I kjelleren til Jester er det musikkutstyr som plutselig bare dukker opp

Jeg leter meg frem i labyrinten Holmlia i Oslo, til et hus med utsikt.

I et frodig og grønt område tar André Alexander Molkom, artistnavn Jester, oss imot. Gjennom flere tiår har han vært en kjent personlighet i Oslos hiphopmiljø, blant annet som et av medlemmene i Gatas Parlament og nå i de senere år, Alarmen.

– Før leide jeg et lokale på Ekeberg fordi det jeg hadde hjemme var på maks fire kvadrat. Men på Ekeberg tilbrakte jeg mer tid enn hjemme, så da vi så etter bolig her på Holmlia, så var et av kriteriene at det skulle ha et rom der jeg kunne ha studio, forteller Jester.

Øvingsrommet i kjelleren er overfylt. Et Phillips keyboard her, en Geloso-diktafon der, i kroken står et gammelt spinett, langs veggen er det stablet en fin, men noe ukurant Tascam-mikser. Foruten koreapanel og lydplater, er veggene dekket med malerier av Molkoms far, og mye mer. Det er som om rommet reflekterer energien til eieren: Det flyter over og alltid på hugget.

– Det er mye utstyr her inne, både klassisk lyd og rariteter.

– Alt jeg bruker er enten fått, kjøpt på loppis, eller stjært!

– Stjålet??

– Hehehe. Jeg driver ikke med brekk, eller slår ned folk, altså. Men det har hendt når jeg har pakket ut etter en turné at det ligger for eksempel en SM58 [Shure SM 58. En typisk, dynamisk sangmikrofon] i flighten som jeg ikke aner hvor kommer fra og som ingen etterlyser. Slike ting.

En kassettspiller på vei til fyllinga

– Se på denne gitaren. Den lå i grøfta på vei til Grønmo. Det er en sprekk i den. Jeg aner ikke hvem som har eid den. Funker for meg. Jeg kan ikke spille gitar, sier han og ler.

Jeg stusser over en rekke bokser i grått metall med noen knapper på.

– Dette har jeg kjøpt billig fra Henie Onstad, som skulle pælme dem. Det er monoblokker [enkeltstående monoforsterkere. I motsetning til stereoforsterker] som har vært brukt i en installasjon med Arne Nordheims musikk.

– Hvordan låter de?

– Aner ikke. Mangler strømforsyning. Se på denne Tascam kassettspilleren. Jeg var med på en video. Der vi spilte inn holdt noen på å rydde ut av kontorlokaler. Blant det som skulle kastes, var denne. Tascam er jo en arbeidshest av en kassettspiller. Jeg spurte om jeg kunne ta den. «Bare å ta», svarte de.

– Men i disse dager: Hva bruker et studio en kassettspiller til? Den er kul å ha, men..

– Godt spørsmål. Akkurat nå bruker jeg den til å digitalisere en nærradioserie som legendariske Tommy Tee hadde. Han var utrolig viktig for utviklingen og spredningen av rap i Norge og Oslo nettopp gjennom disse programmene. Denne kassetten her inneholder det siste programmet i serien. Kulturhistorie!

Kunsten sitter i veggene

Kjellerstuas tidligere eier var en illustratør som tegnet plakatene til blant annet Olsenbanden-filmene og Morgan Kane-bøkene. Kunst og kreativitet sitter i veggene.

– Jeg har beholdt det gamle koreapanelet som var her og så har jeg satt opp noe lydisolerende på veggen.

Alexander reiser seg og finner frem noen LP’er med ting han har jobbet med. Produksjonsmengden er stor.

– Jeg trives best med å jobbe med små og mellomstore artister. Da kan jeg bruke mye tid på bare å fomle etter lyder og ideer. Så er det kunsten å vite hva som er ordentlig jobbing og hva som bare er jeg som suller i mørket. Musikken ligger i grenselandet der.

Jeg setter meg i en alminnelig, gammel sofa.

– Det er det viktigste jeg har her inne. I denne sofaen har mange innen Oslos hiphopmiljø sittet. Det er her vi krønsjer frem ideer.

Hjemme eller jobb, flytende overgang

Offisielt heter studioet Oslowfidelity, men kjært barn har mange navn.

– Mange kaller det bare «Kjelleren til Jester.» Jeg viste deg noen LP’er, men det meste ligger ute på strømmetjenester. Nå for tida jobber jeg med en plate med Kohinoor Nordberg, en gutt fra Hønefoss som heter Omar, og jeg har også et prosjekt med en australsk rapper som heter Pegz. Men han har flyttet til Ukraina og begynt et hundesenter.

I etasjen over smeller det i dører og ramler i sekker og bager. Ungene er hjemme.

– Pappa er her nede! roper Jester.

– Kan ikke dere bare slappe av litt? Det er ikke middag på en liten stund ennå.

– Men dette er jo en øveromsartikkel. Øver du her nede?

– Øver masse! Her kommer vi sammen og går igjennom tekster. Rap er fysisk. For å få med seg pusten, må man lage overganger hvor den andre fyller inn. Det er lite impro. Hvis du øver og har ting på plass, så skriker man mindre. For det er skikkelig usjarmerende.

– Rommet er viktig. Jeg trives med at det er hjemme. Hvis det ikke er hjemme, er det en distraksjon i seg selv. Her kan jeg konse, det er færre ting som distraherer, jeg vet hvor alt er. Sånn cirka, i hvert fall. Jeg blir mer kreativ. Jeg fikser ikke lokaler som er for sterile og nye. Jeg får skikkelig prestasjonsangst. Det er ingen timepris her. Her kan jeg glemme tida.