Hva jeg lærte da jeg slo ring rundt Oslo Nye

Fredag kl. 08:50

Jeg gjør et forsøk på å slå ring rundt feil teater. Føttene mine har ført meg mot Centralteatret, Oslo Nyes spartanske lillesøster. Der er det ikke stort å spore. Jeg rister på hodet («og du skal liksom være kulturjournalist») og haster videre. Ned et par kvartaler og jeg runder hjørnet mot riktig institusjon. Her skjer det saker. Er det et folkehav? Det er i hvert fall veldig mange mennesker på hver side av gata. Med kampvilje i blikket, unge og gamle, er disse klare for å holde rundt sitt elskede teater. Fysisk holde, altså. Med alle disse folka kommer vi faktisk rundt hele kvartalet?

Men hjelper det, egentlig?

Facebook-arrangementet meldte om «stille demonstrasjon». Er det egentlig mulig når man samler x antall frustrerte kulturfolk? Selvsagt ikke. Skal man redde et helt teater en fredagsmorgen, kan man verken være stille, ei heller smelte inn i den øvrige befolkningen rent visuelt.

Rundt hjørnet høres en ropert:

«Redd Oslo Nye»!

Enkelte oppmøtte kaster seg med på slagordet. Andre lurer på hvordan dette opplegget skal organiseres.

– Skal de stenge av hele gata, mon tro?

– Jeg lurer på om det har nådd ut til publikum, dette her?

Det siste er et godt spørsmål. For hva slags slagkraft har det egentlig at kulturlivet møter opp til demonstrasjon en tidlig fredag? Det vites ikke foreløpig.

Mellom folkemassene småløper det nå skuespillere, Kontekst antar at de er ansatte ved teateret, ikledd voldsomme narr-kostymer i fløyel og sterke farger. Publikum møter dem med rungende applaus. Det begynner faktisk å bli ganske rørende, dette her. Hva applaus kan gjøre med folk.

Jeg tar tak i nærmeste personer og spør hvorfor de er her. Svaret er jo åpenbart, det er nesten dumt å spørre.

– Det er så viktig å støtte kulturinstitusjonene i byen. Det vi ser nå er en helt uakseptabel budsjettering og prioritering fra byrådet, sier en som selv jobber i kultursektoren.

– Går dette igjennom, er det et eksempel på politikk vi ikke vil ha, legger personen ved siden av til.

«Uten kulturen dør Norge»

Samtalen vår blir avbrutt av noe som skjer litt lengre der fremme. En nå litt for svak ropert sier noe Kontekst overhodet ikke får med seg. Det gjør ikke folk i nær omkrets heller, men alle ler og nikker anerkjennende likevel.

Tar man en titt rundt seg, er det kjente kulturfjes overalt. Linn Skåber svinser ivrig rundt og dokumenterer oppslutningen på sosiale medier, og der borte står Johannes Joner, Oslo Nyes egen legende, med plakat på brystet og dirigerer trafikken. Og Liv Ullmann!

Plutselig skjer et rykk i folkemassen, og vi skjønner at det er nå ringen skal sluttes. Folk får noen instrukser fremme ved roperten, fortsatt ikke hørbart for oss bak.

– Følg etter meg, roper en fyr med gul vest.

Vi skal altså holde hender rundt hele kvartalet, forstår vi nå. På vei rundt hotell Bondeheimen mot teaterets personalinngang, huker jeg tak i et par andre med kamplyst i blikket.

– Men selvfølgelig er vi her. Vi vil at Norge skal være et kulturland! Det er pinlig om ikke Norge har råd til dette.

– Det er jo bare snakk om penger og kapital. Uten kulturen dør Norge.

Vi har nå spredd oss rundt kvartalet, og det ser faktisk ut til at vi er for mange for én sirkel. Blir det to lag, mon tro?

Det ropes og jubles. Folk holder hender. Stemningen er hjertelig god, tross anledningen for oppmøtet. Enkelte i rekken benytter muligheten til å oppdateres på gamle kjente.

– Jo takk, det går veldig bra med meg altså! Enn du?

«Kom igjen nå, sure tryner!»

Skuespilleren i fløyelskostyme kommer løpende forbi oss med ropert og hytter med neven, og minner publikum på hvorfor vi er her.

– Kom igjen nå, sure tryner! Dette går faen ikke!

Hun møtes med jubel og heiarop. Jeg spør sidefolkene mine om det jeg egentlig står og lurer på.

– Tror dere at dette hjelper, sånn egentlig?

– Hvis ikke dette funker, må vi finne på noe annet. Vi må bare håpe.

– Det er jo fulle saler her, så det er ikke det det står på. Jeg jobbet her tidligere, og det er en helt fantastisk arbeidsplass.

Så, gradvis rundt kvartalet, begynner folk å klappe. Rake i ryggen står vi og klapper i takt. Teaterfolk kjenner verdien av god applaus. Samtidig roper vi «redd Oslo Nye» i kor.

Hvor lenge står vi sånn?

Jeg vet ikke, men jeg tar meg selv i å få en klump i halsen. Hva som kan oppstå når en mengde mennesker slår hendene sammen i takt.

Etter omtrent et kvarter stilner lyden, folk hilser adjø og vandrer håpefullt videre til morgenprøver og kaffemøter i Oslosola. Men hjalp det?

P.S. Da denne artikkelen ble publisert, hadde Oslo Nye levert en kriseplan til Oslo kommune, som eier teateret. Ifølge Aftenposten legger kommunen frem to alternativer som begge medfører at teateret vil «opphøre å eksistere som bærende institusjonsteater». Alternativene er:

• Beholde Trikkestallen på Torshov og legge ned de to scenene i sentrum. Det vil medføre en nedbemanning av 78 årsverk og kreve ca. 38 millioner i årlig tilskudd.

• Beholde scenen i Rosenkrantz’ gate, men legge ned Trikkestallen og Centralteatret. Det vil medføre en nedbemanning på 52 årsverk og behov for ca. 45 millioner i årlig tilskudd.

• Avisa Oslo skrev tirsdag denne uken at aktiviteten i Teaterkjeller´n settes på pause i høst.