For 85 år siden debuterer Kirsten Flagstad i rollen som Sieglinde i Wagners Valkyrien ved Metropolitan Opera (The Met) i New York. Debuten i 1935 blir starten på en unik karriere i internasjonal opera. Under live-overføringen fra The Met til det amerikanske radiopublikum rapporterer Geraldine Farrar begeistret: «Vi har nå vært vitne til noe av det mest sjeldne og gledelige som kan skje i et teater: the birth of a star.»

I løpet av dette året fortsetter Flagstad å imponere i mange av de mest krevende sopranrollene fra Richard Wagners operaer: Sieglinde, Brünhilde, Kundry. The Met vet straks å dra nytte av sin stjernesopran. Publikum fyller snart det ærverdige operahuset på nytt. Flagstad blir over natten berømt over hele USA, og The Met redder seg ut av økonomisk uføre.

Flagstads stemme – fra innsiden

Dich, teure Halle fra Tannhäuser ble spilt inn på plate samme året som Flagstad slo gjennom, og ble utgitt tilgjengelig i digitalisert versjon i 1994. Både stemmens kraft (dB) og stemmens resonansverdier (formanter) kommer godt fram. Stemmekraften måles til 87dB i Dich, teure Halle. Flagstad synger nyansert og dynamisk. Den mørke sopranklangen kan minne om en mezzosopran, men hun tøyer seg også med stor kraft helt opp til «trestrøkne» C, det vil si C5.

Disse stemmeanalysene er utført ved bruk av software-programmene PRAAT.com og Sopran, Tolvan.com.

Videre ser vi at stemmens vibrato har lite utsving (ambitus) og cirka seks svingninger per sekund. Tett vibrato gir Flagstad gode betingelser for å tekste tydelig. Med absolutt gehør synger hun usvikelig rent. Lydkilden, eller grunntonen, er uvanlig energirik til en sopran å være. Førsteformant ligger godt over grunntonen, F o (den internasjonale termen for grunntonen, det vil si primærtonen fra for eksempel stemmebåndene, som danner basis for resonansverdiene i stemmen, red.anm.), noe som skiller Flagstad fra mer lyriske sopraner. Uvanlig for sopraner er det også å måle en sterk andreformant på cirka 1750Hz. Hennes tredje- og fjerdeformant sluses sammen, og lager en egen klangtopp rundt 3000Hz. Flagstad har også sterke formantverdier i spekteret over 5000Hz. Til sammen blir dette resonansverdier som bærer overbevisende gjennom et massivt Wagner-orkester, som gjennomsnittlig klinger i frekvensområdet rundt 400-500Hz.

Flagstads stemme klinger jevnt på alle vokaler, uten merkbare registerbrudd. Stemmebåndene hennes har lengre åpningstid enn lukketid per svingning, noe som gir en luftflyt, eller flow. Flow oppstår når man synger med et lavt hengende strupehode. Hulrommene på sidene av strupehodet, sinus piriformes, ekspanderer og gir ekstra lydenergi til stemmen. Å synge med flow gjorde at Flagstad ikke overanstrengte stemmen i forteklang.

Et vendepunkt i stemmeutviklingen

Flagstad hadde et stort og robust stemmeorgan fra naturens side. Men karrieren ville ikke blitt så sensasjonell hvis hun ikke hadde jobbet målbevisst for å utvikle og odle stemmen sin.

Hun viste seg tidlig som en metodisk og målbevisst elev. Hennes første lærer, Ellen Schytte Jacobsen (1910-1913), var selv en god sanger. Jacobsen lærte henne å bruke pusten riktig og å slappe godt av i halsen. Interessen for opera fikk Flagstad allerede i denne perioden, ikke minst fordi hun lyttet mens moren akkompagnerte operasangere.

Perioden 1916-1918 ble et vendepunkt i Flagstads stemmeutvikling. Den svenske halslegen og stemmepedagogen Gillis W. Bratt ble læreren hennes i Stockholm. Fra Bratts lærebok Talröstens Fysiologi kan vi få innblikk i hvordan han arbeidet med Flagstads stemme: Det er viktig med dyp innpust for å få et avspent og lavt strupehode. Mellomgulvet senkes ved at dype ryggmuskler blir aktivert. Bratt la stor vekt på anatomi og fysiologi. Hans intensive undervisning fikk Flagstads stemme til å vokse. Samtidig fikk stemmebåndene hennes bedre lukke enn før. Det vil si at de lukket seg mer effektivt mot stigende lufttrykk fra lungene. Flagstad har beskrevet hvordan «My voice grew in three months to three times its size».

En annen av Norges fremste sangere i samme generasjon, bassen Ivar F. Andresen (1896-1940), fikk en eventyrlig suksess ved Kungliga Operan i Stockholm etter å ha studert hos Bratt. Tilfeldighetene ville ha det til at Andresen og Flagstad møttes mange år seinere som solister ved festspillene i Bayreuth. Andresens bass egnet seg ikke minst i Wagners operaer, og Flagstad samarbeidet med ham senere under festspillene.

«Vent med å synge Wagner»

I årene fram mot debuten i New York, sang Flagstad et omfattende repertoar fra operetter og operaer, alt fra Tosca til Nedda og Rosalinde i Flaggermusen. I ettertid så Flagstad dette som en modningstid, både sanglig og scenisk. Hun ga følgende råd til unge sangere: Vent med å synge Wagner, fordi han krever mye styrke som man ikke oppnår før man har sunget i mange år.

Arbeidet intellektuelt og selvstendig

Flagstad fikk intens coaching i tydelig tekstuttale mens hun innstuderte Wagner-roller ved operaen i Bayreut. Coachingen stimulerte stemmens klangfokus og ga henne dypere puststøtte. Hennes energiske uttale av konsonanter merkes tydelig i opptaket av Dich, teure Halle fra 1935.

Flagstad la grunnlaget for sine rolletolkninger ved hjelp av uvanlig musikalitet, god tekstforståelse og oversikt over dramaturgi. Hun arbeidet intellektuelt og selvstendig med sine karakterer, slik som da hun selv la regi for sin første Tosca.

Rollene hennes hadde stor troverdighet, både vokalt og scenisk.

Gjespeøvelser og strikking i pausen

Flagstad uttaler i et intervju med BBC i 1950 at hun øver svært lite før en forestilling, men synger gjerne en bestemt frase fra Brünnhildes parti i Valkyrien. Slik finner hun den dype stemmeklangen, og da mener hun at den høye klangen kommer mer naturlig. Hun gjør dessuten gjespeøvelser før hun skal opptre, gjerne i cirka 15 minutter. Kanskje hun hadde G. W. Bratts pedagogikk i tankene, for han skriver i sin lærebok: «Den bästa övningen att vidga svalget, då man talar och sjunger, är därför att låta det bibehålla den form det har vid lugn och viloandning.»

Flagstad fant ro og fokus med håndarbeid i pauser underveis i en forestilling. Hun strikket!

Elsket å møte publikum

Filmopptak viser at Flagstad opptrådte med stor scenisk og musikalsk autoritet. Hun elsket tydelig å møte sitt publikum. Denne livskraften gjenspeilet seg i hennes kroppsholdning og sceniske uttrykk.

Jessye Norman, selv blant de fremste dramatiske sopranene i tiden etter Flagstad, var en stor beundrer. Norman syntes Flagstads stemme alltid hadde en særskilt utstråling, radiance.

Kåre Bjørkøy er professor emeritus ved Institutt for Musikk, NTNU, og internasjonal opera- og konsertsanger.