Hvordan klare seg som musikalartist

– Har du sett vannkokeren? Topp om du setter den på for meg.

En dag i juni på Christiania teater midt i Oslo sentrum. Salen er for anledningen holdt av til musikalskolen Bårdars eksamensforestillinger. Ønsket om vannkoker kommer fra en av elevene og er rettet mot inspisienten – som vanligvis er sanglærer.

Denne kvelden er det premiere på avslutningsforestillingen til Musikkteater andre klasse (MT2). Det står fire pent sminkede avgangsstudenter på scenen.

– Hva er pulsen på nå, egentlig?

– Nå er den relativt rolig. Men vi skal jo ha en generalprøve først, også premiere etterpå, så vi har en lang dag foran oss. Men vi er i rute, så jeg føler meg rolig nå, sier Beatrice Lystad Akselsen.

Leppene hennes er perfekt scenesminket. Dette er første gangen alt skal fremføres for et publikum. Jentene har øvd i to måneder. Og ja, andreklasse i år består kun av jenter.

– Hvordan har det vært å bare være kvinner i to år?

– Harmonisk, kommer det kontant fra Katarina Harestad Haukaas.

– Er du ironisk nå?

– Nei, faktisk ikke. Vi har et veldig godt miljø der alle heier på hverandre. Det oppleves fint og trygt.

Og godt er det. For om kort tid skal de alle ut i arbeidslivet og knive om de samme rollene. Hvordan forbereder de seg på veien videre?

– Veldig mange skal gå et tredje år på skolen. Også skal noen ut i frilanslivet. Men de aller fleste holder seg innenfor dette landskapet, altså, fortsetter Haukaas.

– Det er jo vanskelig. Jeg har lite forventninger, egentlig.

– Jeg tror man må være ganske sta for å overleve i denne bransjen, for det er jo tøft. Men så lenge man tror på seg selv, går det greit. Også hjelper det jo at vi elsker det vi holder på med, sier Lisa Kogstad.

– Det er jo fristende å foreslå at dere ikke burde ha en plan B. Men så bor vi jo i en av verdens dyreste byer, og skal leve og alt det der …

– Jeg har aldri syntes det har vært negativt å ha både plan A, B og C. Så lenge man jobber med noe innen bransjen. Lære vekk til andre, for eksempel, skyter Akselsen inn.

– Det er aldri feil å jobbe med noe annet ved siden av. Jeg skal faktisk ta bedriftsøkonomi på nettstudier neste år mens jeg jobber frilans. Jeg har én jobb foran meg, ellers er det bare å stå på for å få mer, fortsetter Kogstad.

Pågangsmot er helt nødvendig om man skal overleve i denne bransjen. I 2024 tilbyr bare Oslo tre ulike utdanninger for musikalartister: Bårdar (en del av Fagskolen Kristiania), Institutt for Scenekunst ved Høyskolen Kristiania og NSKI høyskole. Da blir det mange om beinet etter endt utdanning.

At musikalbransjen er tøff, er ingen nyhet. Men hva må til for å klare seg godt som utøvende musikalartist nå?

– Man er ingen

Det er vanskelig å skrive inngående om musikalfaget uten å ha kjennskap til det selv, noe jeg tilfeldigvis har som tidligere elev på samme skole som de tre går nå.

Og selv om det er mange utøvere om få plasser, er det fortsatt et lite miljø, hvor vennskapene kan vare mange år etter man har begynt nye karriereveier.

Jeg kommer derfor ikke utenom å måtte snakke med en venn som har klart det musikalstudentene drømmer om (og noe jeg selv valgte å gå bort fra): å stå på scenen året rundt.

Når jeg møter Sindre Bjørke Høyang, 31 år fra Kristiansand og min tidligere medelev ved Bårdar, er det i en øvepause for den mye omtalte oppsetningen Jesus Christ Superstar på Folketeateret.

– Når man går ut av skolen så er man veldig ydmyk, og man vet ikke om man er god nok. Eller så er man kanskje god nok, men får ikke jobber likevel.

Han har hatt scenen som arbeidsplass i snart 10 år, og underveis også begynt å kjenne sin egen verdi. Sånn var det definitivt ikke i starten.

– For arbeidsgivere er du ingen. Absolutt ingen. Og du har ingen ytre bekreftelse på at du har en verdi før du har jobbet litt.

Sindres to første jobber var på Oslo Nye og Det Norske Teatret, som begge stiller med både fagforeninger og tillitsvalgte.

– Da står man på skuldrene til noen som kjemper for deg. Men det er kanskje først nå i ettertid når jeg har blitt eldre og tryggere at jeg tør å faktisk si ifra om ting og stille krav på egen hånd.

– Jeg ga meg selv fem år

Selv har han fått flere jobber ved å sende mail og spørre om det er noen som er syke eller om de trenger folk i produksjoner på andre måter.

– Det gjelder i forhandlinger også. Men det er alltid en balanse, du må lese rommet lite granne. Hvis det er en jobb jeg vet at jeg passer til, men ikke får lov å komme på audition, så sender jeg en mail. Sier de fortsatt nei, lar jeg det være.

Også må man selvsagt være god på det man gjør. Og ikke gi seg. For mens jeg vandret videre over i mediebransjen etter få år, sto Sindre bastant i de første årene med avslag, venting og nedturer.

– Jeg bestemte meg. Nå hadde jeg gått inn i dette her, nå måtte jeg gi det en reell sjanse. Jeg ga meg selv fem år, litt i hemmelighet. Og jeg hadde nok en tanke om at jeg har noe å gjøre i denne bransjen, da.

– Gønn på med plan A

Nyvalgt leder for Musikkteaterforum i Creo, Elisabeth Rustad, har mange års utøvende erfaring som musikalartist bak seg, flesteparten av dem i Sverige. Som representant for norske musikalartister har hun rukket å gjøre seg opp noen tanker om arbeidsforholdene her i Norge.

– «Å det er så tøft, det er så tøft», hører studentene, men jeg tror at man gjør elevene en bjørnetjeneste ved å holde på sånn. Man risikerer at folk går ut og underpriser seg selv, eller ikke forlanger den respekten de skal ha som arbeidstager eller oppdragstager, sier Elisabeth Rustad.

– Men hvordan bør man tenke da, som nyutdannet musikalartist? Og bør man gå inn i karrieren med en plan B i bakhånd?

– Kanskje det er lurt å lage seg en slags femårsplan. Hva gjør jeg hvis jeg ikke har fått en eneste jobb i løpet av de neste fem åra, skal jeg tenke meg om da, for eksempel. Men for all del, gønn på med plan A.

Rustad husker selv godt hvordan det var å være nyutdannet på bar bakke. At det var vanskelig å kalle seg musikalartist om hun ikke hadde en umiddelbar jobb i sikte.

– Jeg tenker at de tre-fem første årene etter utdannelse så kaller du deg for musikalartist, uavhengig om det faktisk blir jobb eller ikke.

– Du vil jo bli spurt om hva du jobber med, og når du sier musikalartist, så vil det neste spørsmålet bli hvor du har jobbet eller hva du har jobbet med. Og det er da man bare synker sammen fordi man ikke har noen svar. Den husker jeg så godt, den er tøff.

«Du får ikke mer respekt enn det du har av selvrespekt.»

Hun anbefaler alle studenter å gjøre en dæsj av dette selvreflekterende arbeidet.

– Ikke minst forberede seg på alle nei man skal få. Vær forberedt på at det kommer mange av dem. Og da mener jeg ikke at man skal ha en plan B, men at man bestemmer at jo, jeg er utdannet musikalartist, og det skal jeg kaller meg i minst tre år. Hvis jeg ikke har «naila» én eneste jobb i løpet av de tre årene, får jeg sette meg ned og tenke litt, kanskje.

– Og så skal du ikke kompromisse på hvordan du blir møtt, og ikke gå inn i yrket med en underdanighet. Det er reise, økonomi og arbeidsmarkedet som burde være det tøffe, ikke å kjenne at man ikke er verdt noe i bransjen.

Rustad merker en tendens der man går litt for mye med lua i hånda.

– Jeg ser en holdning der man sier ja til absolutt alt, for det er vi jo drillet på. Vi løser hva det skulle være. Men det kan også fort gå ut over selvrespekten. Så mitt tips til studentene må være at du får ikke mer respekt enn det du har av selvrespekt.

Vi tar det fra toppen

På Christiania teater stiger forventningene i takt med timene. Inn på sidescenen, forbi en haug med kostymeskift til kveldens forestilling og opp en trapp, får jeg slippe inn i det aller helligste: garderoben.

Her ligger hårspraytåka som et teppe, og all speilbelysningen gjør rommet noen knepp for varmt. Overalt på gulvet ligger det sko. Akkurat slik en garderobe bør være.

– Skal vi ha «ponytails»?

– Dere, er det noen som hører at det knekker i knærne mine når jeg setter meg ned i den ene scenen?

Det er syv timer til show.

Stemningen er rolig, men bare på overflaten. Et trent blikk vil merke nervene i lufta. Jentene fletter håret på hverandre, nynner og summer.

– Det ligger en overraskelse til oss på scenen, sier Lisa Kogstad.

Én etter én rusler de ned på scenen, klare for oppvarming. Først er det sceneprøver, så generalprøve, deretter premiere. En torsdag som skal kreve sitt. Jentene stiller seg i en ring og begynner å summe opp og ned på toner mens de bøyer og tøyer på armer og ben. Hele instrumentet skal varmes opp fra innerst til ytterst.

Så kommer regissør og tidligere Bårdar-elev Ulrik Tangen frem til scenen.

– Ok vi tar det fra toppen. Husk å spare på kreftene nå, gjør bare det viktigste.

Og én, to, tre, så går de inn i dansen …