Håret ditt vil etter all sannsynlighet ikke ende opp i Operaen

Hva, er ikke dette en artikkelserie om øverom? Det er vel ingen som øver inne på maskør- og parykkavdelingen på Den Norske Opera og Ballett?

Sant nok.

Men de som jobber her, har øvd masse og kan faget sitt til fingerspissene.

Maskør- og parykkavdelingen på Operaen er nesten som å stikke hodet inn i en 2023-utgave av en gammel, tysk skrekkfilm av F. W Murnau eller Fritz Lang.

Pyntede hoder med uutgrunnelige blikk ser på deg overalt. Fantasidyrehoder henger som trofeer på veggen. Man kan nesten føle at de følger deg med blikket når du ikke ser på.

– Vår jobb er å lage karakterer, og i denne sammenhengen betyr maske rett og slett sminke til scenebruk. Akkurat nå holder vi på med balletten Tornerose og til ballett å være er det mange karakterer og mye jobb. Det er fullt kjør for alle, sier leder for maskeavdelingen, Per Ragnar Karlsen.

Tyll, mangfold og stort lager

Det er imidlertid ikke Karlsen, men Therese Roald, maskør og parykkmaker samt opplæringsansvarlig for lærlingene, som får ansvaret for å vise Kontekst rundt.

– Her er det et kulturelt mangfold, men det er jo typisk for denne bransjen. Vi trenger folk som er spesialister på smale områder, forteller hun.

– Her jobber det folk fra Tyskland, Sveits, Nederland, Polen og Estland. Foruten Norge, da.

Menneske- og dyrehoder titter fortsatt ned på oss hele veien.

– Vi tar vare på veldig mye. Vi har cirka 3000 parykker på lager. Et flertall av de er laget av menneskehår og er derfor dyre og arbeidskrevende å lage, så vi gjenbruker så mye vi kan.

Da vi kommer til maskørene, er det fortsatt stille før stormen. Et stort antall parykker blir justert og stelt før kveldens forestilling.

I en krok sitter Tom Aarø, parykkmaker og nestleder på avdelingen, og jobber med en ny parykk. Han syr inn hår på en base som kalles montur. Denne skal med på La Traviata, hans neste produksjon.

– Du sitter og knytter inn ett og ett hår. Det må da ta fryktelig lang tid? Og det må da være slitsomt?

– Jo da, men ikke alle parykkene trenger å være like detaljerte hele veien. Da kan man ha ett og ett hår foran, der det synes mest også bruker man flere i slengen lenger bak på hodet. Jeg er heldig for jeg har nesten aldri stive skuldre eller stiv nakke, så jeg kan holde på med dette ganske lenge.

– Er det menneskehår dere bruker?

– Ja, hovedsakelig menneskehår, men også kunstig hår. Syntetisk hår er en god del billigere enn ekte hår og kan være mer fleksible på størrelse og farger så noen ganger er det mer hensiktsmessig å bruke, forteller Roald.

– Kan man donere hår til dere?

– Vi tar sjelden imot hår. Det eneste som er verdt noe, er langt hår. Selv om du har en lang, tykk flette, betyr ikke det at alle hårene i fletten er like lange. Derfor må det sorteres. Det er mye jobb og ofte er det du sitter igjen med av lite verdi. Du så at Maud Angelica hadde donert håret sitt til Apollo Hårsenter [spesialister på hårtap og hodebunnsproblemer]?

– Nei, det har jeg ikke sett. Men hvor får dere håret fra?

– Vi får det meste av håret fra Østen, og noe fra Europa.

God ventilasjon og britiske kongelige

Det er ikke bare parykker som gjenbrukes. Roald viser meg en rekke kompaktlagerhyller med dreibare hjul, av samme type du ser på gamle arkiver. Hun åpner en av dem og slipper meg inn. Lukten av støv, mastix [hudlim for å feste for eksempel løsbarter] og varmt tøy treffer nesen.

– I denne hyllen har vi masse forskjellige barter og skjegg, der borte er det øyenbryn.

Hele langveggen er nesten ett eneste langt vindu med solskjerming. Lett å se ut, men ikke like lett å se inn. Men langs hele veggen står det hoder, pyntet med sminke, hår, skjegg og smykker. Dette for at publikum skal kunne se hva som blir skapt der inne. Om du har gått forbi, på vei mot Bjørvika, har du sikker sett det.

Plutselig setter dronning Elizabeth I blikket i meg. Jeg skvetter litt til.

– Hvem er adelsmannen ved siden av henne?

– Det vet jeg ikke, kanskje Henrik den 8? Men han er veldig fin!

Roald viser meg en arbeidsplass hvor det jobbes med stell av parykker.

– Det er kjempefint å jobbe her. Lyset er tilrettelagt og vi har punktavsug på hver plass. Det er veldig bra, for det blir en del hårspray. Noen her har og allergier som vi må ta hensyn til. Men noen ganger sliter vi litt med ventilasjonen, særlig når det er mange her inne i forbindelse med avvikling av en forestilling.

Avstøpning av hoder er ikke for den sarte

Jeg blir tatt med inn i noe som ser ut som et kjøkken. Kjøkkenmaskinen står klar, men her lages ikke vaffelrøre eller brøddeig.

– I den lager vi vår egen fire-komponents skumgummi. Den bruker vi igjen til alt mulig!

Midt i rommet står en stol. Tannlegestol? Nei, ingen stropper til armer og ben.

– Her sitter folk når vi tar ansikt- og hodeavstøpninger. Det kan ta opptil tyve minutter. Det er ikke for folk med klaustrofobi. I slike tilfelle er det viktig å forberede folk. De må vite at de når som helst kan avbryte. Vi som er med, må snakke med dem hele tiden og fortelle hvor mye tid det er igjen. Og som regel går det helt fint. Andre har den motsatte opplevelsen. De føler de får tyve minutter avkobling, nesten som en ansiktsmaske.

Jeg sier farvel og skriver meg ut hos den blide vekteren og får konstatert at da jeg var på besøk, fungerte ventilasjon og skjerming, for sommerens varme slår imot meg når jeg går ut på den hvite marmoren. Solbrillene ligger igjen på kontoret.