– Jeg er jo egentlig amerikaner

Trombonist, komponist, arrangør, orkesterleder, professor, Jens Wendelboe er en mann med mange hatter.

Wendelboe har bodd og arbeidet i USA i 25 år sammenhengende. For mange nordmenn er han nok mest kjent fra TV og samarbeidet med Dan Børge Akerø, men det er bare en liten del av hans virke.

Og hvis du lurte: Han er onkel til sjefsbarista Tim Wendelboe. Vi snakker sammen via en nesten helt glassklar Messenger-linje fra Connecticut.

– Hvorfor har du endt opp i USA?

– Jeg har alltid hatt en hang til å dra til Amerika siden jeg var ganske liten. Jeg er faktisk emigrant til Norge og.

– Forklar det nærmere?

– Jeg er egentlig dansk, men min mor, bror og jeg flyttet til Norge da jeg var liten. Folk har alltid sagt til meg: Du er jo egentlig amerikaner, du.

– Hva mente de med det?

– Den amerikanske mentaliteten passer meg utmerket.

Kreativ oppvekst

Wendelboe hadde en kreativ oppvekst med Steinerskole, musikkonservatoriet, vikarspill i Kringkastingsorkesteret. For å nevne noe.

– Du har en ganske mangslungen og rik CV. For å si det mildt.

– Jo, det er nok riktig. Jeg ble tidlig oppdaget av folk som Egil Monn Iversen, Frode Thingnæs og mange flere. Hadde masse jobber. Men så er det jo slik da at miljøet i Oslo er ganske lite, sier Wendelboe.

Han snakker seg varm om et musikkmiljø hvor mange hadde klippekort på jobber.

– Det ble litt kjedelig etter hvert. Jeg er en «Curious George» type, som føler jeg må ha påfyll hele tida. Jeg kjeder meg fort.

– Hva fikk deg til å innse det?

– Jeg husker en gang jeg gikk inn på en bensinstasjon. Dette var på den tida hvor de hadde hyller med kassetter. Da så jeg at jeg spilte på alle kassettene, og tenkte: «Nå må jeg gjøre noe nytt».

Go west!

Manhattan School of Music tilbød et helårs masterstudium for profesjonelle musikere og dit ville Wendelboe.

– Jeg sendte søknad, kom inn og reiste. Det ble et sabbatsår for meg. Et forrykende år, må jeg si. Jeg var 28 eller 29 år da jeg gjorde det.

– Kan du si noe om forskjellen mellom norske og amerikanske musikere? Er det noen?

– Godt spørsmål, sier han og ler litt.

– Det er jo en forskjell. Men det går nok mest på holdninger, attitude, ikke spillinga.

Hvis man skal jobbe i USA er det et par ting man bør være oppmerksom på. En del norske musikere går nemlig i ei felle, forteller han.

– Her er det ikke noe sikkerhetsnett hvis man skulle gå på trynet. En del norske musikere sier: «hvis det ikke funker, så kan jeg bare reise hjem». Det må du aldri si! Da tenker amerikanske musikere: Hvorfor skal jeg investere i deg? Du forsvinner kanskje.

VM i pendling

Midt i året på Manhattan ble Wendelboe gift med amerikanske Gloria.

– Vi er fortsatt gift. Hun sitter og jobber i etasjen over meg as we speak, sier han peker mot taket.

– Er din kone også musiker?

– Nei, takk og pris, sier Wendelboe og ler.

I Norge dirigerte han blant annet orkesteret i Les Misérables-suksessen til Det Norske Teatret i 1988.

– Les Misérables var en tre timer lang forestilling og jeg fikk rett og slett vondt i ryggen. Derfor gikk jeg til en idrettsmassør i USA.

– Du pendlet altså mellom Oslo og New York?

– Ja, og den siste uka i sabbatsåret skjedde det mye.

Wendelboe trekker pusten og begynner på en lang historie.

– Denne massøren spurte om jeg kunne tenke meg å lede et orkester på en konsert som het Stars over Westport. Inntektene skulle gå til Paul Newmans Hole in the Wall gang. Dette er et rekreasjonssted for kreftsyke barn.

En av artistene som skulle være med her var Donna Summer, så Wendelboe dro hjem til henne for å vurdere notematerialet.

– Det var noen fillete noter som var helt oppbrukt, så jeg satte meg ned, renskrev og arrangerte alt på nytt på datamaskinen.

På denne tiden hadde han begynt å jobbe med noteskrivingsprogrammet Finale. Det viste seg å være viktig for å være i forkant av utviklingen. Program som Finale, Sibelius og Logic representerte et paradigmeskifte i hvordan musikk ble skrevet ned.

– Slike ting var ganske nytt på slutten av 80-tallet og nesten ingen i Norge som drev med.

Konserten med Summer ble avviklet. Så dro han og kona hjem til Norge.

– Det går fjorten dager, så ringer Donna Summer selv til meg og vil ha meg med som orkesterleder på et Diamond Awards show i Belgia. Dette var et show for artister som har solgt mer enn 40 millioner plater.

Enden på visa var at hun spurte ham om å være hennes «musical director worldwide».

Go west for alvor

– Var det den endelige katalysatoren for å flytte permanent til USA?

– Delvis. Jeg bodde i Norge i flere år samtidig som jeg jobbet med henne. Weekendreiser til San Francisco for å jobbe med Summer var ganske slitsomt.

Men det virkelige vippepunktet kom fra et helt annet sted.

– Midt oppi dette, var det en vinter hvor det søren i meg ikke var lys eller varme i det hele tatt. I tillegg hadde jeg ramlet inni den samme gamle tralten med jobbing, så da tenkte vi at: Nå drar vi.

Wendelboe har masse å fortelle fra et rikt liv. Vi får høre om samarbeide med Neil Sedaka, Tony Bennett, Aretha Franklin, Blood, Sweat & Tears, Frankie Valli, bestillingsverk både her og der, lede orkestre på musikalproduksjoner, prosjekter både i Norge og i statene. Historiene i seg selv kunne vært en bok.

Aldri si aldri

– Da er det sant som de sier. Den amerikanske mentaliteten passer deg.

– Ja. Jeg er jo full av energi og litt gæren. Da jeg landet i New York første gang, fant jeg ut at her er det seks millioner mennesker akkurat som meg. Det passet meg utmerket.

– Jobber du mye i Norge for tiden?

– Det hender. Jeg var her nå senest i august. Men min base er her i USA.