Et evig skapende menneske
Det var en intern revolusjon for Sondre Lerche å lage det kritikerroste albumet Avatars of Love. For å forstå det hele har han skrevet en boksingel.
– Det er fortellingen, eller det er behovet for å si noe som er motoren i sangene. Og det betyr ikke at musikken ikke blir viktig. Den blir viktigere, fordi den blir ladet med noe helt nytt. En ny nerve.
Befriende ikke-biografisk
Arbeidet med boksingelen, hvor Lerche analyserer denne rokeringen av tekst og melodi, skulle imidlertid bli vanskeligere enn han hadde sett for seg. 40-åringen lette etter egen legitimering. Han trodde det å være tett på seg selv skulle være en fordel.
(fortsetter under)
– Jeg er jo et vitne. Jeg har skrevet disse sangene, laget denne platen, levd dette livet. Samtidig stanget jeg hodet i veggen. På samme måte som når jeg lager en plate, eller skriver en sang, så måtte også dette ha livets rett, rent kunstnerisk.
– Det kunne ikke bare være propaganda. Å bare skrive en tekst med det samme som jeg har sagt mange ganger i intervju, har ikke livets rett. Teksten må ha en egen puls eller egen grunn for å eksistere. Den kan ikke bare gjenfortelle myten om min egen prosess.
Løsningen ble å skrelle vekk den biografiske informasjonen og heller skrive om tilstand og tekst.
«I begynnelsen skrev jeg helst om noe som lå foran meg, om fantasier.»
– Det var befriende å komme bort fra å være min egen biograf. Jeg kan ikke skrive om egen prosess på samme måte som jeg skriver om møte med andre artister, som jeg gjorde i essaysamlingen [Alle sanger handler om deg].
– Oppdaget du noe nytt om hvordan du jobber når du skrev?
– Ja. Eller jeg greide i hvert fall sette ord på det. Og det var nok noe av motivasjonen for å skrive dette. Det føltes som en intern revolusjon å ha laget Avatars of Love. Opplevelsen av å skrive den plata var ny. Det ønsket jeg å sette ord på, og forstå.
(fortsetter under)
– Det er som å skrive en sang. Du skriver for å forstå. Jeg skriver om det som opptar meg. Og de siste to årene har det vært denne musikken og denne tilstanden. Det er også en god følelse, en tilfredsstillelse, å skrive at sånn var det, sånn opplevde jeg det. Dette kan jeg invitere folk inn i. Dette er jeg villig til å dele.
Deling er en balansegang. Å skrive essays hjelper ham å finne ut hvor grensene for hvor nært han kan gå går. Det er nesten terapeutisk.
– Noe som også er en fortsettelse på en konstant undring i musikken: Hvordan finner jeg språket for det jeg vil si? Hvordan kan jeg uttrykke meg på en måte som føles sann og virkelig, uten å ødelegge magien i det usagte. Og ikke minst: Uten å stjele publikums eget rom.
Livet må skje
Rent teknisk besto ofte arbeidet med boksingelen i å lese skissene høyt for seg selv, som om han var en skuespiller. I resiteringen hørte han om ordene hadde liv, om de ville ut, og han hørte klangen av ordene uavhengig av musikken.
(fortsetter under)
Gradvis beveget han seg mot tekster som vil noe annet enn å bare komplimentere musikken. Han tror det har hjulpet at han også har skrevet flere bøker og annet essayistisk arbeid. Innholdet i tekstene har også endret seg.
– I begynnelsen skrev jeg helst om noe som lå foran meg, om fantasier. Noe som jo er like virkelig på mange måter. Men det å fange noe som var her og nå, kjentes nok som en for stor oppgave der og da. Samtidig er det jo sånn at på et eller annet tidspunkt så må jo livet skje.
(fortsetter under)
– I tillegg handlet det, siden jeg skriver på engelsk, om å finne en autoritet i språket, finne en lek og et spillerom som legitimerer at du skriver på engelsk.
I 1997 var han for øvrig inne på tanken om å synge på norsk. Dette var like etter at det store forbildet Morten Harket hadde sluppet sitt norskspråklige album Vogts Villa.
Humrende og beskjemmet sier Lerche at det ble for vanskelig å skrive på bergensk. Riktignok er han fornøyd med «Øynene Lukket» (2012), et samarbeid med fetteren Lars Vaular. Men det ble med de refrengene.
Tekst ikke lenger teoretisk
Trilogien Please (2014), Pleasure (2017) og Patience (2020) opplevde han at markerte et skille som tekstforfatter. Han ble tryggere som låtskriver. Særlig trekker han frem singelen «Sentimentalist» som vendepunktet.
– Det var en rar prosess. Jeg hadde musikk og melodi til sangen i mange år. Men jeg fant ikke ordene. Det vanskeligste var faktisk å finne et ord som hadde de riktige stavelsene. Jeg var ikke villig til å være omtrentlig. Det finnes noen skisser og utkast til den sangen som er helt håpløse. Jeg gremmes når jeg tenker på dem. Det var en så god musikalsk idé at den krevde en tekst som matchet og løftet den musikalske tematikken.
– Så lot jeg den ligge. Men så skjedde det ting i livet som gjorde at teksten ikke bare ble teoretisk. Og plutselig hadde jeg den linjen: I’m no sentimentalist. Musikalsk var det en sang som ventet på at jeg som tekstforfatter skulle vokse til å kunne skrive den. Kanskje jeg også måtte vokse gjennom det livet serverte meg.
Den oppmerksomme lytter har kanskje lagt merke til at sangen fått en oppfølger på Avatars of Love: Turns Out I’m Sentimental After All.
(fortsetter under)
I en bisetning, og nesten til seg selv, sier han at erkjennelsen av at han er en romantiker, likevel, ikke gjør forgjengeren mindre sann. Sentimentalist var bare skrevet i en annen affekt, enn denne som også endte med å bli en avskjedssang til Los Angeles.
I takt og utakt
Sangeren, låtskriveren og forfatteren har etablert seg i hovedstaden etter drøyt 15 år i statene. Først i New York før han flyttet til vestkysten, hvor mye av det som ble Patience ble til.
(fortsetter under)
At det skulle bli en trilogi visste han imidlertid ikke før han skrev «Why Would I let You Go» (2020). Den kom til ham mens han arbeidet med Pleasure-skiva.
– Jeg kunne ikke ta den inn i det hedonistiske klubbuniverset der. Da jeg var yngre hadde jeg kanskje ikke tort å sitte på en låt i fire år. Men nå stoler jeg mer på tålmodigheten i sangen.
«Nå føles USA langt borte.»
– Sangene lever sitt eget liv. I takt og utakt med mitt liv i offentligheten. Det man må håpe på er at ikke fortellingen i offentligheten skal farge folks opplevelse. Sanger er tøybare. Jeg stoler på det. Du vet; alle sanger handler om deg, hehe.
Han priser seg lykkelig for at han ikke har et plateselskap som henger pesende over nakken på ham, og maser om at han skal slippe låt etter låt. Han får avgjøre tempoet selv – på godt og vondt.
For ingen kan beskylde Lerche for å ligge på latsiden etter at han vendte «hjem». Først til en leid leilighet, deretter en eid hybel i Bergen sentrum. Det krypinnet har han fortsatt.
Evig skapende menneske
Inspirerende, kaller han det, å komme tilbake til byen han forlot som 22-åring. Samtidig var jo ikke planen ikke å bli værende da han landet på norsk jord i mars 2020.
– Nå føles USA langt borte. Jeg har alltid beveget meg mye og med letthet. Hoppet fra land til land, kontinent til kontinent. Men jeg har ikke lyst til å bevege meg like mye lenger. Jeg liker å spille, men ikke reise så mye.
(fortsetter under)
– Noe som har vært frigjørende de siste årene er at jeg har tort å føle meg som et evig skapende menneske. Tidligere var jeg redd for å komme ut av flyten. Nå stoler jeg på at jeg ikke trenger hamre på sangene hele tiden. Jeg har blitt flinkere til å kombinere kunst og pleasure. Det gjør også at jeg skriver bedre. Man kan ha mange liv, på en måte. Flere epoker.
– Apropos bevegelse, du løper jo ganske mye …
– Ja, men løpekarrieren min har lidd litt av lanseringen av Avatars of Love. Jeg løper hver uke, men jeg har på langt nær fått løpt så mye som før det siste året.
Lerche omtaler seg selv som en ambisiøs amatørløper. For to år siden løp han sin femte maraton. Han har satt personlig rekord, for hvert løp. Sist gang kom han under tre timer.
– Jeg jobbet som faen for å få det til, samtidig som jeg skrev Avatars of love. Løpingen og platen er to parallelle løp, kan du si. Men når jeg kom i mål på maratonen var jeg bare halvveis i arbeidet med albumet. Og den maratonen var tøffere enn noe annet løp.
Lerche følte en viss utmattelse etter at han kom i mål med platen, og har verken hatt tid eller lyst til å begi seg ut på et nytt løpeprosjekt.
– Jeg trenger en destinasjon for løping, og etter hvert blir det vanskelig å perse. Og tror jeg ikke jeg får det til, mister jeg den motivasjonen jeg trenger. Så løpsmessig har jeg egentlig en identitetskrise nå.
Turnétrening
Identitskrisen handler om han skal velge å løpe for form og rekreasjon, eller om han skal satse på å klare neste løp på 2:50. Og akkurat det målet vet han hva det koster å nå.
Treningsprogrammet i 2020 var en del av turneen. Han har stoppet bilen midt på Hardangervidda, mellom konserter, og løpt 20 kilometer.
– Jeg skjønner ikke hvordan det gikk opp. For jeg festet også veldig mye. Jeg løp, holdt konsert, var i studio, oppe hele natten. Sånn måtte jeg ha det da.
Det var jo også da jeg begynte med vin [Lerche lanserte en vinkolleksjon i 2021] og skrev bøker. Jeg satte i gang veldig mye for å se hvor langt jeg kunne dra det. Og jeg dro det ganske langt.
– Ikke en enerådende Prince
Gjennom hele oppveksten har han dyrket sangskriving, og være i sangen alene. Han tror beruselse fra noe annet skremte ham. Han ville lenge ha all kontroll. Og selv om han slipper mer av livet til, er noe ved det samme.
– Å skrive sanger med andre føles nesten helt absurd. Jeg skjønner ikke hvordan folk greier det, haha.
Han har bidratt på andres. Så han skjønner for all del hvordan det fungerer.
(fortsetter under)
Det er i sine egne verk han ikke trenger noen andre. I hvert fall ikke før komposisjonen, sangen som skrevet objekt, skal spilles inn. Da samarbeider han, for det meste med bergensere.
Selv da han bodde i statene fløy han hjem for å spille inn platene. Han sammenlikner det med dating, det å bli kjent, som jo tar tid. Hans utvikling må komme innenfra, og ikke fra å ikle seg stadig nye ytre produksjoner for å gjøre ham kulere.
– I studio er jeg avhengig av mine kjempegode venner. Der er det teamwork, hvor jeg til sist pleier å spørre om noen av dem har noen tilbud, om de vil fargelegge. Jeg er definitivt ikke noen enerådende Prince i studio. Jeg samler på folk. På Avatars har jeg jo samarbeidet med seks forskjellige produsenter, parallelt. Sånn måtte det være.
«Jeg lengter noen ganger etter en tid uten ambisjoner».
– Jeg er heldig som kommer fra Bergen. Det er en stadig strøm av begavede mennesker. Folk som kan være store i seg selv uten at det betyr at andre ikke kan være det samme. Det er ikke noe nullsumspill. Jeg føler meg også ganske stor i meg selv, men jeg ønsker og trenger å alltid kunne se storheten i andre.
Dette må ikke leses som noe annet enn at det er Sondre Lerche som er drivkraften i studio. En rolle han har vokst seg inn ifra den gang han var 18, og «de voksne» måtte hjelpe ham til å finne autoriteten til å lede arbeidet. Eller forsøke stagge ham fra å gjøre for mye.
I høst har han kjent utmattelsen puste seg i nakken. Samtidig sliter han med å ikke ha noe prosjekt gående.
– Jeg lengter noen ganger etter en tid uten ambisjoner. Det er lett å romantisere det. Men jeg trenger nok en liten fase hvor jeg ikke setter i gang så store prosjekter som jeg så ikke kan motstå å gjennomføre. Jeg skal lage litt mindre jobb for meg selv neste år.
Om han skal klare roe ned, vel, det er et åpent spørsmål. EP-en med remikser som er planlagt for neste år begynner å ligne en langspiller.
