– Jeg kan bare spekulere i hvor mange sanger som er gått tapt

Sinding døde i 1941 85 år gammel og bare åtte uker før sin død, meldte han seg inn i NS.

– Men da jeg så NS-kartotekkortet hans, var ikke det fylt ut av ham selv. Det kan se ut som om han hadde begynt å bli dement, dessverre. Dette vekket en interesse for perioden.

Et bokprosjekt føder det neste

Historien om bokens tilblivelse er en prosess i flere ledd.

I 2009 ble Vollestad kontaktet av noen gamle Milorg-karer, med Reidar Bjørn-Larsen i spissen. De trengte hjelp til å lage en allsangversjon av en sang som ble skrevet på skauen høsten 1944.

• Les et utdrag fra De sang for livet: Om henrettelsen av Henry Gleditsch

Bjørn-Larsen, som hadde dekknavnet «Baldor» under krigen, hadde en spennende historie å fortelle.

– Han fortalte om en sangkonkurranse som Milorg organiserte i all hemmelighet i 1944. Mange av tekstene hadde han tatt vare på og han kunne flere av sangene som han også framførte for oss. Kunne vi hjelpe til med å ta vare på dette stoffet?

Vollestad viser fram boken sin. Et bilde av Baldor viser en mann med vaktsomt blikk, blondt hår klippet kort og strøket bakover etter tidens mote, strikkegenser med sølvknapper. Omtrent slik en kunstig intelligens ville ha tegnet en norsk motstandsmann.

(fortsetter under)

Det første resultatet var et par CD-utgivelser. Vollestad hadde da dannet en trio som kalte seg Gutta på Skauen. Gruppa fremfører fortsatt disse illegale sangene.

– På et par av låtene på plata er Baldor med og synger. Det var veldig fint å få til, for nå er han borte.

En skattkiste som holdt på å gå tapt

Møtet med Baldor startet ikke bare et CD-prosjekt, men også en konsertserie hvor trioen opptrådde på eldresenter og lignende.

– Da hendte det innimellom noen kom til oss etter konserten som kunne noen illegale viser fra krigen. Jeg passet på å spille dem inn.

En stor utfordring har vært å finne riktig melodi når han har fått tilsendt håndskrevne tekster. Noen ganger står det henvisning til en eller annen slagermelodi som for lengst er gått i glemmeboken.

– Da har jobben vært å lese teksten/tekstrytmen og forsøke å finne tilsvarende rytme i mellomkrigstidens slagere.

Andre ganger har historien rundt forfatteren og tilblivelsen av teksten gitt hint som har ført til riktig melodi. Et slikt eksempel er sangen «Vi er frihetens kjempende soldater», skrevet av en ung milorgmann som døde i trefninger med tyskerne.

– Det var ingen som lenger kunne melodien, men da jeg fikk vite at han også hadde samarbeidet med kommunistiske motstandsfolk, så jeg plutselig at rytmen stemte med melodien til «Internasjonalen».

– Hva slags melodier gikk det som oftest i?

– Det meste var sanger som var kjente i samtiden; «It’s Long Way to Tipperary», «På Youngstorgets basar», «Gøy på landet». Ikke så veldig spennende musikalsk, må jeg innrømme. Det var også noe originalskrevet musikk, men ikke så mye.

«Den norske teater- og revyscenen ble fulgt med argusøyne under hele krigen.»

– Hvor mange sanger har du samlet?

– Minst 4-500. I en del tilfeller er tekstene ganske like, mest varianter over samme sang, andre ganger finnes de kun i én versjon. Det er snakk om nidviser, sanger for å styrke moralen eller kampsanger for motstandsbevegelsen. Jeg kan bare spekulere i hvor mange som er gått tapt.

Sendt til Sachsenhausen

Hvor farlig det var å lage og distribuere slikt materiale, ble Vollestad påminnet om hele tiden.

– I 1941 ble det spilt inn en plate illegalt på en hytte i Lommedalen. Planen var å smugle den over til Sverige for deretter sende den til England. Målet var å få den spilt på de norske sendingene fra London. De ble oppdaget, platen konfiskert. De ansvarlige ble arrestert og fikk oppleve grusomheten til SS-offiser i Gestapo, Siegfried Fehmer. Etter hvert ble flere av deltagerne sendt til Sachsenhausen.

Tilsvarende skjebner var knyttet til familiefirmaet I. Gerrard i Kristiansand:

– I 1941 ble folk fra dette firmaet og sendt til Sachenhausen for å ha mangfoldiggjort en sang. Forretningen måtte stenge og ble ikke åpnet før freden kom

Revyscenens motstandskamp

Men motstandssangene ble ikke bare sunget illegalt; de eksisterte også på den offisielle scenen, om enn i noe fordekt form.

– Den norske teater- og revyscenen ble fulgt med argusøyne under hele krigen. Først var det relativt løst, men etter hvert ble det opprettet et Teaterdirektorat som blant annet hadde ansvar for sensuren av tekstene. Det ble passet på at ting ble betont korrekt, at en del temaer ikke ble berørt, man avslørte eufemismer og varianter av navn.

– For eksempel var Doffen et annet navn på Hitler. Senere brukte man frk. Sørensen og flere andre navn. Det var et stadig kappløp.

Finn Bøe, Bias Bernhoft og Arild Feldborg var tre meget brukte forfattere av revytekster. Feldborg måtte flykte til Sverige i løpet av krigen.

– Men hvordan kan dette materialet ha blitt tatt vare på? Egen erfaring tilsier at det er vanskelig å gjenskape en revy bare noen år etter den er spilt.

– Jeg var så heldig at jeg fikk overta deler av arkivet etter Feldborg fra hans sønn. Der lå det mye spennende. Blant annet fantes det revysanger i flere varianter, noen mer direkte enn andre som neppe ville passert sensuren. Men de er ofte ikke datert, så det vanskelig å vite om de er skrevet i Norge eller Sverige. Det samme gjelder de illegale sangene; de er ofte umulige å datere.

I perioder var det forbudt å fremføre sketsjer på turneer, fordi Teaterdirektoratet ikke kunne kontrollere det like godt. Tenk om noen improviserte? Samtidig måtte den som opptrådde regne med at det var NS-folk eller sensuroffiserer i salen som rapporterte.

– Jens Book Jensen var blant de som fikk trøbbel med myndighetene fordi han hadde verbale innslag mellom sangene. Han fikk også føle på nazi-myndighetenes maktmisbruk. En gang insisterte NS-justisminister Sverre Riisnæs å holde tale føre en konsert. Book Jensen protesterte, men Riisnæs minnet ham på hvilke maktmidler han hadde til rådighet og Book Jensen måtte gi seg.

Ny viten om gamle legender

– Kom du over noen overraskelser under undersøkelsene?

– Ja! Særlig historien om «Norge i rødt, hvitt og blått». Det er alltid blitt fortalt at den ble fremført på en revy i 1941 og strøket etter sensuren etter premieren, men det viste seg å være galt.

Vollestad begynner å synge den opprinnelige sangen som ble fremført på revyen Fra tid til annen på Chat Noir i Oslo i august 1941. Det er en helt annen melodi, typisk for sin tid, og med helt annen tekst. Det eneste som de to sangene har felles er setningen: «Det skal lyse over by´n igjen», som også er sangens tittel.

– «Norge i rødt, hvitt og blått» er trolig skrevet i 1942/43 og spredd illegalt. Forfattere er Finn Bø, Bias Bernhoft og Arild Feldborg.

Melodien er en svensk melodi, laget som en sang for reklame for statsobligasjoner.

– Man må huske på at i 1940 var det bare syv år siden NRK ble opprettet. For første gang i historien fikk folk fra hele landet tilgang på de samme sangene i de samme versjonene. Dette var med på i lette spredningen av illegale sanger for man brukte sanger kjent fra radio. Fram til 1940 var det reklame i NRK og noen av sangene var kjent derfra, sier Vollestad.

Det var ikke bare sanger som ble skrevet. Det var og monologer og sketsjer.

Den folkekjære Einar Rose var blant dem som ofte strakk strikken langt for hva man kunne si på en scene. Boken forteller om et nummer fra høsten 1940 hvor Rose hadde med seg en terrier på scenen og sa: «Nå må du gå ut, ter-vov-vovven». En tydelig referanse til den fryktede Josef Terboven.

Denne, og andre episoder med Rose, førte til at det ble stilt spørsmål om sensuren var effektiv. Og fra 1941 ble det skjerpet inn.

Musikk og sang i fangeleirene

Den dystreste siden av prosjektet må være musikk og tekster hentet fra fangeleirene.

– På Grini satt både Otto Nielsen, Fridtjof Nansens sønn arkitekt Odd Nansen, Einar Gerhardsen og mange flere. Nielsen var blant de heldige som fikk arbeide på et arkitektkontor og på den måten hadde tid og tilgang til papir for spredning av materialet, sier Vollestad.

Etter krigen fikk hans sanger fra Grini, som for eksempel den humoristiske «Det har vi» og den mer alvorlige «Kjære lille Torill» stor oppmerksomhet. Førstnevnte sang dukker fortsatt opp på diverse scener rundt om i landet.

– Men slikt kunne få store konsekvenser: Nansen skrev Grinimarsjen sammen med steppdanser Harry Olsen. Sistnevnte ble sendt rett i Sachsenhausen, mens Nansen fikk en uke i isolat fordi han, som arkitekt, var mer nyttig for nazistene.

Da krigen nærmet seg slutten, skjønte tyskerne at slaget var tapt og tillot mer. Julen 1944 fikk fangene lov til å ha en julekabaret.

– Der framførte de «Norge, mitt Norge» og det godtok faktisk leirledelsen.

Til og med de norske fangene i Sachsenhausen, blant andre Einar Gerhardsen, klarte å trykke opp et sanghefte i leiren. Dette ble muliggjort fordi en av fangene var skomaker og fikset sko til en SS-offiser.

– Offiseren hadde tilgang på trykkpresse og gikk med på å trykke opp heftet illegalt. Men den neste utfordringen var å få fraktet dette materialet fra trykkpressa til fangeblokka. I tillegg hadde offiseren vært såpass ivrig på dette at han hadde trykket 2000 eksemplarer, ikke 200 som var ønsket.