Ulike vilkår og gratisarbeid florerer i klubbmarkedet

Dette fant vi: Nøkkelordet er splitt

• De aller fleste arrangementene var basert på den enkleste formen av en såkalt splitt-avtale. Denne avtalen inneholder spillestedets beregnede konsertkostnader, og en avtale om at billettinntektene skal dekke disse kostnadene før det ble beregnet honorar til artisten.

• Noen få av avtalene vi støtte på i løpet av vår ringerunde ga artisten/bandet et honorar, uavhengig av hvor mange som kjøpte billett.

• Regelen var at artistene var egne arrangører, og dermed tok en vesentlig del av den økonomiske risikoen. I flere tilfeller er det ingen skriftlig kontrakt, bare muntlig avtale mellom artist og spillested.

• Ingen av de vi snakket med fikk faktura fra spillestedet i etterkant av konserten, trolig fordi det kom nok folk. En annen årsak kan også ha vært at spillestedene prøver å unngå å kreve penger av de som har stått på scenen, selv om arrangementet går i minus. Flere av artistene opplyser likevel at de tidligere i sin virksomhet har opplevd å måtte betale for å spille etter konserter.

• Ved flere tilfeller går hovedartisten i minus, mens resten av bandet går i pluss.

• Alle de mer erfarne musikerne vi snakket med sa at det blir flere slike leieavtaler. Og ingen tror at trenden vil snu. Samtidig er det ingen som klandrer spillestedene for kontraktspraksisen. Tvert imot ga flere uttrykk for at spillestedene og musikerne er i samme båt, og at økonomisk risiko er prisen for over hodet å få spilt. Flere berømmet dessuten klubbene for å jobbe hardt sammen med artisten for å skaffe publikum til konserter.

• Flere pekte på at det er mye gratisarbeid også blant de som driver klubbene.

Garanti, gratisarbeid, grei lønn

Vi fant også at erfaring og hensikt spiller inn på hvor mye artistene sitter igjen med:

• Et etablert band fortalte om en deling med spillestedet, med 70 prosent til artist og 30 til spillestedet, etter at break-even (dvs. spillestedets kostnader) var dekket. Bandet har bedret live-økonomien etter å ha fått avtale med et bookingbyrå, men må likevel ta til takke med beskjedne minimumskrav til honorar, etter at overnatting er dekket, som ligger godt under Creos anbefalte minstesatser.

• Et annet band sto som arrangør av en konsert der andre band også spilte. Her lå det et garantihonorar i bunn. Men konserten gikk med et lite underskudd, noe som førte til at bandene delte spillestedets garantibeløp på 10 000 kroner. Likevel oppfattet bandet avtalen som grei.

• To ferske artister vi snakket med spilte gratis, det vil si uten avtale om verken leie eller utsikter til honorar. En av konsertene var en lanseringskonsert/releasekonsert. På en av konsertene ble det ikke solgt billetter. Utestedets inntekter begrenset seg dermed til inntektene fra baren. En tidlig fase der alt er gratisspilling er ikke uvanlig for pop og rock-utøvere (og noen kommer som kjent ikke videre fra denne fasen).

• Et band med godt erfarne musikere, men uten et etablert navn i markedet, valgte et spillested som hadde plass til noe over 100 publikummere. Break-even ble passert med god margin, men oppgjøret ga ikke honorar på grunn av bandets egne utgifter.

• En velkjent artist kunne fortelle om «et ok honorar» pluss kost og losji, og altså ingen deling av inntekter på toppen. For denne artisten er en slik avtale ikke uvanlig, og tilbys ofte av kulturhus og mindre livescener, men sjeldnere av større steder, hvor man må inn på en eller annen kombinasjon av garantihonorar, dekking av arrangementskostnader, og så deling av overskudd.

Mange reagerte på Tono-vederlag

Tendensen med økt bruk av døra-avtaler gjelder ifølge våre informanter særlig i byene. På festivaler er slike avtaler ikke i bruk, av naturlige årsaker.

«Leieprisene» varierer sterkt mellom Oslos spillesteder. Stedets størrelse er selvfølgelig en viktig variabel, men kostnaden scenen legger inn i avtalen varierer også av andre grunner. Det er trangt om plassen i Oslos uteliv. Det bidrar som nevnt til at musikerne blir med på å ta risiko, men det kan også føre til at scener i etableringsfasen holder lave leiepriser.

«Split-dealer, noen ganger med et fast honorar i bunn, er det vanligste etter vårt skjønn»

Siri Haugan Holden, NKA

På et av de aktuelle spillestedene var avtalen at klubbens utgifter til bemanning av døra og lydteknikeren skulle dekkes først. Når denne break even-avtalen var dekket skulle artisten få noe over halvparten av overskuddet.

Også artistens Tono-vederlag, dvs. fakturaen som kommer fra Tono i etterkant, skulle dekkes av artisten. Dette er det mange som reagerer på, eller rister på hodet av. Det er forståelig, selv om artisten kanskje kunne ha godt av å innse at det er en annen rolle å være arrangør enn å være opphaver – selv om rollene utøves samtidig.

På et annet lignende spillested dekket klubben Tono-regningen. Eneste kostnad var et lavt honorar, eller delen av honoraret, til lydteknikeren.

– 6000 kroner i overskudd er ok

En artist med mange år på veien bak seg, anslår at 70 prosent av spillestedene har krav om at stedets kostnader dekkes først, og legger til at garantihonorar er svært uvanlig.

Et band forteller om garantihonorar og plussresultat, selv om det ikke holdt til de anbefalte Creo-satsene. En splitt der spillestedet og artisten deler risikoen, opplever bandet som helt rettferdig. Som de sa: «Det betyr at begge drar lasset, og at vi er en del av det samme økosystemet».

• Les også intervju med Tove Bøygard: – Det har blitt vanskeligere å få konserter til å lønne seg

En artist forklarte at 6000 kroner i overskudd for konserten var ok, selv om det aller meste gikk med til å dekke utgifter for et bandmedlem som bor på en annen kant av landet. Konserten ble betraktet som en preproduksjon, siden bandet var på vei ut på turné. Det samme bandet bekreftet å ha opplevd å betale for å spille.

Flere beskriver en situasjon der hovedartisten går i minus, mens resten av bandet går i pluss. Det gjelder gjerne når det er avtalt å betale resten av bandet et visst honorar uavhengig av resultatet fra hver enkelt konsert.

Helgemusiker: Satt igjen med 16 000 kroner

En av de mest erfarne artistene vi kom over har flere tiår på veien bak seg, selv om hen bare var heltidsartist i fire av dem. I dag spiller hen «i helgene, som noen ganger utvides med noen dager».

Artisten har publikum i flere landsdeler. Som regel er hen medarrangør, men opplever at honorar er vanligere utenfor Oslo. Likevel sier hen at det har blitt mye «døra-jobber» de siste årene. Etter den aktuelle konserten i høst satt artisten igjen med 16 000 kroner, som skulle fordeles på hen og de tre musikerne i bandet. Hen bruker lokale musikere for å begrense utgifter til reise og opphold, og hen har bare godt å si om det aktuelle spillestedet og om publikum.

Kaizers: Ren leie

I løpet av de to ukene i oktober, avholdt Kaizers Orchestra comeback-residens på Sentrum scene med seks utsolgte hus. Deretter fortsatte bandets opphold der ut oktober, til stedet var fylt 14 ganger, til tonene av 19 millioner kroner brutto.

Flere konkrete tall fikk ikke Kontekst av Kaizers.

Thomas Olavsen hos bookingbyrået TimeOut bekrefter imidlertid at avtalen med Auditorium (som driver Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene) var en ren leieordning.

På vårt spørsmål om hva slags avtaler han støter på i sinn booking-hverdag for øvrig, skisserer han en hel liten skogteig av kompliserte varianter fra leie, via varianter med garantiinntekter til den nevnte split-avtalen, der spillestedets kostnader dekkes først.

NKA: Konserter er hovedsakelig et samarbeidsprosjekt

Kontekst har ikke funnet noen systematisk undersøkelse av bruken av de forskjellige avtaleformatene.

Men Siri Haugan Holden, leder for interesseorganisasjonen Norske Kulturarrangører, har likevel, etter en runde med sine kolleger, kommet tilbake til Kontekst med dette:

– Inntrykket er at fast hyre hos spillesteder er uvanlig, i motsetning til hos festivaler, og at det heller ikke har vært noen endring her den siste tiden, sier hun.

– Split-dealer, noen ganger med et fast honorar i bunn, er det vanligste etter vårt skjønn.

Etter NKAs erfaring går det hovedsakelig i break even-avtaler hos Oslo-scener. Det vil si at spillestedets kostnader opp til dekningspunktet dekkes først, og artisten deretter får honorar.

– Konserter i små formater i dag settes hovedsakelig opp som et samarbeidsprosjekt mellom arrangør og artist, der risiko ligger relativt jevnt fordelt på begge parter, sier Haugan Holden.

Ifølge NKA skjer det ikke ofte at artisten må betale for det som står igjen å dekke opp til break-even etter konserter, men det kan hende dersom denne grensen er høy.

NKA-lederen har inntrykk av at det for eksempel brukes mer honorar i Bergen enn i Oslo, men at scener med honoraravtaler er offentlig finansierte i større eller mindre grad.

Gramart: Bardrift burde ikke være adskilt fra konsertvirksomhet

Gramart-advokat Maren Skaskiewicz understreker at det er Avtalefrihet på det området denne artikkelen handler om.

– Jeg skulle selvsagt ønske at alle artister mottar et honorar som er bærekraftig for deres virksomhet, men det er ikke alltid det er mulig i et marked som reguleres av tilbud og etterspørsel, sier hun.

Gramart organiserer næringsdrivende utøverne som ønsker å drive eget selskap og bestemme over egen arbeidshverdag.

– Har ikke artistene råd til å spille konserter fordi den økonomiske risikoen er for stor, vil dette til syvende og sist også gå utover spillestedene. Gode støtteordninger for både spillestedene og artistene er derfor ekstra viktig. Økte bevilgninger til tilskuddsordninger som arrangørstøtte og turnéstøtte vil være effektive virkemidler. 

Skaskiewicz peker på at vi snakker om et «økosystem der artister og spillesteder er avhengig av hverandre».

– I et krevende livemarked blir det derfor ekstra viktig at de spillestedene som kan, for eksempel de som går i overskudd som følge av salg av mat og drikke til konsertpublikum, bidrar til bærekraftige honorarer til artistene, sier hun, og mener dermed at bardriften ikke kan holdes isolert fra spillestedets konsertvirksomhet.