Hvor god er det egentlig vits i å bli?

Hvorfor skal jeg øve for å bli bedre? Etter cirka 20 år som utøver legger jeg merke til at jeg stadig konfronterer meg selv med dette spørsmålet. Hva motiverer denne tankegangen? Har jeg blitt mett av dage? Med fare for å virke både navlebeskuende og narsissistisk så ønsker jeg med denne artikkel og finne ut av om jeg rett og slett er blitt bra nok!

Roe ned øvingshysteriet?

Etter min utgivelse Fountain of Youth i 2007 gikk jeg inn et slags musikalsk vakuum og opplevde det som svært vanskelig å komme opp med nye musikalske ideer. Som et resultat kjølnet også mitt lidenskapelige forhold til å øve. Jeg betrakter fortsatt Fountain of Youth som mitt hovedverk, både hva gjelder struktur, innhold og kompleksitet. Derfor har jeg i den siste tiden lekt med tanken på at mitt mesterstykke allerede er laget. Så hvorfor ikke roe ned øvingshysteriet og surfe inn i minstepensjonstilværelsen, vel vitende om at jeg er bra nok? Kan jeg som Atle Antonsens skikkelse i sketsjen Hjemme hos Haakon Børde tillate meg å si «det holder nå»? Jeg må stille opp for meg selv noen argumenter for og imot å bli bedre.

Argumenter for:

• Ved å gjøre ting annerledes, kan jeg komme opp med en mulig bedre løsning enn utgangspunktet. Altså må jeg fortsette å øve og studere musikk.

• Man utvikler «jeget» ved læring. Altså blir man et bedre menneske.

Første punkt resulterer i at jeg opprettholder interessen for faget. Det blir lettere å utstå min egen arbeidssituasjon. Jeg unngår monotonien i hverdagslivet. Jeg tjener penger. Jeg unngår å dø av sult.

Argumenter imot:

• Jeg får bedre tid til å gjøre andre ting

• Jeg slipper følelsen av å ha kastet bort tiden med å øve på noe ingen bryr seg om, eller har kompetanse til å forstå.

• Lønna blir ikke bedre.

• Jobbene blir ikke færre.

• Ansiennitet opprettholdes, den økes ikke.

• Kollegial beundring og respekt er konstant. Skulle den likevel ikke være det, er det likevel ingen som konfronterer meg med det.

• Publikums oppmøte er avtakende. Det er min erfaring at jo mer spesialisert i mitt uttrykk jeg er blitt, jo mindre «populær» er jeg. Sagt på en annen måte så har jeg mistet flere publikummere enn jeg har ervervet på grunn av øving.

Å bli bedre = publikumsflukt?

Det siste punktet er interessant. Er ikke hele poenget med å være en artist å opptre for folk? Hvis publikumsflukten er proporsjonal med dyktighet på instrumentet, hvorfor fortsetter jeg så å øve?

Ved Oslo Jazzfestival 2011 opptrådte jeg for en fullsatt Nasjonal jazzscene (Victoria) med mitt tidligere band The Trio. Dette var en reunion-konsert. Bandet spilte sin siste strofe i 2001. Skulle jeg ha fulgt opp problemstillingen i denne kronikken, kunne jeg ha stanset min musikalske utvikling ti år i forveien og fortsatt levert til godkjent. Vi spilte ikke en eneste ny komposisjon på Victoria. Ville vi spilt for en fullsatt og entusiastisk sal hvis jeg ikke hadde øvd og blitt en bedre musiker i løpet av denne tiden? Eller var det rett og slett fullt på Victoria fordi:

• Jeg først i 2011 hadde nådd et såpass musikalsk nivå at jeg var dette publikums oppmerksomhet verdig?

• Det tok det samme publikum ti år å fatte det jeg visste allerede i 2001, nemlig at jeg var «bra nok» allerede den gang?

• Det var nostalgisk betinget?

• Alt det ovenstående?

Ble Coltrane for flink?

La oss se litt nærmere på et annet tilfelle – saksofonisten John Coltranes siste leveår. Han døde som kjent altfor ung, midt i en rivende personlig musikalsk utvikling. Til tross for dette hadde størstedelen av hans publikum forlatt ham og spillejobbene sto ikke akkurat i kø, for å si det forsiktig. Ble Coltrane rett og slett for flink både for seg selv og sin samtid? Kan hans evige jag etter perfeksjonisme rett og slett ha fremskyndet hans død? Eller er dette konspirasjonsteorier på høyde med Hank Von Helvetes ønske om å reformere verden via Scientologikirken?

Og uten sammenligning for øvrig, hva med lille meg? Foretrekker jeg publikums gunst framfor en kollegial klapp på skuldra og salt til maten?

Historien er full av eksempler på kunstnere som er misforstått i sin samtid og genierklært i ettertid. Det var riktignok ikke tilfelle med Coltrane. Når tipper man over fra å være bra nok, altså den tilstanden hvor man mestrer tilsynelatende alle musikalske utfordringer på en tilfredsstillende måte, til kun å øve for å tilfredsstille sitt eget ego? Og hvem bestemmer egentlig når du er bra nok? Kolleger? Pressen? Publikum? Du selv?

Må jeg, i mitt tilfelle, virkelig ty til buddhismen? «Du er så flink som du ønsker å være, og av den grunn er du fornøyd.» Er ikke det et Steinerskole-svar?

Skal svaret nok en gang bli at jeg må jobbe med meg selv? Det er jo så kjedelig. Har jeg plaget deg med over 1000 ord med selvfølgeligheter når svaret på gåten er hjelp til selvhjelp? Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne bidra med mer enn det.

Ingen utvikling framfor feil utvikling?

En musiker som lever et langt liv vil forhåpentligvis se tilbake på en læringskurve av den stigende sorten, og konstatere at øvingen og arbeidet involvert var verd innsatsen. Hva så med alle de som ikke fikk samme mulighet? Scott Lafarro, Jaco Pastorius, Clifford Brown, Eric Dolphy, Jimi Hendrix, Radka Toneff?

La oss forestille oss for et øyeblikk at disse levde til de ble 100 år gamle, men kun opprettholdt sitt musikalske nivå uten å utvikle det fram til de døde. 

Ville vi da likt dem mindre? Ville vår fascinasjon avta? Eller langt mer interessant – ville de selv vært tilfreds med ikke å utvikle seg?

Kan Woody Allens treffende replikk fra filmen Annie Hall overføres til vår problemstilling: «A relationship, I think, is like a shark, you know? It has to constantly move forward or it dies. And I think what we got on our hands is a dead shark.»

Er en musiker som slutter å utvikle seg, en død hai? Er det bedre å unnlate å utvikle seg enn å utvikle seg i feil retning?

Må øve, øve, øve!

I skrivende stund er jeg i London for å gjennomføre en innspilling med den britiske pianisten Jason Rebello. Det er ingen som har bedt meg gjøre denne innspillingen. Ingen betaler meg for det heller. Likevel har jeg isolert meg i en leilighet i fem dager, uten varmtvann viser det seg, forut for innspilling, slik at jeg upåvirket av hverdagslige forstyrrelser kan forberede meg som best jeg kan før jeg går i studio. Ikkeno puber, ikkeno fotball, bare øve, øve, øve!

Dette strider jo mot all logikk! Jeg burde reist rett i studio, direkte fra arbeidet med selvangivelsen 2012, med tørr flis ute av stand til å spille den grassat vanskelige passasjen på Flavour of the Month (egen komposisjon – sjekk min Facebook-fanside). Svaret er: Det kan jeg ikke, det tør jeg ikke og det vil jeg ikke!

Kan ikke, fordi det strider mot min samvittighet som konstant oppfordrer meg til å være ærlig mot meg selv og gjøre mitt beste.

Tør ikke, av forfengelighetsårsaker. Hva ville vel folk si? «Petter Wettre var bedre før.» «Han er over middagshøyden.» Som om noen bryr seg?! (Men god motivasjon er det okkesom!)

Og viktigst:

Vil ikke. Jeg vil ikke stå ansvarlig for noe jeg ikke selv liker og som jeg selv ikke ville hørt på.

Petter Wettre er en renommert jazzmusiker med saksofon som hovedinstrument. Han har 17 utgivelser under eget navn og to Spellemann-priser. Wettre har spilt med navn som Manu Katche, Joey deFransesco, Dave Liebman, Gene Perla og Jason Rebello.