Det ser ut til å være allmenn enighet om at kulturmeldinga som ble lagt fram i desember var annerledes enn tidligere kulturmeldinger. Der tidligere meldinger i større grad har pekt ut konkrete kulturområder, definert tiltak og noen ganger summer, har dagens kulturminister lagt fram en mer ideologisk melding. Meningene er delte om det er bra.

Hva er en kulturmelding?

– En kulturmelding er en strategiplan. Den peker ut en retning, men peker ikke nødvendigvis på konkrete tiltak. Dette er selve rollen til en stortingsmelding – den skal gjøre opp status og peke på veien videre, forklarer Sigrid Røyseng.

Hun er professor på Norges musikkhøgskole og BI, og har forsket og skrevet om kulturpolitikk og kulturledelse. Hun ser også på kulturmeldinger som tidsbilder.

– Slik har det vært siden vi fikk de første kulturmeldingene på 70-tallet. Meldingene kan virke overordna og abstrakte, men sier noe om den tidsånden vi til enhver tid lever i, sier Røyseng.

Også Creo-leder Hans Ole Rian trekker tråder bakover i historien.

– Den første kulturmeldinga, fra 1972, la grunnlag for hele den norske kulturpolitikken for mange år. Den la rammene for nasjonal og lokal kulturpolitikk, og var konkret på mål og tiltak. Også den første kunstnermeldinga, som kom i 1978, var konkret, og var blant annet den som satte ord på at kultur er et offentlig ansvar, sier Rian, og mener at alle kulturmeldinger siden har pekt ut konkrete områder og definert utvikling og tiltak.

– Hva slags nytte har en kulturmelding?

– Nytten er proporsjonal med hvor konkret meldinga er, mener Rian.

– Jeg tror at kulturmeldinger har den funksjonen at de bidrar til å vitalisere den kulturpolitiske debatten, sier Røyseng.

– Jeg mener at retorikken er viktig. Denne gangen var det så presserende å få en ny kulturmelding at det kjentes – nesten fysisk, sier Sandvik, og utdyper:

– Det jeg ble glad for, var at det legges så stor vekt på kultur som ytring og at vi i dag trenger det ytringsrommet som kulturen gir. Det er høystemt, men det er enormt reelt!

Hva særpreger meldinga av 2018?

Røyseng trekker fram tre punkter som er spesielt framtredende i kulturmeldinga av 2018.

– Den legitimerer kulturpolitikken ved ytringsfrihet og demokratisering, den har en veldig tydelig teknologioptimisme, og så er det ideen om at kulturen skal bidra til et bærekraftig samfunn gjennom å sørge for økt økonomisk aktivitet på kunst- og kulturområdene.

Røyseng påpeker at det er store forskjeller på den forrige kulturmeldinga, fra 2003, og den siste.

– Den forrige gikk gjennom hvert enkelt kunstområde, og da blir det lettere til at man berører enkelte virkemidler på hvert enkelt område. Den som kom i 2018 er lagt opp på en måte som er mindre egna til å være så konkret, sier hun.

Rian påpeker det samme, og sukker over at hele meldinga er diffus, og at det ikke går an å lese et eneste konkret tiltak ut av den. Tvert imot er det lagt opp til at det kommer en rekke mindre meldinger, på ulike kulturområder.

– Nå må vi vente til 2020, når hele biblioteket av meldinger er klart. Vi må vente på kunstnermeldinga, på frivillighetsmeldinga, på barnekulturmeldinga og så videre, for å vite hva regjeringas kulturpolitikk er. Vi kan heller ikke bruke Trine Skei Grandes kulturmelding til å måle i ettertid hva regjeringen har fulgt opp, sier han.

– Kulturlivet må vise sin relevans

Kulturmeldinga skal altså peke ut en retning for kulturpolitikken. Rian sier at 2018-meldinga er litt vanskelig i så måte.

– En så diffus melding gir mye makt til Stortinget til å utforme kulturpolitikken – dersom man har en mindretallsregjering. Nå har vi en flertallsregjering, og da er vi egentlig der at alt kan utformes i lukkede rom.

Sandvik mener derimot at 2018-meldinga bør være mulig å utnytte for dem som vil påvirke den mer konkrete politikken.

– Hvis jeg jobbet i kulturfeltet, ville jeg tatt fatt i de store ordene om ytringsfrihet og ytringskultur og brukt dem for det de er verd, sier Sandvik.

– Noen av de sterkeste begrepene i denne meldinga er representasjon og relevans, og kulturens plass i demokratibygginga. Da må vi begynne å snakke om hvorfor vi skal ha institusjonene, hvorfor vi skal ha kultur. Det er opp til kulturlivet å vise hvorfor det er relevant. I samfunnet diskuterer vi polarisering og motsetninger mellom folk. Nå er det opp til kulturinstitusjonene å vise at de er viktige for å beholde et liberalt demokrati. Det ligger noen føringer i denne meldinga som er gode server inn i kulturfeltet, som altfor lenge har argumentert med at det er viktig, men ikke hvorfor, sier hun.

Savner sammenhenger

Creo-leder Rian sier at det er positivt at meldinga slår fast kulturens samfunnsbyggende rolle.

– Men jeg savner, i en melding som i så stor grad skaper en overbygning, et blikk på sammenhengen mellom de forskjellige delene av kulturlivet. Ingen musiker eller annen kunstner oppstår i et tomrom, sier Rian, og legger til:

– Den sammenhengen blir jo ikke større gjennom at meldinga skal følges opp av flere sektormeldinger. Det profesjonelle og det frivillige musikklivet er for eksempel helt avhengige av hverandre. Ikke vet jeg hvordan det skal komme til uttrykk.

Sandvik framhever tre områder hun stiller spørsmål ved:

– Meldinga gir fylkene mer myndighet, makt og midler i kulturpolitikken. Kulturlivet er redd for dette, og det er nok med god grunn. Det vil lett føre til et A- og B-lag i kulturlivet. Jeg synes også at troen på teknologi er overdreven. Av flere grunner, men jeg tror at nettopp i denne digitale alderen, da datakraften brukes til å manipulere oss, så er nettopp det å møtes og skape møteplasser vesentlig – kulturen lærer oss å være mennesker. Og så lurer jeg veldig på hvordan kunstnerøkonomien skal følges opp.