– Jeg har aldri ment å være kontroversiell
Scenekunstneren har vært «umoralsk, slem, uetisk og kontroversiell», og har lært noe viktig av dette. Men Kate Pendry angrer likevel ikke på noe.
– Det er skuespillerinne, ikke skuespiller, insisterer Kate Pendry.
Hun fant veien til scenen allerede som 14-åring, men insisterer likevel på at det aldri var en plan.
Siden den gang har hun gjort seg kjent som en ærlig skuespillerinne. Væpnet med mørk humor takler hun gjerne tematikk mange ville sett på som utfordrende.
– Med ordene til en gammel rockestjerne: I øyeblikket virker det som et tilfeldig kaos der ting blir kastet på deg, forteller Pendry, og fortsetter:
– Du sier ja til jobber uten en klar retning, fordi dette er noen du ønsker og føler du må gjøre.
Etter over førti år kan hun likevel se seg tilbake og si:
– Det hele ser ut som en perfekt utformet roman.
Hun har levd i «det kunstneriske kaoset» i nesten et halvt århundre. Når Pendry ser tilbake, er det likevel ingenting hun angrer på.
En historie som eksemplifiserer valgenes uante konsekvenser, er da Pendry fikk tilbud om filmrollen som i teorien kunne endre livet hennes.
På tidlig 90-tallet ble Pendry tilbudt en rolle i en Channel 4-film av en regissør som så noe i henne.
Dette, til tross for at hun, ifølge seg selv, aldri gjorde det godt på auditions.
– Jeg var verken pen nok eller stygg nok til å bli lagt merke til. Talentet mitt var ganske gjemt, sier Pendry.
Skjønnhet var viktig i bransjen på den tiden:
– Og helt ærlig, det er fortsatt det, legger hun til, med en sardonisk latter.
Filmrollen ble det dog aldri noe av. Pendry hadde allerede sagt ja til å spille en gratis jobb i et lite stykke i det som da var Tsjekkoslovakia.
– Alle sa til meg at jeg skulle droppe Tsjekkoslovakia og gjøre filmen. Men jeg har en sterk moralsk rettesnor i meg, så jeg sa nei til filmen fordi jeg allerede hadde sagt ja til skuespillet.
I ettertid legger hun til at det var en latterlig situasjon, noe hun var klar over.
Valget de fleste så på som galskap, viste seg likevel å være det rette. Et par måneder senere ble innspillingen av filmen avlyst. Samtidig ledet stykket i det gamle Tsjekkoslovakia til en opptreden i Oslo. Og resten er historie, sier hun selv.
En brokete barndom
Selv om Pendry aldri hadde en plan, så innrømmer hun at kallet til scenen er sterkt drevet av nevroser.
– Det var en overlevelsesmekanisme fra en skremmende barndom, sier hun og fortsetter:
– Jeg er veldig klar over at behovet for å opptre er et ganske usunt behov, hvis det ikke holdes i sjakk av et sunt ego og et høyere kall.
Barndommen i London var farget av fattigdom og det Pendry beskriver som den «negative siden av 70-tallet». Denne barndommen beskriver hun også i biografien «Demonologi – Kate Pendrys liv og kunst», som ble gitt ut på Transit forlag.
Tittelen er treffende, det er mange demoner å finne i Pendrys oppvekstskildringer.
– Jeg måtte vokse opp fort. Jeg hadde verken brødre eller søstre.
Situasjonen hjemme var utfordrende, mens skolehverdagen var preget av mobbing og slag.
Den «skremmende barndommen» har også gjenklang i Pendrys arbeid i dag. Stykket 1969 – True. Crime. Theatre reflekterer både rundt Pendrys familiedynamikk, historie og oppvekst.
Stykket tar utgangspunkt i ekte hendelser fra skuespillerens egen familie, samtidig som det drar inn hennes refleksjoner rundt generasjonstraumer og familiehemmeligheter.
– Kan du fortelle meg om 1969 – True. Crime. Theatre?
– Nei, jeg vil ikke gjøre det, sier Pendry.
Men hun deler likevel:
– Forbrytelsen som stykket handler om skjedde i 1969. jeg har alltid følt instinktivt at 1969 var et veldig merkelig øyeblikk i historien, sier Pendry, og fortsetter:
– Det gylne løftet om 60-tallet kollapset. Det virker som om vi falt over skrenten. Noe skjedde mellom 1960 og 1969, du kunne se det i kunsten.
True crime-skuespill
Du kunne også se det i Pendrys oppvekst i Notting Hill i London. Ikke bare var den preget av fattigdom, rus og konflikt, men denne mørke familiehemmeligheten tok også sin plass i narrativet som ville komme til å forme kunstneren. I 1969 – True, Crime. Theatre. forteller hun om mordet på hennes onkel, angivelig utført av Pendry egen far.
Denne synden har satt uslettelige spor hos Pendry. I 2024, over 30 år etter at mordet skal ha foregått, rapporterte hun drapet til politiet.
– Man kan spørre hvorfor jeg lager en forestilling om dette mens det pågår en etterforskning? Gikk jeg til politiet for å ha materiale til min neste forestilling, spør manusforfatteren, før hun svarer seg selv:
– Det er mulig. Det er et element av det der. Effekten av noe som dette sprer seg i familier.
Responsen har ikke latt vente på seg, og Pendry forteller at hun har hørt fra flere som har vokst opp i lignende situasjoner.
Ærlighet uten medfølelse er bare grusomhet
Som en person med en sterk moralsk rettesnor, så er det heller ikke uten etiske spørsmål at Pendry kunne skrive dette stykket basert på virkelige hendelser.
Alle som siteres i stykket er spurt om de kan siteres og om deres historier kan brukes, forsikrer skuespillerinnen.
– Jeg synes ikke det er sjenerøst. Det er den rette tingen å gjøre.
Pendry lærte viktigheten av å spørre dem som kunsten angikk da hun jobbet med en forestilling om 22. juli.
– Før jeg fremførte arbeidet, som jeg fremførte i Libanon og Egypt, så sendte jeg manuset til 22. juli-kommisjonen slik at de fikk se over arbeidet. De skrev tilbake og takket for muligheten, forklarer Pendry. Dette ble en verdifull erfaring for skuespillerinnen.
– Jeg har lært, fordi jeg har oppført meg som et rasshøl i min karriere, at å kjenne etter om noe føles moralsk riktig og å følge noen moralske prinsipper er viktig, sier Pendry, og stadfester:
– Ærlighet uten medfølelse er bare grusomhet.
Har ingenting å skjule
Pendry hadde kanskje ikke så mye plan som et høyere kall til å stå på scenen.
Karrieren hennes hittil har vært preget av både kontroverser og kritikersuksess, og gjennom alt: En nærmest konfronterende ærlighet både overfor seg selv og verden.
– Hvis jeg skal være ærlig, som jeg jo pleier å være, så kan ingen kansellere meg, fordi jeg ikke har noe å skjule. Alt er der ute, sier Pendry.
Hun mener kunstnere, henne selv inkludert, gjør klokt i å spørre seg selv hva deres ansvar er overfor eget virke og samfunnet.
– Kjernen i arbeidet mitt, så vel som i meningene mine, handler om å belyse hykleri, inkludert mitt eget. Vi må kunne le av oss selv, sier Pendry.
Som kunstner holder Pendry ofte opp et brutalt speil mot samfunnet. Dette har medført ikke så lite motstand.
– Jeg har aldri ment å være kontroversiell. Jeg har aldri ment å være en performancekunstner, jeg er en skuespillerinne, jeg gjør teater, det er alt, sier Pendry.
Den strenge moralske standarden hun holder seg selv til er hardt opptjent, forteller hun.
– Jeg måtte lære dette på den harde måten: Ved å være umoralsk, uetisk, kontroversiell, slem, høylytt og brenne broer, og å gjøre ting jeg prøver å ikke angre på, men det er mye skam i karrieren min, sier Pendry.
Likevel prøver hun å ikke angre:
– Jeg har mye skam hengende ved mye av det jeg har gjort. Men hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg ikke vært her jeg er i dag.
– Melankoli er en kjerne for meg
Grunnen til at hun begynte å skrive sine egne stykker var at hun ikke kunne norsk da hun først kom til Oslo.
– Men nordmenn kunne engelsk. Kanskje det er i det å skrive at jeg føler meg mest hjemme og fredelig, forteller Pendry, og fortsetter:
– Jeg synes det er vanskelig og vondt å opptre, men desto vanskeligere det er, jo bedre blir det.
– Hvorfor ble du værende i Oslo?
– Jeg var veldig ulykkelig. Jeg har alltid vært ulykkelig på en måte, begynner Pendry, og forklarer:
– Melankoli er en kjerne for meg. Jeg kom ikke til Norge, så mye som at jeg forlot England. Jeg har et norsk pass, jeg snakker norsk og skriver på norsk, men jeg er ikke en norsk kunstner. Men jeg er ikke en britisk kunstner heller.
Pendry er ikke alene i sin ambivalens. Om en hører til flere steder, hører en egentlig til noe sted? Dette spørsmålet har mange innvandrere drøftet gjennom tidene. Denne mangelen på tilhørighet beskriver hun som en nærmest «eksistensiell depresjon».
Hun understreker likevel at hun har et nettverk hun setter høyt i Oslo.
– Jeg har venner her. Det er kanskje noe av det jeg er mest stolt over i livet. De folkene jeg har rundt meg. Jeg er mine venners største fan, sier Pendry.
– Vi prøver fortsatt være innovative
En valgt familie kan en finne tilhørighet i på tvers av landegrenser:
– Det er i bunn og grunn mye mer som forener oss, enn som splitter oss som mennesker, legger hun til.
– Er det noen forskjell på scenekunstfeltet i Norge og internasjonalt?
– Jeg har ingen idé. Jeg skal si det: Jeg er ikke egentlig så interessert i det heller, sier Pendry.
Hun opplever at det ofte er en forventning om å følge med i kunstfeltet du selv opererer.
Selv klarer hun seg fint med å følge med på de hun synes gjør noe spennende. Om hun skulle sin noe om scenekunstfeltet i Europa, så tror hun det er et relativt sunt felt:
– Vi prøver fortsatt være innovative.
Hun har dog en kritikk:
– Vi blir dratt ned et par kaninhull av ideologisk trangt definerte temaer. Dette betyr blant annet at det antas at om du jobber med teater, så er du plassert bestemt på venstresiden, og at det er ett sett regler vi alle følger og er enige om. Jeg tror det er farlig, sier Pendry.
Skuespillerinnen tror ikke den påtatte dydsposeringen som scenekunsten påfører seg selv fører til et godt kreativt spillerom i det lange løp.
– Men det er viktig for meg å presisere, jeg er ingen ekspert og dette er kun min mening, legger hun til.
Vil ta tilbake ordet skuespillerinne
På sine 60 år har Pendry lært ett og annet. En av de viktigste leksene fikk hun fra en medskuespiller for over 20 år siden.
Hun ble fortalt av en mannlig kollega at «kvinners hjerne klarer ikke forstå rytmene til Shakespeare, fordi rytmene til Shakespeare er matematiske. Det er derfor han ikke hadde noen kvinner i skuespillene sine».
– Han fortalte dette på en måte som om han var snill. Han trodde genuint dette, sier Pendry.
Hun visste selv ikke hva hun skulle si, ikke kunne hun på denne tiden stå opp for seg selv heller. Det var «en annen tid».
– Det som var interessant i dette øyeblikket var at en annen skuespiller, en tynn fyr som hadde en liten rolle, kom bort til meg i pausen og sa: Du kan ikke la dem gjøre dette mot deg. Jeg ser det hele tiden, forteller Pendry.
Hun endte opp med å ta en kopp kaffe med denne skuespilleren, og fikk på veien noen gode råd og noen kanskje enda bedre bøker om feminisme.
– Min feministiske oppvåkning kom fra en mannlig skuespiller. Det glemmer jeg aldri, sier Pendry nå.
Dette er langt ifra den eneste gangen Pendry har opplevd sexisme i scenekunstmiljøet.
– Kvinner i teater har historisk vært synonymt med prostitusjon. Det er ikke mange år siden sist jeg ble antatt å være seksuelt løs på tråden fordi jeg er en skuespillerinne, forteller Pendry.
Det er også bevisst at hun bruker nettopp ordet skuespillerinne.
– Jeg vil ta det tilbake det ordet, sier Pendry.
Ord har makt og historie, og selv den lille forskjellen gjør mye. Hun understreker at det er en vesentlig forskjell.
– Ved å kalle meg en skuespiller og ikke en skuespillerinne, så sletter du den lange historien som er min opplevelse av å være i dette yrket. Det er veldig annerledes fra en mann.
– Skummelt, men mektig
Den erfaringen ved scenekunstyrket som Pendry synes er aller verst er likevel kritikken.
– En dårlig anmeldelse kan påvirke meg å mye at jeg blir redd for å skape, forteller Pendry.
Etter mye sjelekvaler og sammenbrudd over negativ presse har løsningen for henne blitt ikke lese anmeldelser i det hele tatt.
– Og fordi jeg er en puritansk person, om jeg skulle stoppe å lese de dårlige anmeldelsene, måtte jeg og stoppe å lese de gode.
En god anmeldelse bør skape en dialog mellom kunstner og anmelder, mener Pendry.
En dårlig anmeldelse derimot, det er en annen historie:
– Jeg jobber med det. Jeg bruker mye tid i terapi på anmeldelser.
Til tross for alt som taler henne imot. All motstand hun møter, både fra andre og seg selv, så har Pendry likevel en styrke i sitt virke:
– Noe av det mektigste en kan gjøre som en kvinne på 60 er å stå alene, midt på en scene, og holde det rommet i en og en halv time, uten noe mer enn din stemme og dine ideer. Og jeg gjør det, jeg har den makten, anerkjenner Pendry, og avslutter:
– Det er skummelt. Skummelt, men mektig.
