Har du bra folk i livet ditt også når du har jobbtørke?

Planlegging. Gjennomføring. Stressmestring. På sånne ting er jeg ganske god, og det er nok medvirkende at jeg liker å ha mye å gjøre. Når det går slag i slag med interessante oppdrag synes jeg frilanslivet er moro.

Men der aksepten min for en tett kalender er høy, takler jeg dårligere åpne perioder. Det skal ikke lange perioden til uten oppdrag før jeg begynner å tvile: «Nei, da var det vel over. Jeg får klippe håret og bli lønnsmottaker jeg også.»

For mye og for lite å gjøre representerer to ytterkanter i hverdagen for frilansere og selvstendig næringsdrivende. I en bransje kjennetegnet av både prestasjonspress og et stort misforhold mellom tilbud og etterspørsel, er scenekunstnere nødt til å håndtere begge deler.

På den ene siden skal vi få ting gjort når arbeidspresset er høyt. Samtidig skal vi skjøtte egne, grunnleggende behov som søvn og hvile, sunt kosthold, fysisk aktivitet, dagslys og håndtering av indre uro. Tidligere har jeg skrevet om nettopp stressmestring for scenekunstnere.

På den annen side må vi hanskes med perioder hvor det skjer lite, ja kanskje rett og slett oppdragstørke, og kunne bruke slike perioder konstruktivt. Det å ikke å ha oppdrag kan faktisk også være veldig stressende.

Om ikke det var nok, settes fleksibiliteten vår også på prøve i form av raske skift mellom travle og åpne perioder. «Career is just a bunch of jobs coming in random order», påpekte en kollega. To uker med stappfull kalender, dobbelt/trippelt-bookinger og tidspress etterfølges ikke sjelden av to uker uten konkrete jobbavtaler.

Arbeidsledighetens psykologi

Vi er ulikt utrustet for å takle oppdragstørke. Jeg har mange kollegaer som synes det er uproblematisk. For dem er åpne perioder gjerne assosiert med verdifull tid og muligheten til øving, komponering, fordyping – eller å gjøre noe helt annet. De har «is i magen» og stoler på at ting er slik de skal være.

For andre kan ufrivillig arbeidsledighet – som oppdragstørke egentlig er – gi opphav til misnøye og frustrasjon, i alle fall når det vedvarer.

Én årsak til dette kan være inntektstap og økonomiske bekymringer. En annen kan være mangel på ytre struktur, all den tid jobboppdrag organiserer dagen for oss. Uten avtaler og ytre forpliktelser blir vi selv nødt til å lage og opprettholde rutiner og drive ting fremover. Man kan lett havne i en modus der man «halv-jobber», inkludert hyppig scrolling på nettaviser – man tar verken fri eller gjør noe som er virkelig nyttig.

Jobbtørke kan også gå på bekostning av selvfølelsen. For scenekunstnere er det ofte et uklart skille mellom yrkesidentitet og personlig identitet; karrieren betyr mye for mange av oss. Mye grubletid er fort gjort i åpne perioder. Der og da opplever noen det kanskje som om man mislykkes i noe man er sterkt personlig investert i. Eldre utøvere kan typisk engste seg for at de er i ferd med å bli utdaterte – at det ikke er bruk for dem lengre. Slike følelser og tanker opprettholdes eller forverres av en forvrengt realitet på sosiale medier, der det fortoner seg som om «alle» (unntatt en selv) har spennende oppdrag på gang.

Relasjoner og tilhørighet som psykisk buffer

Sist, men ikke minst, kan åpne perioder føre til ensomhet.

Sistnevnte er et stort samfunnsproblem. Nesten halvparten av befolkningen i Norge kjenner seg ensomme i større eller mindre grad. Motvekten til ensomhet er jevnlig sosial omgang, gode relasjoner og tilhørighet. Årets verdensdag for psykisk helse tematiserte hvordan våre relasjoner er en essensiell kilde til et meningsfullt liv, samtidig som det beskytter mot langvarig stress og angst.

Med andre ord trenger de fleste av oss stabil tilhørighet til noe(n) som er der, uansett. Her ligger det en potensiell fallgruve for frilansere.

Jobben er en viktig kilde til fellesskap og sosial omgang, ikke minst for utøvere i vår bransje. Mange av oss føler sterk tilhørighet til «musiker/skuespiller/danser-familien». Samtidig kan denne tilhørigheten til en viss grad være betinget av prestasjon, aktivitetsnivå og interne hierarkier.

Dersom frilansere bygger sitt sosiale liv utelukkende rundt jobben – kollegaene er mitt sosiale nettverk – kan man stille seg i en sårbar situasjon. Ved jobbtørke står vi i fare for å ikke bare miste én, men to essensielle kilder til mening og psykisk helse: arbeid og sosial kontakt/fellesskap. Det å ikke bli spurt om å være med på neste bandprosjekt eller produksjon blir dobbelt kjipt. 

Jeg mener derfor man gjør lurt i å også ha tilhørighet til noen andre fellesskap i livet – relasjoner som er uavhengig av ens profesjonelle virke. Ja, rett og slett bygge tilværelsen på flere søyler enn «bare» å være scenekunstner. Familie, venner, foreninger eller organisasjoner man er med i, kan tjene denne nytten.

For egen del har i alle fall ikke-musiker-kompisene mine vært veldig viktige. Flere av dem har vært der siden oppveksten. I samvær med dem hopper jeg ut av musikerbobla for en stund. Å snakke om og fokusere på helt andre ting enn jobb er befriende.

Det er mange generelle råd knyttet til det å håndtere jobbtørke: akseptere følelsene sine, øve seg på å skape god egenstruktur og rytme, og å ha prosjekter og arbeidsoppgaver gående som er uavhengig av uke-til-uke-oppdrag. I noen tilfeller er det også hensiktsmessig å vurdere en karrieremessig dreining.

Om jeg kan få oppfordre til en siste ting: Drikk kaffe med noen bra folk eller gamle venner som gir blaffen i karrieren din.