Marianne Beate Kielland mener at det spilles inn mye musikk i Norge som er poengløst.

– Hvis man ikke har noe kunstnerisk viktig å melde, eller har en ny, svært god tolkning å gi et verk som tidligere er spilt inn hundre ganger, da bør man tenke nøye gjennom om utgivelsen er nødvendig. Det er uinteressant å bruke støtteordninger til slike klassiske plater én gang til, sier hun.

Konsertsangeren har tidligere sittet i fagutvalget som fordeler støtte til innspilling og publisering fra Kulturrådet og har selv sunget inn godt over 40 CDer. I høst er hun aktuell med Whispering Mozart og albumet The new song. Til sistnevnte har hun bestilt nye verk av Helge Iberg, Henrik Hellstenius og Håvard Lund, samt valgt sanger av Edvard Hagerup Bull, som aldri er sunget inn før. Når hun gjør slikt repertoar hender det hun får bemerkninger som «er det vits å spille inn musikk av ukjente komponister som ingen gidder å høre på?»

– Det er dumt hvis utgivelsene blir oppfattet så smale at norske utøvere ikke får vist seg frem. Likevel synes jeg slike innspillinger er det som er viktigst og mest meningsfullt å gjøre. Håpet er at innspillingene kan inspirere andre musikere til å fremføre verkene i fremtiden, sier hun.

Musikk som det er et særskilt behov for

Et enkelt søk i databaser viser at Mozarts Requiem er innspilt 587 ganger. Vivaldis Årstidene finnes i minst 400 innspilte versjoner. Bør norske musikere gi sine versjoner av de kjente klassiske verkene? Eller lever vi godt med smalere utgivelser fra Norge?

– Smale ting er nødvendig, ellers er det ingen som tar tak i det norske repertoaret. Flere burde lete frem repertoar som ikke tidligere er spilt inn. Det er mer interessant enn å konkurrere med allerede gode og etablerte innspillinger. Det er heller ingen støtteordninger som er skreddersydd for standardrepertoar, og da innebærer det stor risiko, med mindre artisten virkelig hevder seg i verdenstoppen, sier Kielland.

I tiden fremover skal hun prioritere norsk uinnspilt musikk av blant andre Arne Dørumsgaard og Olav Kielland.

– På Nasjonalbiblioteket finnes det bunker med noter! Men det er klart, for å finne slikt repertoar kreves det tankearbeid, initiativ og penger fra støtteordninger, medgir hun.

Støtteordning for fonograminnspillinger i Kulturrådet støtter innspilling og utgivelse av musikk som det er et særskilt behov for å støtte, eller som av musikkhistoriske grunner bør bli dokumentert og gjort tilgjengelig. I 2015 ble det fordelt nærmere 1,5 millioner kroner til 21 innspillinger av norsk komposisjonsmusikk. Lawo Classics, som også er Kiellands norske plateselskap, henter blant annet støtte fra denne ordningen. Daglig leder Vegard Landaas sier at det ikke er mulig å starte et eneste plateprosjekt uten økonomisk trygghet, men at han aldri velger repertoar etter hva som mest sannsynlig kan få støtte.

– Vi lar oss ikke diktere ut fra hva vi tror kan få støtte. Vi lager CD-er vi har tro på. Selvfølgelig passer en del av vår produksjon inn i hva støtteordningene dekker. Men det skulle bare mangle, med et så bredt repertoar som vi har, sier Landaas.

23 millioner kroner i publiseringsstøtte

Store summer fra støtteordninger og legater går til innspillinger. De største er Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere og Kulturrådets innspillings- og publiseringsstøtte (se grafer side 18 og 19). Publiseringsstøtten fordeler den største summen: 23 millioner kroner. Pengene tilfaller plateselskapene, som får 90 000 kroner til en utgivelse, om produktet vurderes til å holde høy nok kvalitet. I fjor fikk 46 av 86 utgitte album i sjangeren klassisk/samtidsmusikk støtte fra publiseringsutvalget, til sammen 4,1 millioner kroner. Hva slags klassisk musikk får vi for pengene som spyttes inn i dette?

– Det er et veldig stort spenn i repertoar. Om jeg skal nevne ett kjennetegn på det klassiske repertoaret som spilles inn, må det være kvalitet. Flere norske selskaper har ekstremt høyt nivå på innspillingene, både lydteknisk og musikalsk, sier Kåre Vestrheim.

Han leder innspillings- og publiseringsutvalget i Kulturrådet og understreker at det ikke føres oversikt som spesifiserer repertoaret til hver utgivelse som støttes.

Tidvis har han og resten av utvalget svært mye musikk å lytte gjennom. I fjor behandlet utvalget over 600 søknader om støtte til norske innspillinger. 252 fikk tildelt støtte, av dem 46 album i sjangeren klassisk/samtidsmusikk. Til sammenligning fikk 116 album innen populærmusikk, 48 album innen jazz/improvisasjonsmusikk og 24 album innen folkemusikk støtte.

– Jeg vil ikke si at det er for mange klassiske utgivelser, men om en ser på totalvolumet av hva som kommer ut, så er det veldig mye. Vi gir årlig ut nesten dobbelt så mange album som svenskene, sier Vestrheim.

Kvalitet, viktighet og nyskapning

Publiseringsutvalget støtter cirka 40 prosent av alle søknadene som kommer til dem. Av de klassiske albumene som søker støtte, er det 53 prosent som får.

– Det er ikke alltid like lett å velge hvordan pengene skal fordeles når spennet av utgivelser er så stort. Når vi må sammenligne utgivelser fra et punkeband med noe fra et symfoniorkester, kan det by på utfordringer! Kvalitet finnes innenfor så utrolig mange parametere og måles forskjellig fra sjanger til sjanger. Vi prøver å være bevisste også det, og leter etter kvalitet i alle sjangre. Det skal ikke være noe elitistisk over publiseringsutvalget, sier Vestrheim.

– Hvilke retningslinjer har dere for å vurdere søknadene i klassisk sjanger?

– Vi forsøker å fordele penger til utgivelsene etter kvalitet, viktighet og nyskaping. Alt i alt vil jeg si vi får mye bra musikk for pengene som spyttes inn i dette, sier Vestrheim.

Erling Andersen, daglig leder i Fono, er opptatt av at kvalitet premieres i alle sjangre, når publiseringsstøtte og tilskudd fra Fond for lyd og bilde skal deles ut.

– Kanskje er det ikke sjangre som har pekt seg ut med å få mye støtte, men mye er gått til klassiske selskap. Både selskapet Lawo og andre som gir ut klassisk musikk får rundelig med støtte. Så det skjer i alle fall ingen nedprioritering av klassisk musikk. Det vitner heller om at det spilles inn mye klassisk musikk i Norge og at mye av det er bra, sier Andersen.

Skråstilling til tradisjonen

I Jar kirke er Det norske kammerorkester i gang med innspilling i regi av Lawo Classics, og ved spakene sitter Vegard Landaas, nå som produsent, og tekniker Thomas Wolden. De er svært begeistret for programmet som denne uka skal dokumenteres på plate: Le Bourgeois Gentilhomme av Jean-Baptiste Lully og Der Bürger als Edelmann av Richard Strauss.

– Klassisk musikk av denne sorten er for lite dokumentert av norske utøvere, fordi slike innspillinger er vanskeligere å finansiere. Jeg er veldig glad for å få jobbe med dette repertoaret, simpelthen fordi det er fantastisk musikk med fremragende utøvere, sier Landaas.

Kunstnerisk leder i Det norske kammerorkesteret, Terje Tønnesen, forteller at verkene ikke tidligere er gitt ut på samme CD.

– Det er spennende for orkesteret å gjøre dette, fordi vi får vist frem spennet vårt. Vi kan både spille fransk barokk og høyromantisk repertoar, sier Tønnesen.

– Hva synes du skal spilles inn av klassisk musikk i Norge?

– Hvis det skal være noen vits å spille inn klassisk kjernerepertoar, så må det i alle fall være en grunn. Det viktigste er at det er noe spesielt i så høy kvalitet at det finnes et behov for det.

– Hvordan leter du etter repertoar som trenger en bedre innspilling?

– Det er ikke min agenda. Det jeg leter etter er at det skal gi en mening og en annen type merverdi enn bare «sportsprestasjonen» eller enda mer avansert lyd. Camerata Nordica har for eksempel spilt inn alle Beethovens strykekvartetter i en concerto grosso-form. Det innebærer en skråstilling til tradisjonen, som er drivkraften for innspillingene jeg gjør, sier Tønnesen.

– Uhørt musikk vil verden ha

I Norge er det Lawo Classics som gir ut flest klassiske plater i året. I gjennomsnitt er selskapet på markedet med et nytt album annenhver uke, og katalogen teller over hundre utgivelser, alle med norske utøvere. En tredjedel av katalogen er norsk samtidsmusikk og norsk musikk som tidligere ikke er dokumentert.

– Noen mener vi gir ut for mye. Men for å bli regnet med som et mellomstort selskap i Europa, og for at distributørene skal få materiale å selge, må man jevnlig komme med plater. Dessuten er verden sulten på musikk den ikke har hørt før. I form av presseomtale merker vi at disse type CD-ene blir lagt merke til. Uhørt musikk vil verden ha, sier Landaas.

Han skulle likevel ønske at det i Norge var større anledning til å spille inn mer av det klassiske kjernerepertoaret, helst fra den romantiske perioden.

– Hvis norske utøvere skal få vist seg ute i verden og bli sammenlignet med de beste internasjonale stjernene, så er det enklest å gjøre det gjennom prominent, kjent repertoar. Med ukjent repertoar har kritikerne ingen referanser å måle dem mot, sier Landaas.

– Artist viktigere enn repertoar

– Kan vi havne der at det blir mange smale utgivelser fra Norge, som få lytter til?

– Hva er smalt? Det er ikke alltid så lett å vite hva som slår an. Den utgivelsen vår som har solgt aller best i utlandet er The Steinmeyer Organ in Nidaros Cathedral med Magne H. Draagen. Det overrasket meg, for orgelplater er ikke det som i utgangspunktet selger best, sier Landaas.

Han forteller at han grubler mye og diskuterer alternative program med artistene før de bestemmer repertoar til nye innspillinger. Ofte faller valget på ting som ikke er spilt inn før, og ofte kobles et ukjent, tidligere uinnspilt verk med et populært kjent verk på samme album.

– Hvis det er første gang vi prøver en ny artist, er det som regel også tryggest å velge et repertoar som er lite spilt inn. Da får vi prøvd hvordan artisten fungerer i markedet, sier han.

– Hva vurderer du som viktigst for en innspilling, repertoaret eller artisten?

– Artisten. Og det er mye vanskeligere å velge artist enn repertoar, for det er mye mer følsomt. Musikere har en tendens til å bli sure når vi sier nei. Da er det jo fint at det finnes flere selskap og aktører i markedet, sier Landaas.

Skal alt spilles inn?

Plateselskapet Simax Classics, som er del av musikkforlaget Grappa, utgir ti til tolv klassiske album i året. Daglig leder Erik Gard Amundsen medgir at det er vanskelig å velge hva som skal spilles inn og at det må være kvaliteter i verket som bringes frem av den rette utøveren.

– Alle komponister, enten de liker det eller ikke, er avhengig av utøveren som realiserer verket, sier Amundsen.

– Spilles det inn for mye?

– Det kommer i alle fall ut mer enn det er marked for. Jeg er ikke så fan av holdningen «bare det er ukjent musikk, så kan vi spille det inn». Det finnes veldig mye som ikke er spilt inn, men skal alt spilles inn? I serien Nordic Edition har vi nå ca 25 utgivelser av førstegangsinnspilt klassisk musikk fra Norden. Det holder foreløpig. Vi vil at utgivelsene våre skal ha en relevans for konsertrepertoaret, utøveren og ikke minst for tilhøreren, sier han.

– Er det noen klare kjennetegn på det som gis ut av klassiske plater?

– Det har kanskje blitt mer oppmerksomhet om artistene framfor repertoaret. Selv jobber jeg mye med å finne riktig artist til repertoar. Jeg ser etter en lengre forpliktelse fra artistens side. For å få maks ut av en innspilling, må man fortsette med repertoaret i flere år etterpå. Det krever hengivenhet, som igjen gjør tolkningen enda mer interessant. Einar Steen-Nøkleberg for eksempel, har spilt inn Halfdan Kjerulfs komplette pianomusikk og har vært ambassadør for musikken, både før og etter utgivelsen, ved å ta musikken til konsertscenene. Slikt er jeg svak for. Det er på scenen at musikken lever, og repertoaret må spilles for at det skal forsvare sin plass på en utgivelse, sier Amundsen.

– Savner du flere innspillinger av det klassiske kjernerepertoaret?

– Jeg savner ikke flere dårlige innspillinger. Altfor mange vil vise seg og sitt nivå, uten kanskje å ha noe å melde, sier han.

To av Haydns cellokonsert

Simax Classics har nettopp gitt ut Haydns cellokonsert i C-dur med Clemens Hagen og 1B1, til tross for at de allerede har verket i egen katalog. Utgivelsen fra 1992 er med Truls Mørk og Det norske kammerorkester og omtales av Amundsen som en av de beste på markedet.

– Når jeg likevel er villig til å spille inn og gi ut dette på nytt, så er det på grunn av måten Hagen og 1B1 musiserer på. De spiller med øyne og ører åpne. De tar sjanser i musiseringen. Begge innspillingene holder et herlig høyt nivå, men den nye representerer i tillegg en utvikling som vi gjerne vil ha mer av, sier Amundsen.

Han legger likevel ikke skjul på at det krever svært mye å spille inn kjernerepertoar som det allerede finnes mange gode innspillinger av.

– Hvis vi skal gjøre det, må det være noe som kan hevde seg. Utøverne må virkelig kunne vise individualitet og grep om musikken og gjøre dette hørbart i fraser, klang og rytmikk, vise oss noe nytt i det vi kjenner så godt. Dessverre skuffes jeg ofte når jeg hører på nye utgivelser. Mye høres til forveksling likt ut, sier Amundsen.

Skriftlige kilder: Kulturrådets årsmelding 2015, Årsrappport fra FFUK, og informasjon fra Musikkseksjonen i Kulturrådet.