«Hei, Abid! Hva med en trommiskompensasjon?»

Vi trenger ikke si det mer: koronaen har truffet kunstnerne hardt. Musikere opplever avlysninger og utsettelser hele tiden, samtidig som tapre forsøk på å skape interesse og liv via strømmekonserter, nesten uten unntak er ren blåkors. Men samtidig har det dukket opp et nytt klasseskille. Et skille som alltid har vært der, men som krisen har tydeliggjort. Når man skalerer ned en konsert for å tilpasse den til 50 besøkende og mindre spillesteder, betyr det samtidig at bandet og den tekniske staben blir mindre. Og hvem er det som oftest faller ut? I bandet er det trommisen! Og det sier seg selv. Når du skalerer ned, så tar du ikke med tverrfløyta og trommisen og kaster ut keys og gitar. Selv bassisten står over oss trommiser på rangstigen. Det er ikke bare økonomiske hensyn som gjør at trommesettet må stå hjemme: Skal du strømme fra stua, er det både plassmessig og teknisk mer gunstig å hoppe over trommesettet. Selvsagt kan trommisen være med og spille litt perkusjon, men da sparer man jo ikke noe penger.

Hvorfor påpeker jeg dette? Man kan jo faktisk ikke gjøre noe med det faktum at en pianist er mer nyttig for sangeren enn en som for det meste markerer to og fire på mer eller mindre kreative måter. Men noen må si det usagte, påpeke det ubehagelige: Trommis! Du er et luksusgode! Du er bandtilværelsens Louis Vuitton-veske. Dyr, kul å ha, men ryker ut når det blir trangt. Når myndighetene sier at: her skal det reduseres slik at ingen får covid-19, da blir vi, trommeslagerne, et plasskrevende, dyrt og bråkete monster som sendes rett på kennel. Eller avlivning. Aldri har vitsen om hvem som er musikernes beste venn vært mer aktuell. Hvis du lurer på svaret, så er det: trommeslageren.

Nå skal ikke jeg klage. Jeg har spilt flere strømmekonserter, til og med vanlige konserter, vært i studio og spilt inn et par grammofonplater (ja, jeg vet det ikke heter det lenger), men se deg rundt. Det er mange der ut som jobber med redusert gasstrykk, som spiller med små, små ensembler, UTEN trommer. Det fortvilende er at det er så lite man kan gjøre med det. Kan man forvente at de som har spilt en strømmekonsert og mottatt totalt 1365 kroner fra filantropiske givere, skal dele dette med en som ikke var der, i ren sympati?

Abid, på vegne av alle tilsidesatte: Har du en egen trommiskompensasjon?

Even Finsrud er journalist i Musikkultur og frilanstrommis