemme frem gode kolleger. Det hadde følt MER rettferdig.

– Andre vinnere vi har snakket med ble svært overrasket da de fikk vite at de hadde vunnet. Hvordan var det for deg?

– Jeg ble tatt på senga. Det skjedde under et intervju med Norsk Jazzforum for deres hjemmesider. De snakket om at de hadde leid fotograf. «Det var da voldsomt», tenkte jeg. Så går intervjueren ut for å hente fotograf og jeg blir sittende igjen. Plutselig går døra opp og der kommer Tine Skolmen fra NRK med blomster og kamerateam. Jeg ante ikke engang at det var etablert nye jazzpriser. Hva takketalen min inneholdt, vet jeg ikke om jeg vil vite.

– Hvem er du som musiker? Og hva vil du bli husket for?

– Det siste må du nesten spørre kolleger og familien min om. Men som musiker tar jeg ofte frem mantraet fra min lærer i samspill på musikkonservatoriet i Trondheim, John Pål Inderberg. Alle instrumenter er en del av et større hele og alle instrumenter er både like viktige og lite viktige. Trommer skal ikke bare holde takten, bassen skal ikke bare spille grunntoner. Musikken skal bølge.

– Jeg føler når det trengs et utbrudd i musikken, et troll ut av eske som gir karakter. Det kan være et fortissimo, en ny underdeling som skaper dramatikk, før jeg igjen går tilbake til eventyrskogen. Jon Balke, som jeg har jobbet mye med, er opptatt av tydelig meldinger i musikk og et «bølgende demokrati». Først masse aktivitet som deretter tørkes opp og gir musikken mer rom. Disse bølgene følger ikke nødvendigvis en vers/refreng struktur, men kan skifte fra et halvminutt til det neste.

– Er du perkusjonist eller trommeslager med trommesett?

– Tja. Begge deler. Trolig mest et trommesettkar med en annerledes palett av lyder. Jeg tenker på settet nesten som et slags orkester i seg selv. Noen ganger spiller jeg i hele frekvensområdet før jeg skifter til å behandle det omtrent som et éntone-instrument. Da utforsker jeg ett frekvensområde før jeg går tilbake til hele settet. Jeg bytter mellom stikker, klubber, og hender for å endre karakter på anslaget.

– Hva gjør du nå?

– Jeg skal en tur til Bodø for å jobbe med et nytt prosjekt med Daniel Herskedal og dansetruppen Ærlig Talt Produksjoner. Det skal foregår på det såkalte Fordypningsrommet på Fleinvær utenfor Bodø. Ellers er jeg i talende stund i Göteborg hvor jeg har 25 prosent stilling som foreleser ved musikkonservatoriet. Jeg har og en 25 prosent stilling med Musikkhøgskolen i Oslo.

– Hva består prisen av?

– Faktisk så vet jeg ikke helt det. Så langt har jeg fått blomster, en statue og heder og ære. Men jeg må si at det er spesielt og svært rørende å få en slik pris. Det er et kjempekompliment. Det er så mange svært flinke folk der ute så jeg skal love å oppføre meg pent resten av karrieren. Eller kanskje bli skikkelig overlegen …