– Jeg er ikke så nøye på å være tro mot originalen

– Min troskap er mot forestillingen, ikke en tradisjon eller teksten i seg selv, sier regissør Alexander Mørk-Eidem.

På telefon snakker dramatikeren, som har bakgrunn fra institusjoner som Nationaltheatret, Stockholms Stadsteater og Det kongelige Teater i Danmark, og som hadde suksess med sin tolkning av Peer Gynt på Nationaltheatret i 2014, om nettopp utfordringene med å bruke gamle tekster i sceneforestillinger.

Jo mere kjent teksten er, desto vanskeligere er det å nytolke den, mener regissøren.

Noe av det viktigste er at det er en forestilling som snakker til publikum her og nå.

– Det betyr ikke at man nødvendigvis må flytte forestillingen til nåtid. Noen tekster kan snakke tydeligere om de er i en klassisk sammenheng, sier Mørk-Eidem.

Regissøren: Tekster har en utløpsdato

Da Mørk-Eidem begynte å interessere seg for teater, var det en trend å flytte stykkene inn nåtid. Tenk Shakespeare med en lite smart mobiltelefon.

– Men slike grep fikk konsekvenser for hvordan man leser stykket. Man tenker: Hvorfor ringer ikke bare Romeo til Julie og alt vil løse seg? Grepet førte bare til større problemer.

– Det man ser er like viktig som det man hører. Om man ser en mobiltelefon må den kunne brukes til noe.

«I dag leser publikum dramaturgien kjappere.»

Man må kunne jenke alle elementene i forestillingen, teksten inkludert, for å skape en egen indre logikk eller troverdighet, mener han.

– Slik at publikum fokuserer på det viktigste: relasjonene mellom mennesker.

Teksten og dermed troverdigheten har i så måte en «best før»-dato.

– Hvis en tekst for eksempel er overdrevet romantisk, så snakker den ikke til et moderne publikum slik det gjorde før. Derfor må man tilpasse språket og rense ut klisjeene.

– På Ibsens tid var det for eksempel et dramaturgisk grep å gjenta ting tre ganger – minst. På den tiden leste man teater på en annen måte. I dag leser publikum dramaturgien kjappere.

For Mørk-Eidem er det magiske ved teater det uforklarlige. Det grepet som gjør at alt klikker på plass, uten at man helt vet hvorfor.

– Jeg så et nydelig stykke på Det Norske Teatret: Tid for glede av Arne Lygre. Teksten er nyskrevet og følgelig kontemporær, men kostymene var fra 1700-tallet. Det ga teksten en annen verdi, og jeg vet ikke helt hvorfor.

– Her valgte man et formspråk som løftet teksten og som ga det noen evige kvaliteter. Alt som kan gjøres for å komme nærmere tekstens kjerne er av det gode. Og det finnes ingen grenser.

– Kan man altså gjøre hva man vil med en oppsetning?

– Ja, for i teateret er forestillingen kunstverket.

Kritikeren: Hvorfor er ikke Heddas manus i skyen?

Modernisering av en tekst kan det komme i veien for hva teksten vil, sier redaktør i Scenekunst.no og doktor i teatervitenskap, Julie Rongved Amundsen.

– Jeg mener selvsagt ikke at alle eldre stykker skal settes opp i historisk setting som museale teaterprosjekter, fortsetter hun.

– Men hvis man for eksempel legger til moderne objekter i en scenografi, så tar dette fokus og blir tillagt symbolsk innhold av publikum. Hvert objekt på scenen er et tegn.

Og som Mørk-Eidem nevnte, vil også språket kunne fremmedgjøre publikum.

– Man vil neppe velge å spille Ibsen i det språket som står i originalmanuset, sier Rognved Amundsen.

– Språket må fornyes for å snakke til et moderne publikum. Det samme må man gjøre med problemstillingene som skuespillet tar for seg.

Hun nevner Hedda Gabler som eksempel. I stykket så brenner hun Eilert Løvborgs manus som er av papir og kun i ett eksemplar. Hvis du flytter dette over i en moderne sammenheng, så vil folk lure på hvorfor den er på papir og er håndskrevet.

– Er den ikke lagret i skyen? Finnes det ikke back-up? Skal Hedda knuse datamaskinen? Det blir en masse følgefeil.

All teater er fortolkning

Kontekst stiller samme spørsmål til Rongved Amundsen som til Mørk-Eidem: Er det vanskeligere å fornye et kjent stykke som de fleste har forhold til?

Interessant nok mener hun det motsatte.

– Nei, det tror jeg ikke. Det er kanskje nesten enklere for man kan være mer leken med stoffet. Folk kjenner jo til historien.

Ta Peer Gynt for eksempel. Skikkelsen både var og er sett på som et nasjonalromantisk symbol.

– Det er jo litt merkelig siden han er en skikkelig kjip karakter. Hvordan tar man dette med seg inn i nåtiden? Hvordan plasserer stykket seg i virkningshistorien, eller fortolkningshistorien? Hvordan har man lest stykket gjennom tidene?

– Hva er de største fallgruvene når man setter opp et eldre stykke?

– Jeg har ingen fasit. Alt teater er fortolkning av eksisterende materiale. Det må gjennom en prosess før det får en scenisk form.

Skuespilleren: La publikum tenke selv

Skuespiller Ingvild Holthe Bygdnes har selv tolket blant annet Hedda Gabler og Dr. Stockmann i Ibsens En folkefiende. Det siste ble satt opp ganske nylig på Oslo Nye Teater.

– Personlig er jeg ikke så nøye på å være veldig tro mot originalen. Jeg leter etter øyeblikk som berører meg, sier hun til Kontekst.

– Kan et klassisk stykke ha noe å tjene på å sette det opp i en ramme som passer til tiden det er skrevet i? Jeg tenker ikke nødvendigvis på Hamlet med pasjesveis, men …

– Det er jo gøy å spille kostymedrama da! Men jeg er ikke sikker på om det er så interessant å se en helt «original» versjon av et stykke.

Men en modernisert versjon med en haug av hippe fraser og digitale remedier har også utfordringer, mener hun.

– Er ikke definisjonen på en klassisk tekst at den fungerer uavhengig av tid og rom? Hvis man er forsiktig med moderne rekvisitter og har tanker som moderniserer tematikken, så kan teksten åpne seg for et moderne publikum.

– Hva tenker du på da? Har du et eksempel?

– Andre har nevnt problemet med Hedda og manuset. For eksempel kan man se for seg at man ikke konkretiserer hvordan manuset er ødelagt, bare konstatere at det er det. Så kan publikum tenke selv.

Hvis man skal modernisere et stykke, kan det være like viktig å sette opp en forestilling som heller baserer seg på en klassisk tekst snarere enn å følge et gammelt manus til punkt og prikke, sier hun.

– Det er tusen veier til målet. Tenk for eksempel på Løvenes Konge. Det er jo i bunn og grunn Hamlet. Men den tolkningen rørte ved nye generasjoner.

– En tradisjonell oppsetning kan bli støvete, men ikke nødvendigvis. Uansett må publikum bli emosjonelt engasjert. Hvis ikke er det jo ikke vits å sette opp noe som helst, hverken klassikere eller nyskreven dramatikk.