Johan Berggren vil fortelle gode historier om noen som kanskje har levd

Både Lilyhamericana og oppfølgeren En hytte foran loven fra i fjor var Spellemann-nominert i kategorien Country. Kontekst møtte Berggren uken før det ble klart at noen andre fikk akkurat den prisen. Men nominasjonen og Fjording-hederen skal ikke kimses av.

– Det har vært en liten seier det. Absolutt. I grunn har det vært to kjempeår. Jeg forsøker å ikke tenkte så mye på hva vi mistet, og heller hva vi fikk. Jeg har fått spilt veldig mye alene.

Foran i bandet

Bandet er Trøgstad Musikkompani. Han regner kompaniet som mer enn backingbandet til soloartisten Berggren, selv om det jo er han som gjør alt av tekst og melodier, og har navnet sitt øverst på plakatene.

– Jeg ser ikke på meg selv som en bandleder. Bandet er så mye flinkere enn meg musikalsk, at det vil jeg ikke ha på meg. Samtidig liker jeg ikke så godt betegnelsen soloartist, fordi de bidrar så mye. Sånn sett er vi et slags band, en helhet.

– Jeg føler meg privilegert som kan få jobbe med så flinke folk. Privilegert fordi jeg har gjort meg fortjent til det, gjennom mye arbeid.

Å bruke tiden på det som betyr noe

Bandet kan for øvrig egentlig også takke korona for at det ble to album mer eller mindre på rappen. Konsertpausene førte dem, som så veldig mange andre, inn i studio igjen. Han har tross alt faset ut alt annet av strøjobber til fordel for musikken.

Premien er at han får bruke dagene sine på det han aller helst vil. Å skrive og spille musikk.

– I begynnelsen av pandemien så jeg litt mange episoder av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. De folkene er veldig gode på å bruke tiden på seg selv. Og det synes jeg kanskje flere kunne bli. Ikke egoistisk ment, men det å reflektere over hvor mye tid man bruker på ting som ikke gir noe igjen.

– Vi må passe oss for å ikke bruke for mye tid på ting vi ikke har lyst til å drive med. Mister du gnisten tar det ofte lang tid å finne den igjen.

Selv fant han på sett og vis ny gnist da han etter den engelskspråklige debutskiva For Now I’m Good Right Here (2018) valgte å gå over til norske tekster. Han understreker at han også er fornøyd med debuten, men at han nå forstår bedre hva han vil frem til i tekstene.

Etter innspilling, men før plata ble utgitt hadde han konvertert til morsmålet. Han hadde, som han sier, forstått hvilke språkbarrierer som kan oppstå i «oversettelsesfasen». Det handler blant annet om at han opplevde at det ble kunstig å fortelle hvor mye låtene betydde, mens han sang på et annet språk. Dessuten tilbøy norsken ham flere språklig verktøy enn han behersket på engelsk

– Det ville jo egentlig vært litt skummelt om jeg skrev tekster jeg ikke riktig visste hva jeg ville med. Selv om de fleste av oss er gode i engelsk drømmer vi fortsatt på norsk. Og det er synd å miste alle nyansene i fortellingene om dem, fordi vi ikke helt vet hvilke ord vi skal oversette detaljene med.

– I en sjanger hvor mye handler om røtter, så forsvinner i hvert fall stedet fort når du synger på et annet språk. Det gir mindre mening. Og det synes jeg er litt dumt.

Mer praktisk med gitar enn fotball

At han ble musiker var egentlig et uhell. Han kjørte kjelke. Brakk et ben. Ble sittende inne vinteren han var 13 år. Dermed røyk fotballkarrieren til fordel for gitaren han plukket opp.

– Det var mye mer praktisk å spille gitar. Og mye morsommere. Noe jeg er veldig fornøyd med i dag, for å jobbe som fotballspiller ser skikkelig slitsomt ut. He-he.

– Hvordan jobber du med låtskrivingen, er det tekst eller melodi som kommer til deg først?

– Jeg er en teksttype. Og synes tekst er det artigste å jobbe med. Men jeg synes det er vanskelig å skrive uten musikk samtidig, så jeg skriver alltid med gitaren i fanget. Jeg tweaker ordene til musikken. Jeg er opptatt av hvordan det skal låte. Mange vokaler etter hverandre flyter ofte bedre.

– Hva som trigger meg til å skrive er forskjellig. Men jeg skriver noe hver dag, uansett om det som kommer blir bra eller dårlig. Det er både for å presse meg og få følelsen av å være produktiv.

Grunnlaget for tekstene finner han gjerne gjennom å lese eller høre podkaster. Mest går det i gamle historier, eller som han sier det; bygdesladder.

– Jeg leser årbøker fra Gudbrandsdalen. Fåberg historielag har gitt ut mye interessant. Og så finnes det en del eldre litteratur fra området.

Nært innpå levd liv

Metoden er å finne karakterer i disse verkene eller omtalene. Og så skriver han om, til eller for denne karakteren, som altså da bygger på virkelige mennesker eller virkelige hendelser. Eller så nært som.

– Jeg er ikke fremmed for å legge til eller trekke fra noe. Du kan si: Fortellingene er løst basert på noen som kanskje har vært i live.

– For meg handler det om å bruke fem minutter på å fortelle en historie, og så bruke gitaren til å fortelle den med.

«Det finnes ikke noe mer outlaw, rebelsk, enn Prøysen.»

Noen historier har også mer personlige klangbunner. «Sang til Johan», for eksempel. Som ikke er en sang til ham selv, men til bestefaren med samme navn (han er faktisk den fjerde Johan Berggren i rekken. Den første var en rallar som kom over grensa fra Sverige for å bygge jernbanen).

– Det siste mormor sa til morfar på sykehuset, før han gikk bort, var: sov godt i Jesu navn. Sangen er mitt forsøk på å lage en sang fra henne til ham. De holdt sammen i nesten 70 år. Den kjærligheten de har hatt for hverandre er veldig fin. Mormor, som lever ennå, har lest teksten. Hun synes den er sår, og det skjønner jeg. For den er litt sår.

Prøysen, Prine og Bjella

Americana som sjanger, den han har fått pris for å utøve, er han imidlertid ikke så sikker på at han hører til. Selv mener han uttrykket ligger nærmere skillingsvisen.

– Jeg kaller det jeg gjør for viser. Jeg tror skillingsvisen blir litt glemt fordi vi har en tendens til å se for mye til det som skjer over dammen, i sørstatene. Og så får det liksom mer verdi fordi det er importvare. Akkurat det synes jeg er litt dumt.

– Det finnes for eksempel ikke noe mer outlaw, rebelsk, enn Prøysen. Men ingen ville finne på å kalle det han gjorde for americana eller country.

Prøysen er et forbilde. Det samme er Stein Torleif Bjella. Berggrens første konsert var med en coverversjon av en Bjella-låt. Ny musikk utover Bjella hører han knapt. Det går i podkaster – og John Prine. Et forbilde, og nok en artist det er lett å bruke som referanse på hans eget uttrykk.

Alene på gulvet

Han vil imidlertid ikke ha på seg å være på nivå med forbildene enda. Han er ikke engang sikker på om det er riktig å si at han har spilt seg opp fra gulvet av.

– Vi spiller fortsatt ganske mye på gulvet, hehe. Det er ikke så lenge siden jeg spilte i Brumunddal og det ikke kom noen, bortsett fra mamma og pappa.

Det høres ut som en overdrivelse, men Berggren forsikrer at det stemmer. Det var to publikummere som hadde møtt frem for å høre ham, og det var hans egne foreldre. Dette er imidlertid unntaket.

– Å spille mye er viktig. Man blir flinkere av det. Så det er skummelt at alle småstedene forsvinner.

– Du merker at klubbdøden skjer?

– Ja. Utvilsomt. De små plassene på bygda sliter. Det er færre folk og ting koster mer. Pubene har ikke tjent penger på to år. Folk har ikke tjent penger. Og musikerne har heller ikke de siste årene. Så det ser ganske håpløst ut.

– Men jeg vil ikke syte. For det er ingenting som er gøyere å spille. Det bidrar til enorm glede i mitt liv. Og helst fører det til at noen andre for det litt moro, har det koselig, en fredagskveld.

Opp av ermet drar han så et forslag for at publikum skal komme tilbake til spillestedene: Bryggeriene burde begynne sponse spillestedene, slik at halvliteren ble rimeligere. Dermed vil kanskje publikum få råd til konsertbilletter likevel.

Hvor realistisk forslaget er, vet han ikke. Men han bare nevner det.