Hvem eksisterer musikklinjene i videregående skole for?

Det er forsket svært lite på musikklinjene i videregående skole i Norge. Likevel er det min klare oppfatning, etter mange års erfaring som lærer og sensor i elgitar og samspill ved flere musikklinjer, at det er noen sjangere og uttrykk som har langt større plass enn andre.

Imidlertid er en av læreplanens sentrale verdier i faget musikk at elevene får erfaringer med «et mangfold av musikalske uttrykk og uttrykksformer». Hvor mangfoldig er et mangfold?

Fra metalhead til jazzfanatiker

I mitt forskningsprosjekt ved Norges musikkhøgskole intervjuer jeg elgitarister og bassister ved ulike musikklinjer i videregående skole om deres opplevelser rundt det å lære musikk på tvers av formelle og uformelle kontekster. En av informantene sa i intervju: «Vi har en inside joke om at alle som er metalheads når de starter, kommer ut som jazzfanatikere», de begrunnet dette videre med at sjangeren jazz ble mye brukt på grunn av musikklinjas store fokus på teknikk og teori.

Lignende opplevelser har også blitt uttrykt av flere andre informanter på ulike skoler. Det er på ingen måte noe galt i å være jazzfanatiker, jeg definerer meg mer enn gjerne som det selv, men det kan være et uttrykk for at noen musikkuttrykk ser ut til å ha fått ekstra stor plass ved landets musikklinjer. Da melder spørsmålet seg om hva dette går på bekostning av? Når noe får mye fokus, er det nødvendigvis også noe som får mindre.

Hva vet vi?

Selv om vi mangler forskningsbasert kunnskap om innholdet på musikklinjene i videregående skole, vet vi en del om hvilke populærmusikksjangere som dominerer de akademiske musikkinstitusjonene i Norge gjennom forskningsprosjektet «Musikalsk gentrifisering og sosiokulturelle forskjeller». De involverte forskerne gikk gjennom og kategoriserte sjangrene i alle akademiske avhandlinger i Norge om populærmusikk.

Ett av deres funn er at jazz står i en særstilling ved å være den populærmusikksjangeren det forskes mest på. Det forteller noe om hva institusjonene, og de som befinner seg der som studenter og forskere, er spesielt opptatt av. Det er imidlertid et åpent spørsmål om det er jazzens karakter som egner seg spesielt godt for akademia, eller om det er sjangeren som har utviklet seg og tilpasset seg livet innenfor akademia.

En selvbekreftende spiral

Lærerne ved musikklinjene har ofte sin utdanning fra nettopp disse utdanningsinstitusjonene og tar derfor også med seg denne kompetansen inn i sin undervisning ved musikklinjene. Der underviser de elever som er neste generasjon søkere til høyere utdanning. Holdningene om hvilken type musikk som etterspørres i høyere utdanning, går på denne måten i en selvbekreftende spiral som ikke nødvendigvis stemmer overens med kompetansene som etterspørres i samfunnet ellers. Kanskje kan høyere musikkutdanning på denne måten ha elementer ved seg som minner om ekkokamre.

Jeg mener på ingen måte at vi skal slutte å undervise jazz, men jeg mener vi må etterstrebe å utvide musikkuttrykkspalletten ved musikklinjene ved kontinuerlig å stille oss spørsmål om hva som er det best egnede lærestoffet for hver enkelt elev.

Institusjoner påvirker musikken på godt og vondt

Det har nylig vært debattert i Morgenbladet om hvorvidt de akademiske kunstinstitusjonene gjennom sine kunstneriske doktorgradsprogram skaper selvrefererende kunstuttrykk fjernt fra den virkelige verden. Jeg ønsker ikke her å ta stilling i den debatten, men heller stille et lignende spørsmål om musikklinjene i videregående skole.

Kan det være slik at musikken det undervises i ved musikklinjene, eksisterer i sin egen verden der musikkuttrykkene det er enklest for lærerne å undervise og vurdere, får et hegemoni over andre musikkuttrykk som har større plass i den virkelige verden?

Hvilke former for musikk har liten plass?

Om vi ser på hvilke musikksjangere som dominerer andre steder i samfunnet, er bildet et litt annet enn funnene om forholdene innenfor akademia i forskningsprosjektet «Musikalsk gentrifisering og sosiokulturelle forskjeller».

Hiphop er sjangeren hvor de norske artistene Karpe kan fylle Oslo Spektrum 10 dager på rad. Black Metal er en sjanger som eksporteres i store kvanta ut av Norge, og som er det veldig mange utlendinger først og fremst forbinder med norsk musikk. I tillegg har vi EDM (electronic dance music) som har fostret en av Norges største internasjonale musikkstjerner i Kygo.

Jeg mener ikke at vi skal se på hvilke musikksjangere som har størst streamingtall for å finne musikken det skal undervises i på musikklinjene, men det er et tankekors at det kan se ut til at noen av sjangrene mange unge identifiserer seg med, ser ut til å ha så begrenset plass på landets musikklinjer. Dette i en tid hvor enkelte musikklinjer sliter med rekruttering og trues med nedleggelse.

Fagplanene åpner opp for mangfold og individualitet

Fagplanene for musikklinja har mange formuleringer som peker mot musikalsk mangfold, og det understrekes at elevene skal jobbe med sitt personlige uttrykk. I faget Instrument, kor, samspill står det under overskriften fagets relevans og sentrale verdier at elevene skal «utvikle identitet og personlig uttrykk», og at faget skal «bidra til at elevenes ulike musikalske bakgrunner anerkjennes og verdsettes».

Videre står det at faget skal bidra til å «skape nye musikalske uttrykk». Hvordan kan vi bidra til mangfold om alle metalheads blir omdannet til jazzfanatikere?

Musikklinjeelevene lærer i mange kontekster

Informantene i mitt forskningsprosjekt forteller om mange ulike kontekster der de lærer musikk også utenfor musikklinja. Det er ikke alltid slik at musikklinja er det de oppfatter som den viktigste arenaen for musikkopplæring. De spiller i punkband, storband, strykeorkestre, kulturskoleband og mye annet. Noen av informantene uttrykker usikkerhet om kompetansen de tilegner seg i for eksempel punkbandet sitt, har relevans for musikken de lærer på musikklinja.

Jeg tror de færreste lærere ved musikklinjene mener alle timene de tilbringer på bandrommet er uviktig i elevenes musikalske utvikling, men den usikkerheten informantene uttrykker, forteller om noen holdninger musikklinjene likevel representerer for mange elever. Jeg mener det er viktig at vi er tydelige og anerkjenner all den musikalske kompetansen elevene tilegner seg både på og utenfor skolen. Til sammen kan det være med på å skape fremtidsmusikeren.

Lærere må stole på sin kompetanse

Min klare oppfordring er at lærere ved musikklinjene må stole på at kompetansen vår kan brukes til mye mer enn det vi kanskje tror. Vi må våge å gå inn i ukjente musikalske landskap sammen med elevene våre. Vi kan stole på at vi med vår musikkfaglige og pedagogiske kompetanse kan veilede elever til å bli fremtidens musikere og bidra til å skape nye musikalske uttrykk og innovasjon.

Klarer vi også å formidle dette til musikkinteressert ungdom i en større bredde av kontekster, tror jeg musikklinjene har et potensial til å få langt flere søkere som igjen vil bidra til et bedre tilbud for alle.

Hvem eksisterer musikklinja for?

Dette bringer meg tilbake til overskriften. Eksisterer musikklinjene som en selvoppfyllende spiral av «smale» musikkuttrykk, eller eksisterer musikklinjene som en mulighet for all ungdom som kan ha stor glede av et videregående løp der man i kombinasjon med generell studiekompetanse får mulighet til å utvikle individuelle og svært mangeartede musikalske ferdigheter for et mangfoldig musikkmarked?

På grunn av manglende forskning på feltet er det per i dag ingen som har svaret, men jeg mener det er viktig å stille seg spørsmålet.

Kommentarer og kronikker reflekterer skribentens egne synspunkter.