– Himmelen åpner seg når hun synger

Selvlært komponist 

Sørbø måtte altså til Romania for å finne noen som ville satse for fullt. Nærmere bestemt musikkfestivalen Classix i Romanias tredje største by, Iași. 

– Jeg visste om dem fordi jeg kjenner noen som har medvirket der tidligere. Festivalsjefen, Dragoș Cantea, underviser ved Norges musikkhøgskole og er veldig opptatt av rumensk-norsk samarbeid, sier Sørbø, og fortsetter:  

 – Festivalen ville finansiere en konsertant oppsetning, og de sa «lever om et halvt år». Det var veldig befriende. Jeg skrev så blekket sprutet, eller, på datamaskinen, da, i ti timer om dagen.  

Sørbø har egentlig en mastergrad i «helt feil fag», ifølge henne selv.  

Som komponist er hun selvlært: Hun har gått musikklinje og hatt undervisning med «noen mentorer her og der». Hun har også skrevet populærmusikk, blant annet til eget band, Pysj. Forrige store komposisjonsprosjekt var musikk til NRK-dokumentaren Hans pluss Liv. Bearbeidede versjoner er senere spilt av blant annet KORK og den velrenommerte norske fiolinisten Catharina Chen.  

– Det er learning by doing, sier Sørbø, som før prøvene i Romania fremdeles bare hadde hørt mye av musikken som midilyder.  

– Flere mentorer sa at det var store problemer og at det var ting som ikke kom til å fungere, men det gjorde det! 

Sørbø er sammen med dirigent og fiolinist Hans Petter Mæhle, og som hun også har rådført seg med underveis, og som hun sier har vært en «enorm støtte».  

Utenfor tid og rom 

Det var også Mæhle som dirigerte i Romania. I tillegg hadde de med seg den norske sopranen Susanna Wolff, som er Sørbøs søster, i hovedrollen. Hun heter «Elise» både i operaen og i opphavsromanen. 

– Det er en kjempestor rolle – over en time med musikk. Jeg synes det var en maktdemonstrasjon. Jeg er helt inhabil, selvsagt, men jeg lurer virkelig på hvorfor hun ikke er mer kjent, sier Sørbø.  

Resten av utøverne var rumenske, og de sang på norsk (!). Sørbø er imponert over hvor bra det gikk med språket, og hvor gode de medvirkende var generelt. Hun trekker spesielt fram 13 år gamle Sofia Elena Neacșu i rollen som «Lille Elise», en rollefigur Sørbø har videreutviklet. 

– Jeg har skrevet en kjempestor barnerolle. Elises barndom spiller en stor rolle i romanen, og den følger med inn i nåtiden, fordi Elise på noen måter ikke vil bli voksen. I operaversjonen er «Lille Elise» også en skjebneforkynner utenfor tid og rom og barnet i den voksne Elise. Neacșu avslutter hele operaen, og himmelen åpner seg når hun synger.  

Stående applaus og gode kritikker 

– Urpremieren på «Heroin chic» var altså 25. februar. Hvordan var mottakelsen?  

– Det gikk veldig bra. Det var cirka 500 mennesker i salen og det ble stående applaus. Det føles veldig bra. Jeg prøver ikke å skrive sånn at alle liker det, men jeg blir jo veldig glad når folk gjør det.  

Hun fikk også to positive anmeldelser, en i Radio Romania, en aktør som ifølge Sørbø sammenlignbart med NRKs Østlandssendingen, og en i det feministisk orienterte kulturmagasinet Dag og Natt («Zile și Nopți»). 

– Både festivalen generelt og forestillingen har et veldig ungt publikum – 25–30 år. Det synes jeg er veldig fint. Det er kanskje litt annerledes enn i Norge, selv om noen samtidsmusikkfestivaler, som Ultima og den nyetablerte Interpuls, har klart å treffe en yngre målgruppe.  

Lys kropp og mørkt sinn 

Heroin chic er en dyster historie om en ung og lovende klassisk sanger fra et «møblert hjem» på Uranienborg, og som, mot alle sosiokulturelle odds ender som heroinist. 

 – Hvordan er forholdet mellom opera og bok?  

– Jeg har fått stor frihet – det er virkelig en adapsjon. Jeg har lagt til mye, men Maria (Kjos Fonn) har også videreutviklet stoffet sitt. 

For librettisten er nemlig forfatteren selv, i samarbeid med Sørbø.  

– Maria har levert noen utrolig sterke og lyriske partier med libretto. Hun var også med på flere seanser og la ord på tonene, og vi sendte ting fram og tilbake mellom oss. Noen steder har jeg gjort om melodien for at den skal passe til setningene.  

– Hva var det ved dette mørke stoffet du interesserte deg for? 

– Jeg har tatt tak i de religiøse undertonene og gitt dem større plass. Og dødsdriften. Den var vi enige om at måtte fram. Noen sekvenser er utenfor tid og rom, der alle karakterene er sett fra Elises perspektiv, forvridd, som i en rusfantasi, sier Sørbø.  

I romanen er det referanser til Santa Lucia, og kontrasten mellom en lys kropp og et mørkt sinn, som Elise opplever at hun har. 

– Jeg leste mer om de groteske fortellingene om Lucia. Hun nekter blant annet å gifte seg. Hun river ut øynene og gir dem til em frier på et fat. Jeg ser paralleller her til Elise, for hun finner ikke seg selv; jeg tror hun leter etter seg selv i andres blikk og i ulike selviscenesettelser. Hun orker ikke forholde seg at hun er et menneske av kjøtt og blod, og det handler blant annet om morens syn på henne som bare lys og lett. I en scene sier Elise: «Se, mamma, øynene mine på et fat».  

– Jeg lurer på hvordan det skal løses scenisk!» 

Sponset av Ringnes?  

For det er selvsagt en scenisk fullskalaversjon av Heroin chic som er målet – i Norge.  

Hvordan er veien videre – er det utsikter til at det kan bli en norsk premiere? På nettsiden din står det Parkteatret i 2025? 

– Jeg er i dialog med dem, men ingenting er bestemt ennå. Jeg håper på en fullscenisk versjon, men jeg har foreløpig ikke fått finansiering, sier Sørbø, og fortsetter:  

– Jeg leker med tanken på å hente inn kommersielle aktører – Elise drikker energidrikk i en scene, kanskje jeg kan få finansiering av Ringes for produktplassering! 

– Vi skal også sende lyd- og videoopptak fra forestillingen til operasjef Randi Stene, så jeg håper på en ny vurdering derfra.