– Målet mitt er å bli en sjangerfri musiker, et mål jeg aldri vil nå …

– Altså, hvorfor begynner man å spille vibrafon/melodisk slagverk?

– Det er fordi jeg elsker melodier og hadde et vanvittig forbilde i Rob Waring. Vibrafon er det instrumentet blant melodisk slagverk som er nærmest hjertet mitt. Og så er jeg uendelig glad i jazz.

– For du er utdannet melodisk slagverker? Ikke trommesett? Og hvor kommer jazzen inn i bildet?

– Jeg er utdannet som klassisk slagverker på Musikkhøgskolen. I tillegg har jeg det såkalte frie kandidatstudiet hvor jeg studerte jazz på vibrafon og pauke. Ikke mye trommesett, nei. Målet mitt er å bli en sjangerfri musiker, et mål jeg aldri vil nå. Og det er fint.

– Morten Quenild har produsert siste plata di. På hvilken måte har han påvirket musikken?

– Rettelse: Han er medprodusent på denne og den forrige skiva mi. Quenild har gjort det triste tristere og det lette lettere. De musikalske uttrykkene er blitt forsterket, kan du si. Han har beriket måten jeg tenker som musiker.

– Er det mye improvisasjon, eller er det stram regi på musikken din?

– Det kommer an på låten. Noe musikk trenger rom, annet må bare spilles som det er. Komposisjonen må være det overordnede rammeverk. Hva trenger musikken? All improvisasjon er underordnet det.

– Hva med metoder for innspilling: Er det spilt rett inn i én tagning, eller tillater du pålegg og lek med studioets muligheter?

– På åpningskuttet er det flere overdubbinger. Men resten er kun én tagning. Det vil si; det er et par spor som er såpass vanskelige å spille at jeg har gjort noen innhopp, men det er unntaket. «Stahlwerk» er et slikt spor.

– Men her er du i godt selskap! Du bor i Berlin og er på tysk etikett. Hvorfor Tyskland?

– Tja. Livet er det som skjer når du planlegger noe annet? Det var David Friedman som var grunnen til at jeg flyttet dit. Etter et år følte jeg at jeg trengte enda mer input. Det er flere som kan inspirere i et land med 80 millioner innbyggere. Selv om det er mange musikere på høyt nivå i Norge, er det samtidig et lite land.

– Du liker Berlin tydeligvis.

– Jeg elsker Berlin! Det er en by med stor takhøyde. Det er lett å være seg sjøl, men samtidig vanskelig å finne seg sjøl her.

– Hva slags plateselskap er Traumton, ditt plateselskap?

– Tja. Jeg vet ikke helt, jeg. For meg er det en musikalsk base. Jeg valgte dem fordi jeg likte deres repertoar, som jeg kunne identifisere meg med. Etter tre plater har jeg et trygt og godt samarbeide med Stefanie Marcus. Hun har mer eller mindre alene driftet dette selskapet på et høyt nivå i over 30 år. Hun sitter på utrolig mye kunnskap og erfaring, som jeg nyter veldig av å lære av.

– Er det viktig at eieren av etiketten er en fan og entusiast?

– Det er viktig! Det er kjempeviktig! Vi må dele en dyp kjærlighet for musikk.

– Hva skal du gjøre nå?

– Det er et par solokonserter, en festival i München, og en del annet, men jeg har begynt å samle inn musikk for neste plate. Det er på ingen måte klart ennå, men jeg har lyst til å fordype meg i standardlåter igjen. Jeg blir aldri ferdig med det.

– Ja, for du er jo jazzmusiker i bunnen, ikke sant?

– Jeg har altfor stor respekt for jazz til å kalle meg jazzmusiker, jeg er heller en musiker som elsker jazz.

– For eksempel det å skulle spille standardlåter med innspilt materiale som kilde. Det er en god øvelse fordi det eksponerer akilleshælen min: Jeg må jobbe mer med å improvisere i musikk med et tonalt sentrum.

– Forklar for dummies!

– Jeg mener improvisasjoner over funksjonsharmonisk musikk hvor akkordene er satt i et hierarki. Du vet- II-V-I, etc. Det vil alltid være millioner av nye ting jeg må øve på og det er kanskje den største gleden med å være musiker. Akkurat nå jobber jeg med å ta meg nok tid, puste nok mellom frasene på solo-repertoaret mitt. Det er en magi som oppstår når timingen mellom rom og fraser er rett.