Jobber kvinnelige sangere hardere enn mannlige? ⋆ Kontekst
Et jovialt kor synger
Her jobbes det (ulikt?). Et jovialt kor synger under grunnlovsjubileet i 2014. «Enkelte stemmegrupper må bære ansvaret for melodier», skriver artikkelforfatteren. Foto:Anette Karlsen/NTB
Kommentar

Jobber kvinnelige sangere hardere enn mannlige?

Ja! I hvert fall om man sammenligner antall toner og pauser i to nokså vilkårlige komposisjoner.

Jeg har sunget i klassiske «blandakor» på forskjellige nivå siden 2013, og er nå ansatt i Trondheim Vokalensemble som andrebass. I min tid som amatør har jeg observert et utbredt problem som jeg først ble trist av, men nå som jeg virker i en profesjonell setting, ser jeg at problemet er så urettferdig at jeg er nødt til å gå empirisk til verks. Dette er mitt sjokkerende funn:

Kvinner (representert ved førstesopran) må jobbe mye hardere per krone enn menn (andrebass). Alle sangere i et ensemble tjener like mye per time (sett bort fra ansiennitet), likevel må enkelte stemmegrupper oftest bære ansvaret for melodier og dermed den viktigste byrden av kunstnerisk tolkning. De blir oftere tildelt solistoppgaver av komponisten, som medfører enda mer arbeid. Og ikke snakk om de svært krevende og ofte ubønnhørlig lange høye tonene.

Bassen, på sin side, får den «gedigne oppgaven» av å synge grunntone mange sider på rad, som en bordun man kan trykke play på, uten særlig ansvar for tolkning.

Her har altså et mannsdominert felt gjennom århundrer diktert at kvinner skal bære byrden av virtuositet og eleganse, og gitt mennene rollen som lyttere, nærmest, eller i beste fall medvirkende! Det er dette som har blitt normen, og komponister av alle kjønn opprettholder den.

Faktaene fra notene

Om du tror at situasjonen ikke kan være så ille, ta en titt på et par eksempler fra Trondheim Vokalensembles repertoar:

I Caroline Shaws verk Partita, finner vi i 3. sats at utav 20 sider, har S1 (førstesopran) kun én hel side uten ett eneste toneskifte. Derimot får B2 (andrebass) luksusen av å synge hele tolv sider med kun én tone (ikke i strekk). På ett punkt har B2 18 takter på rad med tonen G, kun avbrutt av pusting og en lang sides pause.

Et annet verk av en norsk komponist jeg ikke vil navngi, varer i 56 sider. Av dem har S1 kun to sider der de ikke synger overhodet (3.5 %). B2 har 16 (28.5 %). Det høres ille ut i seg selv, men om vi gjør om sidene til takter, får vi 261 takter, har B2 tacet i svimlende 157 av dem! Det er 60 %! Før jeg telte kunne jeg tullet med at «kvinnene må gjøre alt arbeidet», men tellingen viser at det er mer alvor enn spøk. For øvrig inneholder dette verket 13 sider der B2 kun synger én tone, mens S1 får fem magre sider med den samme avslapningen.

Jeg må understreke at selv om dette anonyme verket er et ekstremt tilfelle, skjer ikke dette rent sjeldent, det forekommer i alle moderne repertoar sunget av alle ensembler. Alle proffe kor i Norge rammes av ujevn arbeidsfordeling. Det er på tide med en endring: gi bassen mer jobb, skap dypere kunst.

Dette er en kommentarartikkel og uttrykker skribentens egne refleksjoner.