Krampen som knekker karrierer

Min musikkskole, uten lærer og fysisk klasserom, besto av how to-videoer på YouTube og amatørplukkede gitartabs. På ungdomsskolen opplevde jeg det som kult og kredibelt at jeg skranglet av gårde uten noe som helst begrep om verken tone- eller notelære.

Jeg var en av flere som dyppet tærne i Metallica-katalogen og spilte med til Master of Puppets og Fade to Black, etter beste evne. Mangel på tålmodighet og disiplin gjorde at jeg aldri ble noen virtuos shredder, men jeg har i ettertid fått gitaren til å gjøre alt det den har trengt å gjøre for meg i min deltidskarriere som musiker. Interessant nok har kanskje mine finmotoriske begrensninger beskyttet meg fra en relativt sjelden lidelse, til tross for total mangel på riktig teknikk og kyndig veiledning. 

Musikerdystoni er riktignok sjelden, men overrepresentert hos profesjonelle musikere sammenlignet med øvrig befolkning. 1-2% av musikere rammes. På godt norsk kan dette kalles musikerkrampe. Enkelt forklart er dette en nevrologisk sykdom karakterisert av ufrivillige muskelsammentrekninger, utløst av helt spesifikke oppgaver. Dessverre er det slik at denne tilstanden kan sette stopp for en musikerkarriere.

Symptomer bagatelliseres

Den typiske pasienten vil være mann, i midten av sin musikalske karriere og utøver av klassisk musikk – selv om ulike kjønn, utøvere av andre sjangre, amatører og musikkstudenter også kan rammes.

Felles for alle er hundrevis av timer med øvelse, typisk i form av repetitiv, monoton oppgaveutførelse. En oppgave må i denne sammenheng forstås som en helt konkret villet bevegelse, eksempelvis et anslag med ringfingeren på en pianotangent.

Oftest rammes fingre i den dominante hånden, som ved piano eller strengeinstrument, men også deler av ansikt, tunge, strupe, armer og ben kan rammes hos musikere, som ved sang, treblås-, perkusjons- og strykeinstrumenter.

«For enkelte er bytte av instrument den eneste løsningen for å unngå arbeidsuførhet.»

Symptomene starter ofte med tap av finmotorisk kontroll, noe musikeren typisk opplever som en spillefeil. Dessverre bagatelliseres ofte dette: her må det øves mer, varmes opp bedre. Etter hvert som sykdommen skrider frem tilkommer den krampaktige bevegelsen, med spenningsendring i muskulaturen, hver gang den spesifikke oppgaven utføres.

Dette er det som er dystoni.

Smerter er mindre vanlig, men kan forekomme avhengig av krampenes alvorlighetsgrad. Klassisk musikk setter kanskje større krav til rigid repetisjon enn i eksempelvis jazzens mer frie utfoldelse, som kan være forklaringen på at klassiske utøvere oftere er rammet.

Mangel på kunnskap

Historisk sett har profesjonelle musikere vært noe avventende til å søke hjelp tidlig i forløpet av et arbeidsrelatert helseproblem, i motsetning til profesjonelle sportsutøvere – hvor den minste kjenning eller strekk utløser prompte vurdering og diagnostikk.

Årsaken kan være betinget i musikerens frykt for å miste arbeid i forbindelse med komplikasjoner knyttet til behandlingsprosedyrer.

Sannsynligvis er også mangel på kunnskap og erfaring hos både musikere og helsepersonell knyttet til musikeres helseplager også en viktig faktor. Idrettsmedisin er et betydelig større fagfelt enn scenekunstmedisin. Sistnevnte undervises ikke ved landets medisinske fakulteter.

Utøverne i begge grupper er imidlertid utsatt for belastnings- og arbeidsspesifikk skade og sykdom. Ved musikerdystoni spesielt, er det to forhold som kan forsinke riktig diagnose:

• Feiltolkning som betennelse eller overanstrengelse
• Manglende funn ved undersøkelse av den rammede. 

Det er derfor helt sentralt at pasienten må undersøkes spillende på instrumentet, for at dystoni skal kunne demonstreres.

Lanken til Gould

Så vidt meg bekjent har ikke Kirk Hammett fra Metallica musikerdystoni, men nevrologen Frank Wilson argumenterte for at den eksentriske pianisten Glenn Gould var rammet av lidelsen.

I Goulds samtid var det få, inkludert ham selv, som hadde gode forklaringer på plagene. I hans dagbøker finnes beretninger om hvordan han i 1977 ikke lenger klarte å spille koraler av Bach nøyaktig, noe han selv tolket som dårlig utført klaverspill og nølende usikkerhet.

I artikkelen «Glenn Gould’s hånd» (2000) mener Wilson at Gould tilpasset sin spillestil for å unngå kramper i hånden. Goulds famøse, lave pianokrakk ga en større fleksjon i håndleddet, som i sin tur mobiliserte andre muskler enn ved konvensjonell spillestil. Dermed ble ikke dystonien utløst, og han kunne spille feilfritt. I en tydelig iscenesatt video på YouTube, Glenn Gould discusses his chair (lenke: https://www.youtube.com/watch?v=5SHtyGc8pfk) kan man se både stolen og hans spesielle teknikk.

Schumanns skjebne

I medisinske fagartikler har også teorien om at den østerrikske komponisten og pianisten Robert Schumann (1810–56) hadde musikerdystoni fått bred støtte. Det var Schumanns høyre langfinger som var rammet. Hans tap av funksjon resulterte i at han ikke klarte å spille stykkene slik han ville, til Schumanns store fortvilelse. Schumann prøvde de fleste behandlingsmuligheter i sin samtid. Alt fra hvile, håndbad i sprit, elektriske impulser til homøopati ble forsøkt, uten effekt. Schumann endte til slutt opp med å begrense sin konsertvirksomhet, og spilte kun stykker som ikke krevde bruk av den aktuelle fingeren.

Felles for Schumann og Gould var tilpasninger i spillestil, en behandlingstilnærming som også brukes i dag. Endringer i instrumentets positur, vinkel på hender og fingre i forhold til konvensjonell teknikk kan bedre plagene.

Pianister kan endre høyden på pianokrakk, eller treblåsere kan sette instrumentet i stativ. For enkelte er bytte av instrument den eneste løsningen for å unngå arbeidsuførhet.

Injeksjoner med Botox har også bedret karrieren for noen, som for den amerikanske pianisten Leon Fleischer, som tok tilbake til scenen etter 40 år med dystoni i høyre hånd. Behandling med Botox krever stor presisjon fra den som injiserer, da Botox gir lammelse i den aktuelle muskelen. En bivirkning kan derfor være lammelse av feil muskulatur, noe som gir et større problem enn det man hadde i utgangspunktet. Effekten varer noen måneder, og injeksjonene må derfor gjentas. Behandlingen er derfor krevende.

Plastisitet er avgjørende

Musikerdystoni er enda ikke helt forstått, selv om det fremdeles gjøres mye forskning internasjonalt for å grave i hva som er årsaken. Det som er sikkert er at problemet ikke sitter i muskulaturen, men snarere i den delen av hjernen som styrer den aktuelle muskelen.

Hjernens formbare egenskaper, plastisitet, er en viktig faktor i forståelsen av hva som skjer når dystoni oppstår. Det er også her alt starter når man for første gang plukker opp et instrument, typisk som barn eller ung voksen, med påfølgende strukturelle endringer i hjernen som raskt oppstår i individets samspill med instrumentet.

Plastisiteten er størst hos barn, som delvis forklarer hvorfor voksne som lærer å spille piano som voksne fort glemmer stykker de har lært, mens de som har spilt piano som barn gjerne husker enkelte stykker hver gang de setter seg på pianokrakken – til tross for at de ikke har spilt aktivt på mange år. 

Moderne behandling utnytter hjernens plastisitet ved å fokusere på spesifikke fysioterapeutiske øvelser som «avlærer» dystonien. Behandlingen er svært krevende og det behøves oppfølging av helsepersonell med forståelse for lidelsen. Mer forskning vil forhåpentligvis gi større forståelse og et enda mer spisset behandlingstilbud for denne pasientgruppen. I fremtiden kan man håpe på at flere slipper å få sin karriere ødelagt.