Hvilken kompetanse er det egentlig Creos «gutteromspianister» har, og hvor passer de inn i norsk musikkliv?
Visse musikkulturer og -uttrykk prioriteres fordi de tillegges høyere verdi enn andre, skriver Gaute Storsve.
Denne kronikken følger opp en serie debattinnlegg som har blitt publisert av Kontekst de siste ukene. Les også: • Utdannede kirkemusikere forbigås – og for få tar kirkemusikk-utdanning /• Er disse ungdommene skyld i at en godt utdannet musiker ikke får jobb? / • Kommentar til Konteksts sak om kirkemusikere – og tilsvar til redaktør Barstein
Tre eksempler
En ung musiker fra traktene rundt Andesfjellene flytter tidlig hjemmefra med en drøm om å bli musiker. Han har nærstående kjennskap til mange latinamerikanske sjangere og blir derfor med et tradisjonelt band hvor han spiller ulike fløyter, charango og synger. De reiser rundt i verden og spiller på gaten. Etter hvert ender han opp i Norge. Her blir han en sentral skikkelse i det latinamerikanske musikkmiljøet fordi han er så fleksibel innenfor ulike latinamerikanske uttrykk. Det er vanskelig å leve av det alene, så han jobber også̊ som assistent i en barnehage.
En ung sanger og låtskriver fra fra det sydlige Afrika med bakgrunn fra områdets rike musikktradisjoner både innenfor tradisjonsmusikken og populærmusikken ender opp i Norge. Hun får mulighet til å jobbe noe med egne musikkuttrykk, men også̊ hun jobber primært som barnehageassistent.
En ung gutt vokser opp i kirken der faren er pastor. Han viser snart interesse for musikk og blir tidlig med i kirkens band. Musikkopplæringen foregår i kirken der han får en stadig mer sentral plass i bandet. All musikken lærer han seg på øret. Til tross for at han har lang erfaring med musisering i profesjonell kontekst, sliter han med å finne seg til rette innenfor musikklinja i den videregående skolen han starter på. Musiseringen som foregår utenfor timene, gir mer mening for ham enn det som foregår i timene.
Disse historiene er på ingen måte unike. De er løselig basert på ulike musikere jeg kjenner og som jeg har hatt den store gleden av å spille med i ulike sammenhenger. Det som er felles for dem, er at ingen av disse musikerne har en formell musikkutdanning, de har ikke blitt opplært i musikk gjennom en-til-en undervisning, de leser ikke noter, de er ikke oppdratt innenfor det formelle norske systemet for musikkopplæring. Gjør det dem til mindre kompetente og verdifulle musikere i Creos øyne?
Utdanning og jobb
Betegnelsen om musikere med bakgrunn utenfor de formelle systemene som «gutteroms-pianister» kan tyde på et slikt syn. Den beskrivelsen kunne egentlig ikke vært lenger unna realiteten. Disse musikerne har sin musikkoppdragelse innenfor rike musikktradisjoner, men som i begrenset grad har fått innpass innenfor norsk musikkakademia.
Det er imidlertid slik at de fleste musikerjobber ikke egentlig ser på utdanning. Om du vil ha jobb i et orkester, må̊ du gjennom prøvespill, om du vil ha spillejobber på jazzklubber, må̊ du vise deg frem gjennom demoer. Høyere musikkutdanning ser ut til å være svært gode på å gi realkompetansen som kreves innenfor store deler av det etablerte musikklivet. Dette ser ut til i stor grad å være de delene av musikklivet som er begunstiget med de beste offentlige økonomiske støtteordningene. Derfor er det en tett sammenheng mellom hvem som tar høyere musikkutdanning, og hvem som makter å jobbe som musikere.
Kjenne kodene
Dette bringer meg videre til spørsmålet om hvilke studenter høyere musikkutdanning er for.
I disse tider er det mange håpefulle søkere i gangene på Norges musikkhøgskole (NMH). De som har kommet seg dit, kan vi anta at har jobbet hardt og målrettet i mange år allerede, men har egentlig alle søkere de samme mulighetene?
Høyere musikkutdanning handler ikke bare om å bli best mulig på instrumentet sitt, det handler også̊ om å være fortrolig med en bestemt musikkultur. Det handler om å kjenne kodene for hva som regnes som rett og galt eller godt og dårlig. De kodene kan barn og unge for eksempel lære seg gjennom ulike talentprogram, i kulturskoler og på musikklinjene i videregående skole. Da bør vi stille oss spørsmålet om hvem det er som finner sin plass på de nevnte institusjonene. Det ser ut til å være en langt mer ensartet gruppe enn det vi som samfunn kunne ønske oss.
Elgitar
Denne ensartetheten kan illustreres gjennom elgitarstudier ved NMH. Det ser ut til at dersom du vil studere elgitar ved NMH, bør du ha god kjennskap til bestemte former for jazzimprovisasjon. Studentene som blir tatt inn, har derfor gode ferdigheter i det. I utdanningen møter de lærere som videreforedler dette uttrykket. Studentene blir så neste generasjons elgitarister i musikklivet og elgitarlærere i kulturskoler og på musikklinjer i videregående skole. Elgitarlærerne lærer så opp sine elever til å bli gode søkere på høyere utdanning.
På den måten opprettholdes jazz som den dominerende sjangeren for elgitar innenfor akademia. Jeg tror de fleste er klar over at elgitar imidlertid også̊ har veldig mange andre uttrykk og sjangere. Bildet innenfor akademia er selvfølgelig mer sammensatt enn det jeg tegner opp her, men for å underbygge påstanden kan vi se på hvilke populærmusikksjangere som dominerer akademiske avhandlinger. Vi kan også̊ se på den musikalske bakgrunnen til lærerne som underviser i elgitar ved NMH.
Jeg bruker elgitar som eksempel fordi det er der jeg har min bakgrunn både som student, lærer og utøver. Jeg tror imidlertid på ingen måte slike selvforsterkende musikkulturelle spiraler innenfor de formelle formene for musikkopplæring og
musikkutdanning er unikt for elgitar. Jeg tror derimot dette er det normale innenfor høyere musikkutdanning. Det kan føre til at visse musikkulturer og musikkuttrykk prioriteres fordi de tillegges høyere verdi enn andre. Det tenker jeg er skadelig både for de uttrykkene som holdes utenfor det gode selskap, og for musikkutdanningsinstitusjonene fordi de står i fare for å bli irrelevante.
Kanskje det er dette vi ser eksempel på når så mange kirker vegrer seg for å ansette akademisk utdannede musikere.
Musikkdannelse
Jeg tenker at noe av løsningen på dette må̊ være at utdanningsinstitusjonene kontinuerlig fortsetter jobben med å gjøre seg selv relevante. Det foregår mye bra arbeid innenfor kirkemusikken allerede, som flere har nevnt eksempler på. Jeg tror likevel det er mye mer som må̊ til for at enda flere skal oppleve at også̊ deres musikk tas på alvor innenfor høyere musikkutdanning.
Jeg tenker også̊ at det er viktig at Creo jobber like hardt på vegne av alle musikere i Norge. Både de med de høyeste utdannelser innenfor musikkakademia, og de med vel så høye musikkdannelser innenfor musikkulturer utenfor akademia.
Les også Creos motsvar: – De som investerer både tid og penger i et utdanningsløp må kunne forvente å få betalt for den investeringen
