Harald øver i en gammel bøddelbolig. Kan det hende at han iblant mister hodet?

– Du må gjerne bruke bøddelbolig som en vinkling, men da blir du den niende i rekka som gjør det, sier Harald Lassen.

Jeg gjør det raskt: Huset var i sin tid bolig for en av hovedstadens bødler. Her bodde han med sin familie og utførte jobben i nærheten. Ikke så lystig, kanskje. Men det er lenge siden.

– Jeg synes det er viktigere at selv om lokalet ligger midt i byen, så er det trær og fuglesang her. Det har til og med hendt at fuglekvitter har blitt med på opptak som er gjort her inne, sier Lassen.

Og det er helt korrekt. Han åpner et vindu og fuglesangen er nesten overdøvende.

– Nå er det enormt trøkk på dem selv om svarttrosten og bokfinken har vært her en stund allerede. Og vi er midt i byen.

I et litt krampaktig forsøk på å holde et okkulte temaet levende, spør Kontekst om det spøker i boligen.

– Nei, det gjør ikke det.

– Men det var litt creepy her med en gang, siden huset er så gammelt, men nå er det helt trygt, nesten som hjemme. Jeg har nå vært her i ti år omtrent. Det er nesten litt Maihaugen her.

Og det stemmer. Det er lavt under taket. Veggene har originalbekledning. I annen etasje må man gå bøyd og plankene knirker. Her oppe bodde det sikkert en familie en gang selv om man egentlig bare kan sitte her oppe.

Etterarbeid i en lav etasje

Innerst inne i annen etasje står en kontorpult med en datamaskin, en stormembran-mikrofon og en fin gammel Ibanez kassegitar som Lassen en gang har fått av faren sin.

– Her gjør jeg en del etterarbeid når jeg har spilt inn en plate. Resten av rommet ligger det papirer og en del av restopplagene av utgivelsene til de som leier lokalet med meg. Jeg deler det med en trommis, en pianist, en fiolinist og en bassist. Vi har det som trengs her.

Vi går tilbake til første etasje og ned trappa, som mest minner om en stor utgave av slike trapper man finner i gamle hønsehus.

– Pass hodet!

For sent. Au.

Vel nede i første etasjen blir vi møtt av en gedigen, gammel grue. I den står det instrumentbager og kofferter.

– Grua fungerer sikkert, men vi får ikke lov av Oslo kommune som eier bygget, til å brenne noe her. Det forstår jeg godt. Dette huset er såpass verneverdig at det er alle typer alarmer og brannslukningssystemer. Vi får ikke engang lov til å henge opp plakater.

Øverommet er en gammel stue

I neste rom er det en liten sittegruppe med planter og gamle møbler. Videre innover i det som en gang har vært finstua, er det et flygel, et fint trehvitt Hayman trommesett fra 70-tallet samt en rekke instrumenter, høyttalere og sanganlegg.

– Jeg liker å komme i umiddelbar kontakt med instrumentet. Det skal låte med gang. Hvis jeg må plugge til og starte opp et apparat, mister jeg følelsen. Derfor er det viktig at det er et flygel eller en gitar som man kan plukke opp og bare spille. Første idéskaping er alltid akustisk.

Lassen har øvd en teknikk hvor han spiller piano og saksofon samtidig.

– Jeg er jo opprinnelig pianist. Med denne teknikken spiller jeg saksofon i venstre hånd og piano høyre. Siden jeg bare har én hånd på saksofonen, har jeg tilgang på færre toner. Det skaper en ramme. Det gir bedre melodier. Nei, det er feil ord. Enklere melodier. Rammer er viktig. Man må sette noen begrensninger. Jeg tror det er sunt.

Lassen viser oss teknikken og enkle, unisone toner fra flyglet og saksofonen sprer seg i rommet.

– Ofte er saksofonen det siste jeg kommer til når jeg komponerer. Det er på en måte litt sårt at saksofonen ikke alltid spiller hovedrollen i min musikk.

Fleksible løsninger og rom med preg

Siden Lassen leier rommet med en håndfull personer, er det relativt fleksibelt når man øver.

– Jeg kan være utrolig ineffektiv, sier han og ler.

– Men jeg kan ikke skylde på stemningen i lokalet. Det er kun jeg som må ta ansvar.

– Du snakker om at du spiller flere instrumenter og opptrer i flere sjangre. Du er jazzsaksofonist, innerst inne?

– Ja da, men jeg sitter ikke og planker vanlig-jazz soloer, selv om jeg er glad i å høre på det. Jeg vil vel si at jeg er mer improviserende musiker eller kunstner. Mange musikere har problemer med å sette seg selv i en sjanger, men jeg har ikke det altså. Selv om jeg føler at det å være jazz/impromusiker mer er en metode enn en sjanger.

Etter å ha blitt vist rundt i dette lille og rare, men utrolig spennende lokalet, så snakker vi om moderne øvingsrom og deres fortrinn.

– Jeg øver ofte i andre lokaler som er nye. De er gjerne litt preg- og sjelløse. Men jeg har ikke tenkt å ta arkitektopprøret fullt ut her. Det viktigste er å fylle rommene med innhold.

Lassen tenker seg litt om og ser rundt i lokalet.

– Det er et enormt press på øvingslokaler i denne byen. Dette bygget er helt unikt og jeg er heldig. Jeg er jo en bygdegutt fra Greipstad ikke langt fra Kristiansand og Søgne. Det landlige preget liker jeg. Jeg elsker trær og det er vakkert at de kan overleve meg, at de kanskje var her da min mormor vokste opp borti gata her. Det sier noe om hvor små vi er i møte med naturen. Men vi er jo i byen. Derfor er nærheten til trær viktig.