– Vi har profesjonalisert oss i takt med vårt eget felt

Medlemsmassen i NKA er mangfoldig. Fordelingen er på rundt halvparten frivillige aktører og stiftelser, mens den andre halvparten næringsliv. Sistnevnte inkluderer enkeltpersonforetak og AS. Ved inngangen til 2022 hadde NKA 466 medlemsorganisasjoner bestående av festivaler, spillesteder, kulturhus, rockeklubber, bluesklubber og studentsamfunn.

Vokser med terrenget

I 2021 ble det satt ny medlemsrekord. Den samlede medlemsveksten siden 2018 har vært på 28 prosent. Veksten fortsetter å øke inn i 2022. Dagen før Kontekst møter Østerdal ble for eksempel Nasjonalbiblioteket medlem.

Inntil landsmøtet i april var det et krav om at medlemmer måtte arrangere konserter. Dette medlemskriteriet er nå endret.

– Vi tilpasser kartet til terrenget. Det handlet det også om forrige gang vi byttet navn. Vi så at det strenge sjangerskillet ble et hinder for å utvikle organisasjonen videre. Som er det samme som skjer nå.

Østerdal er imidlertid tydelig på at det ikke ligger noen voldsom ekspansstrategi eller «stormannsgalskap» bak ønsket om vekst.

– Det er en naturlig avgrensning mot Norsk teater- og orkesterforening (NTO). De har vi et avklart forhold til. Men det kan være andre aktører som det er aktuelle å få inn.

– Målet er å være en solid aktør innenfor det arrangørfaglige. Vi er selvsagt en interesseorganisasjon som jobber for medlemmenes rammebetingelser. Men kompetanseprogrammet er minst like viktig.

Kompetanse i utfordringer

NKA har laget en arrangørwiki. Det vil si et digitalt oppslagsverk for medlemmer om alt du trenger å vite for å lage et arrangement. I tillegg holder de en rekke kompetansehevende kurs og nettverkssamlinger for kunnskapsdeling. NKA samarbeider også tett med de regionale kompetansesentrene for musikk om kursing.

– Kompetansearbeidet vårt vil fortsette å være ekstremt viktig. Dette er kjernen av hva NKA er – og har vært, sier Østerdal.

– Arrangørhverdagen har blitt mer kompleks. Selv for de små frivillige aktørene gjelder en rekke krav innen blant annet HMS, og tillatelser overfor publikum. Feltet er også preget av en søknadsbonanza.

Utfordringene står i kø for arrangørene fremover. Østerdal nevner pandemien (som ikke er over), krigen i Ukraina og klimakrisen som faktorer som samlet og hver for seg gjør arrangørhverdagen mer krevende.

– Jeg har fått den tvilsomme æren å ha døpt dette til krisenes tiår. For selv om disse store geopolitiske hendelsene kan føles fjerne for en liten lokal arrangør i Norge, så får dette konsekvenser. Det handler blant annet om politiske prioriteringer og budsjetter, men også priser på varer og tjenester og publikums betalingsvilje.

– Det er et dystert bilde. Og i tillegg kommer kompetanseunderskuddet etter pandemien. Det handler både om hos arrangørene selv, teknikerne, servering og sjåførene som frakter både artister og varer. Det er store strømninger som påvirker helt ned på mikronivå.

Fragmentert bransje

NKA er medlem i en rekke andre organisasjoner på kulturfeltet: Norsk Musikkråd, Frivillighet Norge og Kulturalliansen, samt Musikkindustriens Næringsråd.

– Vi er også en av organisasjonene som har stilt oss bak ønsket om en egen NOU, altså offentlig utredning, for musikkfeltet spesielt. Det er en stor sektor, samtidig som virkemidlene er veldig fragmenterte. Vi mener det er på høy tid å se på vilkårene for å drive musikkvirksomhet i Norge. Når det kommer til offentlig pengebruk på musikk, er fordelingen mellom det frie feltet og institusjonene er 80–20 i favør institusjonene.

«Det går for mye penger til parallelle organisasjoner som gjør mye av det samme.»

–Vi mener selvfølgelig at det må bli en økning i støtten til det frie feltet. Men det må også gjøres en skikkelig gjennomgang av hvilke virkemidler som fungerer best. Vi vet at det trolig ikke blir mer penger i kulturbudsjettene fremover. Da er vi nødt til å jobbe smartere, og stå sammen.

Østerdal påpeker tørt at organisasjonsgraden på musikkfeltet er høy. Hun legger ikke skjul på at deres egen navneendring også er en organisasjonsendring der formålet er å rigge NKA for fremtiden. Ikke helt ulikt hva Creo, Balansekunst og Kulturrom allerede har gjort. Slik sett er de del av en bevegelse i feltet.

–Det går for mye penger til parallelle organisasjoner som gjør mye av det samme, eller overlapper hverandre. Det ser man blant annet på hvordan enkelte aktører er tilknyttet veldig mange organisasjoner. Noe for så vidt vi også er.

–Men vi kan ikke skape endring for andre enn oss selv, noe vi nå har gjort gjennom å åpne opp for andre aktører, og tilrettelegge for hele bredden av arrangører.

Profesjonaliseringen av musikkfeltet

–Dere begynte for 40 år siden, som Norsk Rockforbund. Kan historien til NKA også sies å være historien om profesjonaliseringen av norsk musikkliv?

–Ja, på mange måter er vi det. Det er en vekselvirkning, en slags push-pull. Vi har profesjonalisert oss i takt med vårt eget felt. Noen ganger har medlemmene våre ligget i front og vært pådrivere. Noen ganger har det vært oss som organisasjon som har lagt press på medlemmene.

Kortversjonen om Norsk Rockforbund inkluderer usikkerhet om nøyaktig oppstartstidspunkt. Det kan ha vært på Blitz. Det kan ha vært på Røros. Forbundet representerte subkulturen rock. Østerdal nevner gjetord om kombinasjoner av faglige diskusjoner og en annen festkultur, særlig de første årene.

–Det har vært en modning under feltet. Den gamle gjengen synes nok det har blitt streit og kjedelig nå, at det er lite rock igjen. Men det er en nødvendighet for å bli tatt seriøst i organisasjonslivet i 2022. Det er andre krav til ryddighet nå, i alle ledd.

–Har dere mistet noe underveis?

–Det er noe som kan oppstå i de løsere strukturene som man kan gå glipp av når det blir veldig ryddig. Men det finnes så mange ildsjeler som lever for å samle folk rundt gode opplevelser at jeg ikke er redd for at vi skal miste kreativitet eller engasjement. Vi skal derimot ruste oss godt for å håndtere et stadig mer utfordrende landskap rundt arrangørene.

For få organiserte på høyt nivå

Et av de store spørsmålene fremover er hvordan organiseringen skal være for best å ivareta hele medlemsmassen. Det diskuteres om NKA skal gå tilbake til å ha faglige underavdelinger for ulike medlemsgrupper eller kulturuttrykk.

Dette er imidlertid ikke opp til Østerdal å avgjøre alene. NKA er en demokratisk styrt medlemsorganisasjon.

–Utviklingen og veksten er et uttrykk for den profesjonaliseringen som har skjedd. Samtidig underbygger det at vi langt fra er i mål. En av de store svakhetene ved feltet er at organisasjonsgraden er høy, men at altfor få er medlemmer på hovedorganisasjonsnivå, som Creo og arbeidsgiverorganisasjonene.

Taper politisk innflytelse

Dette siste har, ifølge Østerdal, vist seg å være veldig krevende under pandemien.

–Alle andre departement enn Kulturdepartementet har en sterk tradisjon for å bruke trepartssamarbeidet for å ta de store diskusjonene. Det skyldes at kulturfeltet er fragmentert. Ingen av hovedorganisasjonene har medlemsmasse nok til å si at man representerer hele feltet.

–Creo har vokst veldig mye. Det er flott. Så på arbeidstagersiden ser det mye bedre ut. Men på arbeidsgiversiden er det fortsatt en vei å gå. NKA er medlem av Virke, og vi skulle gjerne ha sett at flere av våre medlemmer også var tilknyttet Virke, slik at vi som bransje veide tyngre. Institusjonene er tilknyttet Spekter, kulturhusene er i KS og det er noen i NHO.

Denne manglende organiseringen mener hun er en svakhet for hele feltet. Og den gjør at feltet taper både politisk innflytelse og muligheter til å diskutere viktige emner på overordnet politisk nivå.

Samtidig understreker hun at samarbeidet mellom Virke, Creo og NKA har vært–og er–tett og fruktbart. De har delt på oppgavene i møte med både presse og offentlige myndigheter.

En betydelig påkjenning

Østerdals bakgrunn fra rollen som kultursjef i Buskerud og Akershus gjorde at hun kjente bredden i kunst- og kulturfeltet da det smalt. Hun tror bakgrunnen bidro til at hun kunne snakke med legitimitet om helheten, og dermed flere enn egne medlemmer. Og det selv om NKAs medlemsmasse i seg var betydelig nok.

–De to siste årene har vært en enorm påkjenning. Det skal jeg ikke legge skjul på. Ingen i verden var forberedt på hvor ekstremt dette skulle bli.

–Vi er en liten organisasjon på fem ansatte. I 2020 hadde vi 700 presseoppslag. I fjor var det rundt 500. Vi var jo ikke egentlig rigget til å ta den belastningen. Men selv om vi jobbet oss halv i hjel, kunne jeg legge meg hver kveld med vissheten om at jeg hadde jobb. Det hadde ikke alle medlemmene våre. Ydmykheten for det gjorde det lettere å finne motivasjon for å gjøre alt som var mulig for at de skulle overleve krisa.

–Hvordan opplevde du samarbeidet med departementet?

–Det har vært en brokete vei, kan du si. Jeg vil berømme både politikerne og embetsverket for hvordan de har jobbet. Og uavhengig om det var Solberg-regjeringen, eller nåværende regjering så skal man ikke kimse av intensjonene. De har vært gode.

«De kreative næringene er et felt preget av politisk underskudd.»

–Men departementets kjennskap til kulturfeltet har primært vært de offentlig finansierte aktørene. Nå kom vi i en situasjon hvor det var de som departementet ikke kjente, som trengte dem mest. Det er nok mye av forklaringen på at det ble litt luggete, for så vidt gjennom hele løpet. De har fått fortjent kjeft. Men noe har vært ufortjent, fordi folk har vært desperate.

Trenger tall

–Kunne kulturfeltet, og dere, vært bedre i forkant på å vise dere frem som næring?

–Ja. Feltet må selv ta noe av støyten. Vi har ikke vært flinke nok til å snakke om næring, eller hvor viktig kunst og kultur er for samfunnet. Vi har ikke hatt ordene for det. Vi har ikke hatt tall for hva vi representerer av sysselsetting og pengestrømmer, noe som gjorde det lett å stenge oss ned.

–Det er også tosidig. De kreative næringene er et felt preget av politisk underskudd. Det er manglende ambisjoner og forståelse i Næringsdepartementet. Det ordinære virkemiddelapparatet for innovasjon og næringsutvikling er altfor dårlig rigget for å tilrettelegge for kreative næringer.

–Hva kunne NKA gjort annerledes tidligere?

–Det er definitivt mer vi kunne gjort. Vi kan alltid bli bedre. Men vi har jobbet med å få på plass statistikk, for eksempel på hvor mange festivaler og konserter det faktisk er og hvor stor konsertomsetningen er. Vi har dessverre aldri fått på plass gode nok tall.

–Det handler jo også om en manglende interesse ute i feltet på å svare. Til dette skulle vi hatt flere ressurser, tallknusere og statistikere, som kunne ha gått mer systematisk til verks. For det er det som trengs for at vi kan få en ordentlig oversikt over hva vi faktisk representerer.

Alle samarbeider mer

Om det går som Østerdal håper, vil en av de positive ettervirkningene av pandemien være at nettopp statistikk og annet tallmateriale nå kan komme på bordet. Fordi flere skjønner at det kreves.

–En annen gevinst er at vi aldri har vært bedre samsnakket enn nå. Selv om det er mange organisasjoner så har man møtt hverandre og lyttet til hverandre på en annen måte enn før. Dette skjer ikke bare i Norge, men internasjonalt. Alle samarbeider på nye, bedre og mer forpliktende måter.

–Spørsmålet er hvordan vi klarer å opprettholde samarbeidet, og bygge det videre. For det er ingen som løser feltets utfordringer alene.